Du er kanskje en av mange millioner mennesker som allerede har sett denne videoen – men se den gjerne en gang til. Det er faktisk også fascinerende både andre og tredje gang å høre professor emeritus Ken Robinson skjære beinhardt gjennom vår oppfatning av utdanningssystemet. Han hevder at:

• Skolen dreper kreativitet.

• ADHD er en oppdiktet epidemi som skoler er med på å spre.

• Vi utdanner barn etter idealer som ikke hører hjemme i det 21. århundret.

• Barn blir tvunget til å forholde seg til emner som dreper engasjement. 

Skarp kritikk fra anerkjent professor

Det er alvorlige anklager, og de får bare mer tyngde når de kommer fra en svært anerkjent og respektert fagmann som i mange år har forsket på kreativitet og utdannelse ved University of Warwick i England.

Sir Ken Robinson har 30 års erfaring med utvikling av skolevesenet, og han er hedret med et vell av titler for arbeidet sitt, blant annet som ekspert for skolemyndighetene i England og Nord-Irland – og for hans formidable evne til å få folk til å lytte.

Spørsmålet er imidlertid om analysene rammer oss i Skandinavia?

Videnskab.dk har alliert seg med en av Danmarks ledende forskere på området. Line Lerche Mørck er førsteamanuensis i pedagogisk psykologi ved Institut for Uddannelse og Pedagogikk ved Aarhus universitet, tidligere kjent som Danmark Pædagogiske Universitet (DPU).

Hun har forsket på hvordan utdanningssystemet fungerer, og hun er ikke et øyeblikk i tvil: Ken Robinsons kritikk kunne like godt være rettet mot oss.

– Han setter fingeren på mye som er problematisk, og jeg mener han har mange viktig poenger, sier Mørck.

Utdanner på samlebånd

Ken Robinson mener skolen bare gjør som den alltid har gjort. Den har utviklet seg til en industri – uten entusiasme eller begeistring.

Vi putter elever inn i den ene enden, forsøker å fylle hodene deres med boklig kunnskap og håper det kommer fornuftige samfunnsborgere ut i den andre enden.

– Igjen: Jeg er helt enig. Det er en grunnleggende struktur for hva en skole er: Man skal følge et skjema og gjennomgå et bestemt pensum, læreren skal overføre kunnskap, og det handler om å nå høyest i hierarkiet ved å bli flink i lesning og matematikk.

Det er mange problemer i den oppskriften, og skolen kan ende opp som en fabrikk, sier Mørck.

– Oppskriften ga kanskje mening tidligere, da utdannelse banet vei for en god jobb, slik at man kunne forsørge seg selv og familien. Men de barna som i dag blir sortert vekk med de metodene, er for eksempel de som bor i utsatte områder og som skal ut i et samfunn hvor ungdomsledigheten er oppe på nivå med 1980-tallet. Det gir et problem med legitimiteten av systemet, for det er vanskelig å overbevise dem om at utdannelse i seg selv er noe å streve etter, forteller Mørck.

Knuser det interessante

Kjernen i problemet er, som Ken Robinson sier, at «skolen marginaliserer det du synes er interessant». Hvis barnet brenner for å spille ishockey, men blir plassert foran bøker om alt mulig annet, daler interessen.

Hvis barnet vil bruke tusjene til å bygge et hus, men absolutt skal tegne en ku som alle de andre, blir det lagt et lite lokk på kreativiteten. Slik kan forskjellige situasjoner holde barnet nede i stedet for å få det til å utfolde seg.

Ifølge Line Lerche Mørck betyr skolens faste rammer at et noen få lærer at de er flinke og kan følge med på skolen, mens «veldig mange» lærer at de er litt dumme eller bare faller utenfor.

– Og det fokuset mangler når man snakker om å reformere skolene: Hvordan man favner bredere, og hva lærer vi de barna som ikke trives i, eller passer til, denne formen for skolestruktur?

En oppdiktet epidemi?

Vi kommer til Mørcks løsningsforslag senere. Først skal vi ta med et annet sentralt poeng fra Ken Robinson: Når barn faller fra, når tankene deres vandrer eller de har problemer med å sitte stille i timene, er det kanskje skolen selv som er problemet. I stedet får barn en merkelappe eller diagnose.

