I norsk lærerutdanning er vi inne i den siste reformfasen ved at lektorutdanningene, praktisk-pedagogisk utdanning, faglærerutdanningene og yrkesfaglærerutdanningene får nye rammeplaner (forskrift til rammeplaner) høsten 2012 med implementering høsten 2013.

I reformarbeidet har departementet lagt vekt på følgende prinsipper: Lærerutdanningene skal være profesjonsrettet og relevant, integrert og praksisnær, forskningsbasert og innovativ, krevende og av høy kvalitet.

Hvordan disse prinsippene fortolkes og implementeres vil ha stor betydning for hvilken funksjon lærerutdanningen skal ha, og hvilke læreridentiteter utdanningene søker å danne.

Forholdet mellom pedagogikk og fagdidaktikk

I denne kronikken vil vi problematisere forholdet mellom to av de sentrale profesjonsfagene i lærerutdanning: Pedagogikk og fagdidaktikk.

Fagenes kunnskapsgrunnlag og forholdet til politikk og praksis er svært ulik og vektlegging av det ene faget til fordel for det andre, vil ha ulike konsekvenser for skolen og skoleutvikling.

I årevis har pedagogikken blitt kritisert for å være irrelevant og praksisfjern i norsk lærerutdanning, mens fagdidaktikk har blitt vurdert å være mer relevant for praksis. Å være praksisfjern er imidlertid ikke det samme som å være irrelevant.

Praksis blir sjokk for studentene

Lærerutdanningen ved NTNU gir studentene metodisk kunnskap og har prioritert praksisopplæringen som utgjør 50 prosent av studiet. Likevel opplever uteksaminerte lærerstudenter stort praksissjokk, og mange forsvinner fra læreryrket.

Praksiserfaringer fra studentenes praksisperioder er knyttet til en bestemt kontekst der studentene gjør erfaringer som ikke lett lar seg overføre til neste kontekst.

Om en vil dempe praksissjokket må i så fall studiet vektlegge enda mer praksisopplæring, slik det er gjort i England. Imidlertid vil den praktiske kunnskapen være en svært begrenset kunnskap om hva skole og læring handler om. En må ha to tanker i hodet samtidig: hva «hjelper» lærerens profesjonsutvikling og skoleutvikling på kort og lang sikt? Hva vektlegges i den teoretiske delen av praktisk-pedagogisk utdanning?

Fagdidaktikken utgjør halvparten av det teoretiske studiet i praktisk- pedagogisk utdanning. I et forskningsprosjekt som omhandler kunnskapsanalyser i lærerutdanning, finner vi at fagdidaktikken ved NTNU fokuserer på læringsutbyttebeskrivelser og eksamenskriterier som er tett knyttet opp mot implementering av gjeldende utdanningspolitikk. Både mål og kriterier søker en integrasjon mellom fag og praksis ved at studentene skal lære hvordan de best kan tilrettelegge for at læreplanmålene i faget blir realisert – altså står «hvordan» i sentrum.

Slik bygger fagdidaktikken sterkt opp under kunnskapen studentene lærer i praksis i det aktuelle faget. Det er studentenes egne erfaringer fra praksis som skal reflekteres med bakgrunn i implementering av kompetansemål i gjeldende læreplan i fag. Forbindelsen til eksisterende praksis og politiske føringer må slik sies å være sterk.

Pedagogikken gir studentene flere briller

I forskningsprosjektet finner vi at pedagogikk forholder seg til praksis og politikk på en annerledes måte. Pedagogikkfaget vektlegger kunnskap bestående av ulike perspektiver som forholder seg til generelle utdanningsspørsmål. Denne er særlig relevant i forhold til den generelle delen av læreplanen som omhandler motsetningsfylte verdier skolen skal bygge på og som ikke lett er omsettbar til praksis fordi den i stor grad innebærer avveiinger av dilemmaer en står i som lærer.

For eksempel gjelder det forholdet mellom individ og fellesskap, spørsmål om tilpasset opplæring og sosial utjevning, eller utdanning til demokrati. Disse spørsmålene er komplekse i sin natur og krever komplekse ”svar”.

