Er barnet ditt veloppdragent nok til skolen?

Det spørsmål kan nok melde seg hos engstelige foreldre, som i debatten om barneoppdragelse blir kritisert for å være «slappe» og oppdra «curlingbarn».

Vi har spurt tre forskere om saken, og det tegner seg to ytterpunkter:

Noen mener foreldre har eneansvaret for å oppdra mer robuste barn som er rustet til skolens krav.

Andre sier skolen har et ansvar for å oppdra barn til klassesituasjonen, der foreldrene per definisjon ikke er til stede.

Skoleformen matcher ikke oppdragelsen

Eva Gulløv, som er førsteamanuensis ved DPU ved Aarhus Universitet, synes ikke det er noe galt med hvordan foreldrene oppdrar barna.

Likevel ser hun at lærerne har problemer med å leve opp til ambisiøse læringsmål og moderne pedagogikk.

– Det kan være vanskelig å få en stor gruppe barn til å innordne seg under programmer og strukturer, når de samtidig er oppdratt til at man lytter til dem og tar dem på alvor som individer, sier Gulløv.

Hun har blant annet vært leder av et større forskningsprosjekt om verdier i barnehager, skoler og hjem – og hun mener det foregår mye god oppdragelse.

– Grunnen til at kritikken blusser opp igjen, er at oppdragelsen ikke matcher strukturene vi har i skoler og barnehager, forklarer Gulløv.

Barn er flinke med fellesskap

Faktisk ser Eva Gulløv flere tegn til at foreldrene lykkes.

– Hvis vi ser på barnehager i dag, barn er flinke til å inngå i fellesskap. De aller fleste barna gjør mye for å omgås andre barn på en god måte, selv om enkelte barn bruker litt tid på det. Vi bør ikke fokusere altfor mye på unntakene, sier hun.

– Det at barndommen tillegges så stor betydning, legger et enormt press på at foreldrene er gode nok. Det skaper ganske stor usikkerhet blant de som jobber på institusjonene. Men det er jo også uttrykk for en bevissthet.

Krever sosialt kompetente barn

Hanne Knudsen, som også er førsteamanuensis ved DPU, Aarhus Universitet, er på linje med Eva Gulløv.

Hun mener de pedagogiske idealene gjør det vanskelig når det er få voksne som skal ha ansvar for mange barn.

Disse pedagogiske idealene forutsetter ifølge Knudsen utrolig kompetente barn fordi nye og gamle idealer er blandet sammen:

Barna skal kunne sitte stille og motta læring – og samtidig har vi et ideal om aktive og deltakende barn som tar ansvar for egen læring.

– Det nye idealet er levende læringsmiljøer som summer av aktivitet. Men det skal være den riktige aktiviteten. Hvis læreren vil ha ro, skal barna slutte med det de var aktivt engasjerte i for et øyeblikk siden.

Det krever at barna vet når de skal ta ansvar, arbeide sammen, være selvstendige, og innordne seg etter reglene.

Med andre ord krever klassesituasjonen at barn har veldig velutviklet sosial kompetanse og kan finne seg i at reglene skifter fra situasjon til situasjon og fra elev til elev.

– Hvorfor kan alle ikke sitte på bordet?

Som eksempel på en vanskelig situasjon som kan oppstå i klasserommet, nevner Knudsen en lærer som prøver å gi elevene gode læringsbetingelser. En av elevene har best ro til å lære når hun sitter på bordet, opplever læreren.

Men hvis hun får lov til det, vil de andre elevene også gjøre det, for da kan ikke læreren styre undervisningen.

– Læreren står i et dilemma, sier Knudsen.

Foreldreansvaret er uendelig

På 1950-tallet var skolens eneste forventning til foreldre at de skulle lære barna å høre på det de voksne sa. De skulle møte opp på skolen, uthvilte, med matpakke og skolesaker, og klare til å motta instrukser.

Nå blir familien nærmest en del av skolen og læringen, forteller Knudsen, og det er enorme forventninger til foreldrenes innsats, som skal gjøre familien til et «læringsrom».

– Det nye i dag er at skolen legger opp til at foreldre selv reflekterer over ansvaret sitt, sier Knudsen.

Dermed er det ingen grenser for hva man «bør gjøre» som foreldre til et skolebarn.

– Barn er usikre på hva de står for

Men andre eksperter står i en litt annen leir enn de to DPU-forskerne.

Per Schultz Jørgensen, som er professor emeritus i sosialpsykologi ved Danmarks Pædagogiske Universitet (DPU), og har skrevet flere bøker om oppdragelse. mener mange er usikre på hvilke verdier de skal oppdra barna til.

– Mange opplever at barn er rastløse og usikre på hva de står for. Mye tyder på at vi ikke har gitt dem nok selvstendighet, sier Jørgensen.

Oppbruddene fra gamle livsformer har skapt et individualisert samfunn, sier Per Schultz Jørgensen, der de sosiale rammene og faste holdepunktene forsvinner.

Fraværet av faste rammer og normer kan ha gjort at lærere opplever barn som vanskelige å håndtere, mener han.

Savner myndige foreldere

En del av Per Schultz Jørgensens løsning er å støtte barnet følelsesmessig, men samtidig sørger for at all overholder felles normer.

– Det må være normer for barn både i barnehagen, skolen og hjemme, men barna må oppleve at de har vært med på å sette normene.

Tenk på den fire år gamle gutten som ikke vil legge seg fordi han har det morsomt. Far eller mor har grovt sagt følgende alternativer:

1. Kommandere gutten i seng.
2. Utsette sengetiden.
3. Støtte gutten følelsesmessig, men holde fast på normen: «Jeg forstår at du har det morsomt, men nå hjelper jeg deg av med klærne, for du skal legge deg.»

Den tredje muligheten er ifølge Jørgensen det «myndige foreldere» bør velge.

Husk kjærligheten i hjemmet

Men vi skal være forsiktig med å gjøre familien til et læringsrom mer enn et kjærlighetsrom, mener Hanne Knudsen.

– Jeg synes man bør vurdere om skolen – og staten – har invitert seg selv litt for langt inn i familien. Det kan få konsekvenser for de nære relasjonene, sier Knudsen.

Tidligere var hjemmet primært sett som en kjærlighetsarena, og staten skulle ikke fortelle foreldrene hva de skulle gjøre, forklarer hun.

– Det var uproblematisk hvis bestemor tapte i spill med vilje. Nå er det nærmest en forbrytelse i dag, fordi barnet skal bli robust, sier Knudsen.

Viktig å bevare demokratisk ideal

– Hvis jeg skulle bli bekymret for noe, er det egentlig mer om det er rom i institusjonene til å verne om disse verdiene i de demokratiske idealene som vi skal passe på, mener Eva Gulløv.

Hun foreslår å revurdere organiseringen av hverdagen i skoler og barnehager, i stedet for å slå foreldrene i hodet.

– Jeg tror vi som samfunn bør se på om barnegrupper eller klasser er for store, sier Gulløv.

– Kanskje det ikke er noen god idé å ha 25 og 30 elever til hver enkelt lærer.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.