Ordet “verdier” har forandret mening fra 1974 til i dag. I hvert fall slik det brukes i læreplanene i skolen.

I 1974 ble ordet brukt i sammenheng med etikk. Skolen skulle formidle verdier, slik at elevene skulle kunne reflektere over sine handlinger.

I løpet av 1990-tallet endret dette seg. Ordet “verdier” ble i mye større grad brukt i sammenheng med identitet. Grunnen til at skolen skulle formidle verdier, var at elevene skulle vite hvem de var og hvor de kom fra. Verdier og identitet ble altså sett på som en pakke.

Verdier i klasserommet

Religion ble også fremstilt som en del av denne pakken. Dette skjedde ved at religion ofte ble omtalt som noe stabilt, noe dypt, og som noe felles. Ifølge min analyse blir religion fremstilt i læreplanen som en leverandør av verdier som skal sikre et nasjonalt verdifellesskap.

I doktorgradsarbeidet mitt ville jeg undersøke hvordan disse ideene fikk nedslag i klasserommene. Metoden jeg brukte var å observere i klasserom. Jeg fulgte 11 lærere i 2 ungdomskoler i Øst Norge.

Identitet er viktig for både lærere og elever. Derimot har identitet og verdier lite med hverandre å gjøre i klasseromshverdagen. Læreplanens verdiforståelse er et kart som ikke stemmer med terrenget i skolen. Dette bør ikke forstås som at læreplanen stiller opp et mål som skolen tappert forsøker å nå. Nei, min analyse er at læreplanens identitetsforståelse hviler på noen antakelser om identitet som rett og slett ikke stemmer.

Når jeg var tilstede i klasserommene ble det tydelig at kategorier som “norsk” eller “muslim” ikke var fastspikrede. Tvert i mot, både lærere og elever arbeidet hele tiden med å utmeisle en fungerende hverdagsdefinisjon av disse identitetskategoriene.

Hva var det som egentlig foregikk konkret når elever og lærere “arbeidet på identitetskategorier”? Det som IKKE skjedde var diskusjoner om hva det er å være norsk eller muslim. De diskuterte altså ikke innholdet i kategoriene.

Hvem er med - og ikke med?

Derimot var det mye diskusjon om hvem som var på innsiden og hvem som var på utsiden av disse kategoriene. Elevene diskuterte hvem kategoriene inkluderte og ekskluderte. En elev med ikke-muslimsk mor og muslimsk far, og som dermed fulgte muslimske spiseregler når han bodde hos faren, skapte stor debatt: var hans fravær under Id al Fitr gyldig fravær?

Med andre ord, elevene snakket om identitetskategorier med henvisning til personer, ikke ideer. I min analyse innebærer dette at identitet, rent praktisk og hverdagslig, skapes ved “kategoriens grenser”. Dette står i motsetning til læreplanens syn, der identitetskategorier som “norsk” eller “muslim” fremstilles som definert av en idémessig kjerne.

Klassene jeg var på besøk i var gode læringsfellesskap. Dette klasseromsfellesskapet oppstod fordi elevene delte felles handlinger, felles diskusjoner og var ikke truet av (mer eller mindre) velorganisert uenighet.

Fellesskapsfølelsen kom ikke gjennom å insistere på likhet og delte verdier. Tvert i mot, den vokste frem når elevene følte seg trygge nok til å være forskjellige, og bidra med sine egne innspill. Klassene ble gode uenighetsfelleskap.

Lærerne jeg så, forvaltet uenighet fremfor å insistere på at elevene skal dele verdier. Læreplanens generelle del ville ha godt av å bli omformulert i lys av lærernes faktiske erfaringer: læreplanen bør ikke se på Norge som et verdifellesskap, men som et uenighetsfelleskap.

Norsk som åpent og flytende

Elever som utfordrer en gruppes selvforståelse, eller andres stereotyper, er med på å gjøre sin gruppes grenser mer flytende. I skolegården observerte jeg flere ganger elever som forteller andre elever at de må huske at de er utlendinger og ikke norske.

Noen av disse selverklærte vaktbikkjene var etnisk norske, andre hadde minoritetsbakgrunn. Slik oppførsel gjør kategorien “norsk” trangere og mindre flytende, uavhengig av hvem som er avsender. Eleven som svarer tilbake at han er både norsk og muslim trekker andre veien, og bidrar til at kategorien “norsk” blir åpnere og mer flytende.

Læreplanforfattere kan også sees i dette lyset. Jeg mener at identitetsforståelsen i læreplanen er med på å gjøre norskhet stivt og solid. Når identitet, én religion og verdier knyttes sammen i en nasjonal pakkeløsning, får norskheten en høyere terskel enn nødvendig.

Vi kan altså se på elever og lærere og læreplanforfattere som om de er kontinuerlig engasjert i arbeid som enten hever eller senker gruppens viskositet: Elever og lærere inkluderer og ekskluderer folk fra gruppene “norsk” og “muslim”.

Læreplanforfatterne skriver tekster som gjør “norskhet” og “islam” til noe uforanderlige og tilbakeskuende. “Norskhet” og “muslimskhet” i skolen skapes på disse hverdagslige måtene. Verdier diskuterer elevene på helt andre måter. Det handler om rett og galt.

Jeg anbefaler at vi alle, inkludert politikere og læreplanforfattere, ser på Norge som et arbeids- og læringsfellesskap som skal skape en felles fremtid sammen. La oss lære av ungdomsskoleelevene og skape et godt uenighetsfellesskap!