Hudfarge er ikke et tema i barnehagen i dag, og det burde det være, mener forsker Camilla Eline Andersen. (Foto: Colourbox)
Hudfarge er ikke et tema i barnehagen i dag, og det burde det være, mener forsker Camilla Eline Andersen. (Foto: Colourbox)

- Hudfarge bør bli et tema i barnehagen

De ansatte snakker ikke om hudfarge i barnehagen, men det bør bli et tema, sier forsker.

Publisert

Ifølge rammeplanen for barnehager er en av oppgavene å jobbe mot diskriminering og rasisme. 

Det er viktig at de som jobber i barnehagen er bevisst hva de tenker om hudfargen til menneskene rundt seg, mener Camilla Eline Andersen.

Hun er førstelektor ved barnehagelærerutdanningen ved Høgskolen i Hedmark.

– Hudfarge er ikke et tema i barnehagen i dag, og det burde det være, sier hun til forskning.no.

I doktorgradsarbeidet sitt har hun sett på hvordan barnehagelærere læres opp til å prate om rase og hudfarge i barnehagen. Eller ikke læres opp. For én av konklusjonene hennes er at hudfarge er et ikke-tema.

Vanskelig å snakke om

I studien har Andersen brukt egne erfaringer som forelder og lærer på barnehageutdanningen. Hun har også fulgt debatter i media, studert fagbøker, nettsider for barnehagelærere, barnebøker, musikk og film.

Camilla Eline Andersen er førstelektor ved barnehagelærerutdanningen ved Høgskolen i Hedmark.  (Foto: privat)
Camilla Eline Andersen er førstelektor ved barnehagelærerutdanningen ved Høgskolen i Hedmark. (Foto: privat)

Ifølge Andersen er pedagogene ofte ikke bevisste på sine egne tanker om hudfarge. Hvite pedagoger har ikke lært å tenke at de selv har en hudfarge.

Hun mener dette må inn som tema i utdanningen:

– Det snakkes ikke om hvordan forskjeller i utseende kan påvirke hvordan de driver pedagogikk i barnehagen.

– Andres utseende kan påvirke hva vi tenker og gjør, sier hun.

Vi dømmer ufrivillig

De aller fleste vil til en viss grad dømme andre mennesker på utseende. Andersen bruker seg selv som eksempel. Hun har opplevd å tenke tanker hun ikke ønsker å tenke om medmennesker. Som en gang hun satt på toget og en kvinne kom inn i kupeen.

På et sekund hadde Andersen tolket kvinnen som en av romfolket. Tanker om kriminalitet dukket opp, selv om hun ikke ønsker å tenke slik om andre mennesker.

Det var altså ikke bevisst at hun dømte kvinnen, men det skjedde likevel.

– Slike tanker er ikke noe folk planlegger eller bestemmer over selv, sier forskeren.

Skal lære videre til barna

De aller fleste som har pedagogisk ansvar i barnehager her i landet er født i Norge og har lys hud. Andersen tror mange i Norge har vokst opp med at det er tabu å snakke om hudfarge, fordi den ikke skal ha noen betydning.

Hun trekker frem den kjente barnesangen som sier at alle er forskjellig, men det er utenpå. 

– Men mange som har et utseende som ikke alltid får passere som norsk, kan fortelle at de har kjent på blikk eller å bli dømt av ukjente folk.

Andersen presiserer at hun ikke tror folk flest mener hudfarge sier noe om karaktertrekk. Hun mener likevel at de som jobber i barnehager bør ha et mer bevisst forhold hva de selv tenker om hudfarge, enten tankene er frivillige eller spontane og ufrivillige.

Hvis barnehagelærerne ikke er klar over hva de selv tenker om andres hudfarge, kan de heller ikke være bevisst hvordan de handler utifra tankene sine i barnehagen, mener forskeren:

– Og de voksne må lære seg det selv før de kan lære det til barna.

Referanse:

Andersen, Camilla Eline: Mot en mindre profesjonalitet: «Rase», tidlig barndom og Deleuzeoguattariske blivelser, doktorgradsavhandling, Universitetet i Stockholm, Barn- och ungdomsvetenskapliga institutionen, 28.april 2015. Sammendrag.