Videoen viser hvordan det ser ut til at det er flere og flere barn med ADHD jo lenger man beveger seg mot øst i USA. I Danmark faller ADHD-diagnosene også sammen med geografi. I Midtjylland er det mange barn med ADHD. I Gentofte er tallet langt lavere. Her får de oftere diagnoser som Aspergers syndrom og autisme.

Er det fordi det er noe i drikkevannet i forskjellige kommuner? Eller er ADHD, som Ken Robinson påstår, en oppdiktet epidemi som skolen er med på å sette i gang?

Ujevn fordeling

Ifølge Line Lerche Mørck mangler vi solid kunnskap. Hun vil ikke sette spørsmålstegn ved om ADHD eksisterer som sykdom, og mener det finnes mange barn som opplever at de kan fokusere bedre når de får medisiner mot lidelsen.

– Men det mangler nok en kritisk forståelse av om den ujevne geografiske fordelingen henger sammen med skole og sosial klasse, sier hun.

I Gentofte har man for eksempel forsøkt å innføre mer kreativ og flytende undervisning. Skolene har mange steder oppløst bruken av faste klasser og klasserom. I stedet skal elevene arbeide mer fleksibelt og selvstendig i grupper.

Kanskje har Gentofte mange barn diagnostisert med autisme nettopp fordi dette er vanskelig for mange barn? Eller kanskje er antallet ADHD-barn i Gentofte lavere fordi kommunen ikke har så mange barn fra lavere sosiale klasser?

Tilfellet Mikkel

Line Lerche Mørck har i samarbeid med doktorgradsstudent Karen-Lis Kristensen forsket på skolesystemet i Midtjylland. De har undersøkt om det var mulig å få elever med ADHD inn i undervisningen – og samtidig forklare hvorfor lærere i området ofte blir utbrent.

Erfaringene er beskrevet i en artikkel i boken «Socialpædagogik, en grundbok». Artikkelen beskriver «Mikkel», som er «under utredning» for ADHD.

Mikkel brenner for musikk. Men gemyttet hans skaper ofte problemer, og derfor får han ikke være med i musikkundervisningen. Han er altså blitt utelukket fra det han er aller mest engasjert i – akkurat det Ken Robinson advarer mot.

Forsker, PPR-psykolog og doktorgradsstudent Karen-Lis Kristensen er også musiker. I frikvarterene blir hun med Mikkel ned i musikklokalet og jammer. Andre barn kommer til, og Mikkel opplever at han får være med på å starte noe nytt og populært.

Rammene bøyes

Da barna mot slutten av samarbeidet skal jamme, står Mikkel klar med gitaren sin når en kamerat spiller noe annet enn han pleier. Samtidig gnager remmen i Mikkels skulder, og det hele gjør ham sur, så han løper ut av lokalet.

I stedet for å sukke og konstatere at Mikkel ikke kan være med på grunn av diagnosen – slik man gjorde tidligere – sier forskeren at han godt kan ta en pause og bli med igjen når han er klar. Litt etter kommer Mikkel tilbake og spiller videre.

– I en travel hverdag, når skolens dag skal forløpe etter et fast skjema, er det lett å konkludere med at Mikkel ikke kan være med fordi han har ADHD. Men hvis man finner overskuddet til å invitere elevene inn eller bøye systemet litt, blir det plass til de utsatte barna også, og interessene deres kan faktisk bli til ressurser, sier Line Lerche Mørck.

– Vi beskriver også et annet eksempel, hvor Mikkel spilte slåball med klassen. Han var flink til å kaste opp ballen, gripe og si stopp, så det fikk han lov til å gjøre fast. Etter en stund kommer læreren tilbake og sier: «Nå bytter vi. Du også, for slik er reglene». Mikkels gode følelse blir til et nederlag, og det endte med at han måtte gå ut. Det er et typisk eksempel på at man ikke er flinke til å bøye reglene på skolene, fortsetter hun.

Skal fange opp flere

Ifølge Line Lerche Mørck er det akkurat her skolesystemet kan lære noe og gi den beste hjelpen til barn som faller utenfor. Det handler om å finne hva det er som tenner barnet og bruke barnets energi til å gjøre undervisningen bedre. Forskerne kaller det «overskridende læring».

– Man arbeider med felles læreprosesser som omdefinerer måten vi tenker skole, læring og muligheter, slik at det ikke bare handler om problemer, men engasjement og interesser. Overskridende læring setter spørsmålstegn ved måten vi tenker skole på, og krever et paradigmeskift, slik Ken Robinson også nevner, mener Mørck.