Pedagogikkfaget søker å belyse skolens kompleksitet gjennom å vektlegge at det ikke finnes én sannhet om skole og utdanning, men ulike «sannheter» basert på hvilke perspektiv som legges til grunn.

For eksempel er det en kjensgjerning at skolen reproduserer sosiale forskjeller til tross for målet om likeverd. Ulike teorier belyser ulike aspekter knyttet til makt og sosial utjevning, og denne kompleksiteten må belyses på ulike måter om en skal kunne bidra til endring. For at skolen skal være i utvikling og «innovativ» (som fremheves i reformarbeidet), krever det at lærerne kan distansere seg fra praksis for å analysere og problematisere svakheter ved dagens politikk og praksis. Om en skal endre skolen vil de ulike perspektivene tilby ulike forklaringer og visjoner.

Pedagogikkens oppgave blir da å gi studentene flere «briller» for å kunne forstå og agere i utdanningsfeltet. Faget er ikke handlingsorientert i den forstand at studentene skal lære seg bestemte metoder for hvordan de skal løse ulike forhold i yrkesutøvelsen, men heller opptatt av å problematisere og utfordre common sense, eksisterende politikk og praksis.

Autonomi versus byråkrati

Oppsummert står pedagogikk og fagdidaktikk i et spenningsforhold ved at de forstår forholdet mellom teori, politikk og praksis ulikt, og dermed lærerutdanningens funksjon. Å integrere pedagogikk og fagdidaktikk blir derfor en umulig oppgave der ingen av fagene vil styrke sin posisjon.

Lærere skal implementere utdanningspolitikk, men lærere skal forhåpentligvis også utvikle og endre skolen basert på systematisk kunnskap. En lærerutdanning som har implementering som det mest sentrale vil kunne ende opp med læreridentiteter som er byråkratiske gjennom at skole først og fremst innebærer å tjene de med økonomisk og politisk makt.

Lærere som er underlagt sterk administrativ kontroll hindrer autonome praksiser som kan bidra til kritisk tenkning og endring. En slik tenkning står i motsetning til en læreridentitet basert på ulik perspektivtaking, der forskning og teori utgjør kjernen for å styrke den enkelte lærers forståelse av utdanningsfeltets kompleksitet.

Lite kontroll i Finland

I følge Saarrommaa Hausstätter og Saarrommaa (2008) preges den finske skolen i stor grad av autonome lærere som i svært liten grad blir kontrollert av andre (staten), men heller oppfordret til selv å ta ansvaret for utviklingen av skolen.

Forfatterne hevder at kunnskapen om forskningsmetoder og vitenskapelig refleksjon en helt avgjørende rolle for utviklingen og utdannelsen av den autonome og profesjonelle finske lærere.

I den finske lærerutdanningen er pedagogikkfaget vesentlig større enn i Norge. Alle lærerstudenter har master, og den utdanningen som synes å ha lyktes best er grunnskolelærerutdanningen der alle studenter har master i pedagogikk.

Større rolle til pedagogikken

Pedagogikkens og fagdidaktikkens plass i lærerutdanningen må drøftes ut fra hvilke læreridentiteter vi ønsker å danne. Hvis målet kun er implementering vil pedagogikkens rolle være meningsløs. Dersom vi ønsker læreridentiteter som er autonome, analytiske og endringskompetente, må pedagogikken ha stor plass.

Dette må i sin tur gjenspeiles i hvordan myndighetene søker å styre utdanningen, og hvilken rolle lærere skal spille i utdanningspolitiske sammenhenger. Hvor det i disse dager overlates stadig større rom for byråkrater og økonomer i utdanningsfeltet, vil vi argumentere for å gjenreise lærerstanden som sentrale premissleverandører for utdanningspolitikk.

Det krever imidlertid, en lærerstand med solide perspektiver på hva utdanning kan være. I en slik sammenheng må pedagogikkfaget spille en større rolle.