Kjemikeren ved kateteret

De aller fleste med doktorgrad holder seg til forskningen. Vi har møtt én som heller har valgt å forberede fremtidens kloke hoder.

Labfrakken og reagensrøret er byttet ut med tavletusj og åpne spørsmål. Og når Egil Bakken forklarer prinsippene bak kjemiske reaksjoner, ser elevene ut til å følge med. (Foto: Hanne Jakobsen)
Labfrakken og reagensrøret er byttet ut med tavletusj og åpne spørsmål. Og når Egil Bakken forklarer prinsippene bak kjemiske reaksjoner, ser elevene ut til å følge med. (Foto: Hanne Jakobsen)

I et klasserom – eller en arena, som det kalles på Fyrstikkalleen skole i Oslo – tegner kjemilærer Egil Bakken opp formler på tavla. Om lag 15 elever fra andre gym noterer flittig. Bare én student sender noen diskréte tekstmeldinger, før også hun plukker opp pennen og skriver ned Le Chateliers likevektsprinsipp.

– Le Chateliers prinsipp sier at når en likevekt utsettes for en ytre påvirkning, vil det skje konsentrasjonsendringer for å motvirke påvirkningen, sier Bakken mens han skriver på tavla.

– Det er en lang setning, den er litt tung, men den inneholder den generelle regelen om hvordan likevekter reagerer.

Bakken bør vite hva han prater om. Han har nemlig doktorgrad i uorganisk kjemi fra Universitetet i Oslo.

Etter graden jobbet han både med beskyttelse mot kjemiske våpen ved Forsvarets forskningsinstitutt og med CO2-fangst for SINTEF. Som forsker reiste han halve verden rundt, til Kina og rundt om i Europa, og fortalte om forskningen sin.

Så hvordan endte han opp ved ei tavle på Helsfyr i Oslo, i ferd med å lære ungdommer om grunnleggende kjemiske lover?

– Jeg har alltid likt å undervise, og dessuten gikk veldig mye av forskerhverdagen med til å skrive søknader og be om penger. Da syntes jeg det etter hvert var bedre å gjøre noe helt annet, forteller læreren.

Skjemavelde og søknadsskriving avskrekket

En ny rapport fra Norsk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) har kartlagt hva som skjer med de som har tatt doktorgrad her i landet.

For de aller fleste fortsetter forskningskarrieren, med professor emeritus eller emerita-posisjonen fjernt i sikte. Det er tross alt det doktorgradløpet er: En forskerutdanning.

Tre av fire norske doktorander er tilknyttet forskning og utdanning, enten gjennom universitetene og høgskolene, private forskningsinstitusjoner, i private bedrifter eller i helsesektoren.

Men noen hopper av forskningskarusellen. Bakken har jobbet som lærer ved Fyrstikalleen skole i halvannet år nå.

– Jeg liker forskning, det er ikke det, og jeg er stolt av det jeg har fått til som forsker. Jeg synes vi gjorde veldig mye bra hos SINTEF, men i forskningen er det kamp om penger hele veien. Du er avhengig av å søke og å få midler, forteller han til forskning.no.

– Jeg syntes etter hvert det gikk på bekostning av hva vi fikk til med forskningen vår.

Bakken bestemte seg derfor for å vende tilbake til en tidlig lidenskap: Undervisningen. Både før og underveis i studiene jobbet han som lærervikar på skoler rundt om i Oslo, og han underviste også kjemistudenter som en del av doktorgraden på starten av 2000-tallet.

Likevel var det ingen enkel avgjørelse å velge en helt annen retning enn den totalt 12 år som forsker hadde vist ham.

– Vurderingen var i hvor stor grad om jeg ville få brukt min kompetanse, og om doktorgraden ville gi noe ekstra til elevene, forteller Bakken.

Med eksempler fra tiden på universitetet og hos SINTEF kan Bakken trekke kjemien ned på bakkeplan, og gjøre den forståelig. (Foto: Hanne Jakobsen)
Med eksempler fra tiden på universitetet og hos SINTEF kan Bakken trekke kjemien ned på bakkeplan, og gjøre den forståelig. (Foto: Hanne Jakobsen)

Å kunne sitt fag

Et og et halvt år etter at Bakken begynte som lærer, ser det ut som at svaret på det spørsmålet er ja. Nå har skolen en samarbeidsavtale med Kjemisk institutt på Blindern, og elevene reiser iblant opp dit og får være med på kjemieksperimenter på universitetsnivå, med stort press og i svære laboratorier.

– Sist gang vi gjorde det, med elevene i tredje gym, var det fullt trøkk. Jeg tror de var ganske slitne, men lykkelige, etter den dagen, sier Bakken.

– Slike dager handler jo litt om rekruttering for Kjemisk institutt, men for meg er det også viktig å få skolen ett skritt nærmere universitetet, det som ofte er neste trinn for elevene.

