Ukas art: Hestehov – gjør alt for å være først!

For hestehoven er det viktig å få all oppmerksomhet fra de pollinerende insektene alene. Derfor har den utviklet en strategi for å bli førstemann opp av jorda om våren.

Published
Hestehoven (Tussilago farfara). (Foto: Stefan Lefnaer/Wikimedia commons)
Hestehoven (Tussilago farfara). (Foto: Stefan Lefnaer/Wikimedia commons)

Hestehoven spretter gjerne opp så fort snøen er borte, gjerne i mars eller april.

I år er den enkelte steder ekstra tidlig, på grunn av den milde og snøfattige vinteren.

De første eksemplarene av arten ble rapportert i Artsdatabankens rapporteringstjeneste Artsobservasjoner alt i januar. 

Strategi for å slippe konkurranse

Den store fordelen med å være tidligst ute er at du slipper konkurranse fra andre større og mer dominerende planter om tilgang til lys og oppmerksomhet fra vårens første pollinerende insekter.

Derfor har hestehoven en livsstrategi med fokus på det å være først.

Artens blader vokser frem først etter at blomstringen er over. Disse blir store, og står hele sommeren igjennom og samler næring.

Hestehovens blader vokser først frem etter at blomstene har visnet. De har form som en hestehov, og det er dette som har gitt arten dens norske navn. Det latinske navnet farfara betyr forøvrig også hestehov. (Foto: Bogdan Giuşcă/Wikimedia commons)
Hestehovens blader vokser først frem etter at blomstene har visnet. De har form som en hestehov, og det er dette som har gitt arten dens norske navn. Det latinske navnet farfara betyr forøvrig også hestehov. (Foto: Bogdan Giuşcă/Wikimedia commons)

På sensommeren trekkes næringen ned i roten og det utvikles blomsteranlegg. Knoppen ligger dermed klar gjennom vinteren og venter på første mulighet til å komme seg opp av jorda.

Trives langs bekkene

Hestehoven trives best i leirholdig, fuktig og ikke for sur jord.

Sannsynligvis hadde den sine opprinnelige levesteder langs leirholdige bekkekanter og elvebanker.

Menneskelig aktivitet har gitt arten en rekke nye vokseplasser, som grøfter, åkerkanter, vei og jernbaneskråninger.

Derfor er den i dag spredt seg til nesten hele landet. Den er imidlertid ikke så vanlig i ytre kyststrøk på Vestlandet, på Finnmarksvidda og i høgfjellet.

Her kan du lese alle artiklene i serien Ukas art