Bråk i klasserommet. Sviktende leseferdigheter. Dårlige i matematikk. 

Elendighetsbeskrivelsene av norsk skole vil tilsynelatende aldri ta slutt.

Daglig minner avisene, tv-en og naboen oss om det. Alle ser ut til å være opptatt av norsk skolekrise.

Vi har møtt to personer som er lei av katastrofebeskrivelsene. Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell og professor i pedagogikk Kirsti Klette. Begge mener det må bli slutt på svartmalingen av skolen:

– Debatt er bra. Men nå er vi kommet dit at mye av den skader mer enn den gagner, sier Solhjell.

– Skal vi få til endring, er vi avhengig av å motivere de menneskene som jobber i sektoren. Vi rekrutterer ikke de flinke folkene til denne utrolig viktige jobben hvis vi gir lærerne skylda for alt som går galt, sier han. Lærene må vi løfte fram og gi status i samfunnet, ikke en masse kjeft.

For mye synsing

Kirsti Klette er professor i pedagogikk ved Universitetet i Oslo. Hun mener det er for mye synsing om norsk skole, også blant politikere.

Klette har det siste tiåret stått sentralt i norsk utdanningsforskning, og hun har bidratt til å få fram viktig forskningsbasert kunnskap om tilstanden i skolen.

Denne kunnskapen er oppsummert i rapporter og overlevert politikerne. Likevel hører hun hele tiden politikerne si “Jeg synes” om viktige utdanningspolitiske spørsmål – spørsmål forskningen allerede har gitt svar på.

– Norsk skole er betydelig bedre enn sitt rykte, sier Solhjell.

– De aller fleste norske elever lærer å lese og skrive. Vi skårer høyt på mange internasjonale undersøkelser på viktige områder, for eksempel engelskkunnskaper, trivsel og demokrati. Og når vi ser på kunnskapsnivået blant voksne, er det tydelig at vi har et samfunn som lærer oss å lære.

To utfordringer

Men han innrømmer at norsk skole står overfor en del utfordringer. Og peker spesielt på to:

– Den ene er at mange går ut av skolen uten å kunne lese godt nok til å forstå og bruke informasjon.

– Det andre er at så mange begynner på en videregående utdanning uten å fullføre. Begge disse problemene får store konsekvenser både for den enkelte og for samfunnet. Begge krever systematisk arbeid, sier Solhjell.

Kirsti Klette fremhever også de gode sidene ved skolen.

– Jeg har forsket mye ute i skolene, og vil spesielt fremheve det gode emosjonelle forholdet som finnes mellom barn og voksne. Norske lærere har høy kompetanse i å se elevene sine, sier hun.

– Norsk skolehistorie består av mange krenkelseshistorier. Dem tror jeg ikke det er så mange av lenger.

Mye god forskning

Klette mener det finnes mye god forskning når det gjelder leseopplæringen.

– Vi sitter inne med mange oppskrifter på hvordan opplæringen kan bli bedre.

– Men denne kunnskapen har vi ikke fått ut til lærerne. De vet ikke hvor de skal lete for å få denne innsikten. Dette er et kjempeproblem: Vi har forskningen, de har behovene. Men vi har ikke strukturer i formidlingen som gjør at vi når hverandre, sier Klette.

Solhjell har også møtt lærere som ikke bruker forskningen.

– Vi må lage møtepunkter mellom forskningen, skolene og kommunene. Vi tar nå initiativet til å opprette et nasjonalt forum som skal koble representanter for forskningen og praksisfeltet, sier han.

Oppskrifter

Klette mener at forskerne må hjelpe lærerne å få oversikt over forskningen.

– Vi må bli mer systematiske, og vi må levere flere oppskrifter. Vi må tørre å si: Nå gjør vi slik for å styrke både leseopplæringen, skrivekompetansen og matematikkforståelsen.

– I dag henfaller vi ofte til å si at vi vet ingenting. Det er ikke sant. Vi vet en hel masse. Men faget vårt er underinstrumentalisert. Det mangler verktøy og hjelpemidler som evner å oversette de generelle idealene til ny og forbedret praksis, sier Klette.

– Vi forskere trenger også et push for å holde sektoren mer oppdatert på kunnskapsfronten. Kunnskapsgenereringen bør rett og slett bli en forpliktelse, både for forskerne og for profesjonen.

Statusløft

Solhjell mener at vi må fokusere mer på veiledning av nyutdannede lærere og på å gjøre etter- og videreutdanningen av lærerne bedre.

– Men i tillegg er jeg opptatt av dette diffuse som går på lærerens status. Det spiller en mye større rolle enn man skulle tro.

– I Finland, et land vi liker å sammenlikne oss med, er det sju ganger så mange som søker seg til lærerutdanningen som det fins plasser. Læreryrket har en helt annen klang i det finske samfunnet enn i det norske.

– Jeg tror det er viktig at lærerne nå får et statusløft i det offentlige rom, sier kunnskapsministeren.

Forbigått av foreldre

Klette påpeker at lærerens rolle har endret seg:

– Fra å være dem som hadde mest kunnskap, forbigås i dag gjerne læreren av foreldrene. Det blir en helt annen verden.

– Hvordan Finland, et høyteknologisk samfunn, har klart å holde på disse gamle statusinndelingene, er interessant. Men det er finnene som er spesielle.

– De andre landene i Norden, og Europa, likner mer på Norge, sier Klette.

– Det er klart at man må gjøre læreryrket mer attraktivt også lønnsmessig. Men like viktig som lønn er dette med støttestrukturer og systematisk påfyll av kunnskap. I dag blir altfor mange unge, dyktige lærere nesten helt overlatt til seg selv, avslutter pedagogikkprofessoren.