Også i selve undervisningen gir doktorgradsbakgrunnen en ekstra gevinst, både for Bakken selv og for elevene:

– Min største fordel er nok at jeg er trygg på faget og ikke redd for spørsmål. Jeg kan som regel svare, og hvis jeg ikke kan, vet jeg hvor jeg skal lete for å finne det. Det hjelper, og elevene merker det. De henger igjen og tar opp ting, lurer på det vi har snakket om, etter timen, forteller han.

– Det handler jo om å formidle fag, grunnutfordringene er de samme om du underviser her eller på universitetet. Det viktige er hvordan du ordlegger deg og forklarer. Det er et håndverk.

Forteller fra universitet og næringsliv

Tre timer kjemi for 17-åringene er snart over, og Bakken får etter hvert forklart likevektsprinsippet for klassen.

Iblant skinner forskningsbakgrunnen gjennom i undervisningen.

– Dette er litt vanskelig å forklare, men jeg skal forsøke. Dette lærer man på universitetet etter hvert, begynner Bakken når han får spørsmål om hvorfor man ikke har med faste stoffer i utregningen av likevektskonstanten i en reaksjon.

Når han skal forklare hvorfor han velger en spesiell reaksjon som eksempel, henviser han til at ”dette en metode for å rense eksos for svovel, og som for eksempel kan brukes til å rense naturgass.”

– Som lærer skal du også være omsorgsperson, bygge relasjoner, og det krever veldig mye av deg. Jeg har fått veldig respekt for det lærerne her gjør og det ansvaret de har. Jeg gjør den delen av jobben også, og trives med det, men personlig er jeg nok mest fokusert på fag, sier Bakken.

Om forskningen handlet litt mer om reaksjoner, og litt mindre om klingende mynt, er det ikke umulig at Bakken ville fortsatt som forsker. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Om forskningen handlet litt mer om reaksjoner, og litt mindre om klingende mynt, er det ikke umulig at Bakken ville fortsatt som forsker. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

– Ikke alle forskere bør bli lærere

Forskning og undervisning er, ikke overraskende, ganske forskjellige oppgaver. Bakken understreker at det ikke er slik at enhver forsker kan eller bør begynne som lærere.

– Undervisning er ikke som forskning, ikke like nitidig og pertentlig. En forsker på laboratoriet er ikke nødvendigvis den beste til å formidle til elever, for det handler om å bygge gode relasjoner basert på tillit. Elevene skjønner det fort om du ikke er helt med, det handler iblant om å “ta læreren” i feil, sier han.

– Dessuten er det en annen arbeidsmentalitet her: Vi jobber i team, både elever og lærere, og lærerne imellom. Forskningen handler jo mer om å sitte alene, der er kollegene til og med ofte konkurrenter.

– Hvorfor synes du det fungerer for deg?

– Jeg er veldig nysgjerrig, og ganske sta. Det var spennende å forsøke noe nytt. Jeg trives som forsker, men det var ikke noe problem å gå til noe annet, som var minst like spennende, mener Bakken.

Vender kanskje tilbake en dag

Ved siden av jobben tar Bakken nå pedagogikk ved Høgskolen i Buskerud. Dagen etter at han møter forskning.no er det innlevering av en obligatorisk oppgave. I tillegg har han veiledet sin egen doktorgradsstudent i kjemi, som skal disputere i løpet av den neste uka.

Bakken forteller at han trives i klasserommet, men han vil ikke si for sikkert om han fortsatt forklarer kjemiske prinsipper for 17-åringer ti år fra nå.

– På universitetet får du faglig påfyll mer eller mindre automatisk, det gjør du ikke her. Det er jeg redd for at jeg skal kunne komme til å savne. Det er jo ikke sikkert jeg er her om ti år, selv om jeg trives veldig godt nå. Det kan godt hende jeg vender tilbake til forskningen.

Læreren håper likevel det er andre vilkår den dagen han eventuelt trer inn i forskningslaboratoriet igjen.

– Jeg er ikke alene om å ikke bli forsker etter doktorgraden. Det er ikke nok plasser til dem i akademia, de går i postdocstilling etter postdocstilling uten rettigheter og uten noe særlig lønn. Jeg vil ikke si det er så stor satsing på forskning i Norge som man skal ha det til, sier Bakken.

– Om jeg hadde hatt en fast stilling på universitetet, med gode kolleger og undervisningsmuligheter og nåløyet for å få forskningsmidler ikke var så trangt, så ville jeg nok fortsatt vært der, avslutter læreren.

Les mer: 

T. B. Olsen (2012) Med doktorgrad i arbeidslivet. En undersøkelse basert på registerdata. NIFU Rapport 41/2012

Powered by Labrador CMS