– Hvis man tror det bare betyr gruppearbeid, tar man grundig feil. Det er mye mer komplekst. Kanskje arbeider noen best alene eller i grupper på to, og interesser kan godt gå på tvers av klassetrinn, slik at elever fra femte klasse, niende klasse og universitetet kan gjøre noe unikt sammen. Kanskje vil det være noen som lærer å lese litt senere enn i andre klasse – noe mange i praksis gjør allerede – men til gjengjeld får man skapt en læring som kan romme langt flere elever.

Tettere samarbeid gir talentutvikling

Mørck bruker selv overskridende læring i arbeidet sitt med mange forskjellige grupper i samfunnet.

Hvert år er det gjengseminar, hvor hun i samarbeid med Grundtvigs Højskole samler blant annet folk som har vært med i motorsykkelgjenger, kriminelle ungdommer, forskere, gateplansarbeidere og politiet for å diskutere problemer og få øynene opp for hverandres synspunkter. Og til daglig bruker hun ofte etniske minoriteter i forskningen sin på utsatte unge på Nørrebro – fordi de ofte har andre innfallsvinkler.

Filosofien er å bruke folks styrker fra hverdagen, under slagordet «Learning from the margin» – for eksempel ved å la studenter være med og drive virkelig forskning.

Mørck kaller selv den delen av arbeidet for «talentutvikling»

– Studentene får en mulighet for å komme videre, og jeg får drevet forskning og utgitt den.

Forsker sammen med studentene

– Forskere sier typisk at «Jeg bruker ikke mer enn 30 timer på den masteroppgaven, for ellers får jeg ikke tid til forskning». Man tenker så mye i båser; for eksempel forskning og undervisning, sier hun.

– Jeg vil i stedet involvere studentene i forskningen. Det hever arbeidet opp i en høyere enhet, og mange av mine vitenskapelige artikler er skrevet sammen med studenter.

– De føler de bidrar til noe stort, noe viktig. Dette kan gjøres gjennom hele utdanningssystemet, mener Mørck.

– Det krever selvfølgelig at man blir kjent med elevene og studentene, for eksempel i verkstedene på yrkesskolene. Det krever et oppgjør med fabrikkmentaliteten i masseuniversitetene.

Må endres langsomt

Forskeren vet at det også er andre store utfordringer som må overvinnes, før utdanningssystemet kan legges om til å favne utsatte eller svake elever – og dermed motvirke at de faller utenfor.

Hun peker selv på at det lett kunne skape enda flere problemer å plutselig bryte opp alt velkjent. Det må skje langsomt, slik at alle barn kan venne seg til nye rammer, og så man ikke bare ender med å skape nye diagnoser.

Politikere og lærere må tenkte nytt

En endring av skoleverket vil det kreve en stor mentalitetsendring, ikke bare hos elevene. Line Lerche Mørck nevner særlig to viktige grupper:

Politikerne. Hvis man skal endre utdanningssystemet, krever det tid, tålmodighet og mot å holde fast i sine langsiktige planer i stedet for å la seg påvirke til raske beslutninger av for eksempel ny PISA-undersøkelse.

Lærere blir ofte irritert når politikere snakker om å ta barn med ADHD tilbake i skolen eller å bruke krefter på «inkludering», som det kalles for øyeblikket, når utsatte skal tilbake i flokken.

– De tenker at det bare er for å spare penger. Man bør vurdere å sette inn en ekstra lærer i klassen i en periode, slik at man kan utvikle metodene. Hvis det går dårlig med barn på skolen, kan utgiften lett bli dobbelt opp for samfunnet, sier Mørck.

Penger er er mindre problem

Noen vil nok tenke at det i det er dyrt å ta hånd om utsatte barn uten at det går ut over de andre. Mørck mener imidlertid at økonomien er et mindre problem:

– Det er tusenvis av studenter som kunne arbeide gratis og komme ut i klasser og sette i gang prosesser som en del av studiene. Så det handler mer om kreativitet og om at lærerne skal ha tid, og at politikerne ser verdien i å samle elever i disse verdiskapende fellesskapene. Da vil utdanningssystemet bli bedre.

Vitenskapelige kilder:

«Overskridende læring – ADHD problematikken som eksempel», fagfellevurdert artikkel til «Socialpædagogik, en grundbog» - referat og henvisning på AUs nettsted

Socialpædagogik, en grundbok

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.