Bakgrunn: Karbonet i myra

Myr har stor betydning både som karbonlager og for utslipp eller opptak av klimagasser. Skogforskere er bekymret for forvaltningen av områder med hogstmoden skog på myr.

Publisert
Myr og myrputt i høgtliggende furuskog. (Foto: John Y. Larsson, Skog og landskap)
Myr og myrputt i høgtliggende furuskog. (Foto: John Y. Larsson, Skog og landskap)

Litt mer enn fem prosent av det norske landarealet er myr. Globalt dekker myr et areal like stort som en tidel av det globale skogarealet, og myrområder utgjør en viktig del av jordas karbonlagre.

Myr- og torvområder har stor betydning i forhold til utslipp og opptak av klimagasser som karbondioksid, metan og lystgass.

– Det er etter hvert en rekke studier som viser positive langsiktige effekter av grøfterensking – både når det gjelder å redusere klimagassutslippene og for å sikre at skogens langsiktige produksjonsevne opprettholdes, forklarer skogforsker Bernt-Håvard Øyen.

Sammen med kolleger ved Klimasenteret på Norsk institutt for skog og landskap har Øyen sett nærmere på myr- og fuktskog i Norge med tanke på karbonbinding.

– I Sverige og særlig Finland er grøfting av myrer, ulike former for skjøtsel, rensking av grøfter, tiltak for å dempe avrenning av næringsstoffer og kultivering av myrer fremdeles prioriterte oppgaver innen skogbruket, forteller han.

Grøfting drenerer myrområdene, og dersom næringssituasjonen er tilfredsstillende er det på torvmarker gode vekstmuligheter for skog. Når torvmarkene dreneres starter imidlertid en forbrenningsprosess, og CO2 avgis til atmosfæren.

– Skogens vekstprosesser vil over tid kunne dempe og utligne dette tapet. Men etter hvert gror grøftene igjen, og trærnes vekst og produksjon av biomasse vil kunne falle ned på et lavere nivå.

– Det er med andre ord også i Norge meget aktuelt å vedlikeholde eldre grøftesystemer på de arealene som tidligere har blitt grøftet, påpeker Øyen.

Arealene grøftet og tilrettelagt for skogbruk i de nordiske land ble på 1990-tallet estimert til henholdsvis 5,9 millioner hektar i Finland, 1,4 millioner hektar i Sverige og 0,42 millioner hektar i Norge.

Kultivering av torvmark

Bernt-Håvard Øyen. (Foto: Lars Sandved Dalen, Skog og landskap)
Bernt-Håvard Øyen. (Foto: Lars Sandved Dalen, Skog og landskap)

– I dag har vi over 835 millioner kubikkmeter tømmer stående i de norske skoger og en bruttotilvekst på cirka 25 millioner kubikkmeter hvert år, men det har ikke alltid vært slik.

– Det er viktig for forståelsen av myrgrøftingens historie å huske på at vi på 1920-tallet opplevde en mangel på tømmer og at hogsten var større enn tilveksten. Nasjonen hadde behov for å sette skogarealene i bedre stand, forteller Øyen.

– For selv om det ikke lenger foregår nygrøfting og kultivering av myr, har store arealer tidligere vært kultivert – arealer som i dag har skog som nærmer seg hogstmoden alder, forklarer Øyen.

I alt har rundt 165 000 kilometer med grøfter vært gravd for å øke veksten av skog på myr og i fuktskog. Det aller meste av grøftingen foregikk på 1930-tallet, og i perioden 1950 til 1975.

Før krigen ble det stort sett benyttet håndkraft og spade til grøftingen, men på 1930-tallet ble også dynamitt tatt i bruk, og på 1950-tallet kom traktorgravere.

– Allerede på 1790-tallet ble de første myrene grøftet for økt skogproduksjon. Skogforsøksvesenet ble opprettet i 1917, og det ble satt i gang flere grøfteundersøkelser mellom 1930 og 1970.

– Det norske myrselskap ble stiftet i 1902. Mye av grøftingen var understøttet av tilskuddsordninger. Fra 1941 til 1988 hadde Norge egne statskonsulenter for skogsgrøfting, forteller Øyen.

Forsøksfelt for myrforskning. (Foto: Gunnhild Søgaard, Skog og landskap)
Forsøksfelt for myrforskning. (Foto: Gunnhild Søgaard, Skog og landskap)

Vern av myrområder

Myr er definert som «vannmettede områder med et mer enn 40 centimeter tykt torvlag». Til sammen utgjør myrer, skogdekte myrer og sumpskog cirka 14 prosent av det norske utmarksarealet nedenfor skoggrensen.

Norge har stor variasjon i de ulike myrtypene – fra de ekstremt næringsrike til de ekstremt næringsfattige. Og mange av de norske myrtypene er vurdert som sårbare og truede.

I følge Statistisk sentralbyrå var det ved utgangen av 2009 mer enn 1900 naturreservater i Norge. Av disse er om lag 300 våtmarksreservater. I tillegg kommer myrområder i nasjonalparker og biotopvernområder.

Totalt utgjør vernet myrareal i Norge rundt seks prosent av det totale myrarealet.

Gunnhild Søgaard er forsker ved Norsk institutt for skog og landskap og har undersøkt lover, regler og avtaler som regulerer forvaltningen av myr og våtmark i Norge.

– Rent juridisk er det en rekke lover og regler som omfatter myr og våtmarksområder: vannressursloven, skogbruksloven, jordloven, plan- og bygningsloven og naturmangfoldloven, samt internasjonale avtaler som Norge er forpliktet til å følge, forklarer Søgaard.

– Skogloven gir kommunene muligheten til å regulere aktiviteter knyttet til skogbrukets aktiviteter, også på torvmark. Jordloven omtaler bruk av myrområder til torvproduksjon og krever at området blir satt tilbake i hensiktsmessig stand med tanke på framtidig jordbruk eller naturvern.

Norge har dessuten undertegnet Ramsarkonvensjonen, en internasjonal avtale for bevaring og bærekraftig bruk av våtmarker. Avtalen ble inngått i 1974, og det er i dag 37 norske Ramsar-områder.

Gunnhild Søgaard. (Foto: Lars Sandved Dalen, Skog og landskap)
Gunnhild Søgaard. (Foto: Lars Sandved Dalen, Skog og landskap)

– I tillegg finnes det miljøstandarder som det norske skogbruket har forpliktet seg til å følge, forklarer Søgaard.

I Skogbrukets Miljøstandard anbefales bruk av selektiv hogst i myr- og sumpskog og i overgangssonene mellom myrområder og fast mark. Skogskjøtselen skal dessuten legge vekt på å verne om myr- og sumpskogens økologiske funksjon.

Miljøstandarder beskriver også hvordan såkalte buffersoner mellom myrer, innsjøer og elver og fastmarksområder bør skjøttes. Gjødsling er også viktig for tilstrekkelig vekst, og miljøstandarden åpner for gjødsling av torvmark der det allerede er etablert skog.

Det finnes også retningslinjer for bruk av aske på torvmark.

– Vedlikehold av grøftesystemer og tilleggsgrøfting er tillatt, påpeker Søgaard.

Forskning på skogdekte myrområder

I årenes løp er en rekke forsøksfelter blitt anlagt på myr og fuktskog for å klarlegge ulike problemstillinger.

Bernt-Håvard Øyen forteller at Skog og landskap har nærmere 200 torvmarksforsøk, men at bare et fåtall av disse feltene følges aktivt med regelmessige målinger.

På disse flatene har det vært utført forsøk med ulike typer grøfting, gjødselslag og gjødselmengder, skjøtselsmetoder, treslag, provenienser, tynning og driftstekniske operasjoner.

Ifølge Øyen har problemstillingene på torvmark skiftet forskningsfaglig karakter.

– Vi har etter hvert mye skog også på torvmark, men hogger for tiden lite på slike arealer fordi mye ennå ikke er hogstmodent. Hvilke råd man skal gi skogeier for skjøtsel av den stående skogen på slike grøftefelter aktualiseres.

Øyen er også opptatt av praksis og hva som skjer med tidligere grøftede områder etter hogst. Statistikken fra bruken av skogfondmidler tyder på at det årlig gjennomføres svært lite grøftevedlikehold, men spørsmålet er om dagens statistikk gir et dekkende bilde.

Manglende vedlikehold av grøfter etter hogst kan dessuten gi økt grunnvannstand på arealene.

– Trærnes og vegetasjonens vannforbruk reduseres sterkt etter hogst, noe som fører til at grunnvannsspeilet løftes. Anaerobe forhold, det vil si at oksygen ikke er tilgjengelig, kan bety større utslipp av metan.

– Foryngelsesforholdene kan bli satt på prøve, og vi kjenner i liten grad til hva ulike skjøtselsregimer og hogstmetoder har å si for arealenes langsiktige produksjon ved en potensielt mer nedbørrik framtid, forklarer Øyen.

Grøftingens historiske utvikling

Forsker Aksel Granhus, også han fra Klimasenteret ved Skog og landskap, deler Øyens bekymring for forvaltningen av de etter hvert store områdene med hogstmoden skog på fuktskog og myr.

– Landsskogtakseringens tall indikerer at nesten en tredel av skogen som vokser på torvmark har nådd hogstmoden alder. Hva gjør vi med dette, spør Granhus.

– Mellom 1901 og 2007 ble det gravd grøfter tilsvarende fire ganger rundt jorda ved ekvator, og det samlede arealet av grøftede områder tilsvarer 430 000 hektar. Det vil være et stadig økende behov for vedlikehold av disse grøftene i årene som kommer, fortsetter han.

Feltarbeider i landsskogtaksering med skjema og veske under registrering. Kanskje tatt på 1940-tallet. (Foto: Emil Stang, Skog og landskap)
Feltarbeider i landsskogtaksering med skjema og veske under registrering. Kanskje tatt på 1940-tallet. (Foto: Emil Stang, Skog og landskap)

– Landsskogtakseringens tall viser også at nesten en tredjedel av de områdene som har blitt grøftet siden midten av 60-tallet ikke er tilfredsstillende drenert i dag. Dette indikerer et betydelig vedlikeholdsbehov.

– Det gir mye dårligere vokseforhold for trærne enn det det kunne ha vært. Dårligere vekst gir lavere CO2-opptak i skogen, forteller Granhus.

Det er mye som tyder på at vedlikehold av grøftesystemer bør tas med i eventuelle kostnadseffektive tiltak i skog for langsiktig reduksjon av atmosfærisk CO2.

Aksel Granhus. (Foto: Lars Sandved Dalen, Skog og landskap)
Aksel Granhus. (Foto: Lars Sandved Dalen, Skog og landskap)

– Vi mangler oversikt over tilstanden på de eldste grøftefeltene, fra før cirka 1965, og det er rimelig å anta at andelen grøfter som ikke er i tilfredsstillende stand med tanke på skogproduksjon er enda høyere på de eldste grøftefeltene, forteller Granhus.

Potensialet for økt tilvekst på grøftet torvmark er betydelig, men det er vanskelig å beregne nøyaktig hvor stor produksjonsøkning grøfting i skog har medført på landsbasis.

– Statskonsulent for skogsgrøfting, Per Thurmann-Moe, beregnet en økt årlig tilvekst på 0,52 millioner kubikkmeter for arealene som ble drenert mellom 1901 og 1958.

– En ekstrapolering fram til 2007 innebærer at grøftetiltakene alene har bidratt til en årlig tilvekstøkning i norsk skog på cirka 1 million kubikkmeter, avslutter Granhus.

Til sammenligning er den totale tilveksten i norske skoger cirka 25 millioner kubikkmeter.