Store deler av landet har hatt relativt liten påvirkning av skogbruk i flere tiår, men politiske vedtak om å øke hogsten vil kunne gi økt press på disse antatt sårbare artene. Men hvor sårbare er de egentlig?

- Det er klart at når skog hogges og det plantes nye trær, så vil lav som vokser på disse trærne bli borte. Men samtidig, når ny skog etableres så vil jo lavene gradvis spre seg inn igjen fra omgivelsene.

- Spørsmålet er om det blir flere eller færre egnete levesteder, og om spredningen av artene til nye levesteder går raskt nok, sier biolog og skogforsker Ivar Gjerde.

Sammen med kolleger ved Norsk institutt for skog og landskap har Gjerde studert hvordan skogbruket påvirker artsmangfoldet i skogen, og de siste årene særlig hvordan skogbruket påvirker kryptogamene, det vil si lav, sopp, moser og bregner.

Kryptogamene har det felles at de ved kjønnet formering sprer seg med sporer og ikke med frø.

På begynnelsen av 1990-tallet ble det en økt oppmerksomhet på det store mangfoldet av kryptogamer, og det vokste frem en gryende bekymring for at skogbruket skulle redusere dette rikholdige mangfoldet av arter i skogen.

Det bredte seg dessuten en oppfatning at kryptogamene hadde en dårlig spredningsevne, og at de var avhengige av gammel skog som hadde stått i hundrevis av år.

- Ja, akkurat det var overraskende. Sporene til de fleste kryptogamene er jo svært små og tallrike og spres lett med vinden. Vi snakker om noen 1000-dels eller 100-dels millimeter, litt større enn vanndråpene i tåke, forklarer Gjerde, som i mange år har studert og forsket på skogens økologi.

- Det finnes riktig nok lav og moser som ikke produserer sporer på våre kanter, og som derfor er avhengige av at større eller mindre deler av planten spres til nye levesteder. 

- For slike arter kan det være relevant å snakke om dårlig spredningsevne, men for de andre artene vil det være naturlig å søke andre forklaringer på hvorfor de eventuelt trenger lang tid på å etablere seg i ny skog i skoglandskapet, påpeker skogforskeren.

Lavenes tilbakekomst på Fitjarøyene

Til tross for den viktige rollen sjeldne sopp-, lav- og mosearter har fått i forvaltningen av skogen, og for hvordan skogen skal skjøttes av skogbruket, vet vi lite om hvor effektivt disse kryptogamene sprer seg, og hvor raskt de etablerer seg i nye områder.

For å undersøke påstandene om kryptogamenes svake spredningsevne og deres følsomhet for hogst, undersøkte Gjerde og hans kolleger en spesiell gruppe med lavarter og hvordan de koloniserte øyer på Vestlandet.

Resultatene fra undersøkelsene, om lavs evne til å gjenerobre tapt terreng, er nylig publisert i tidsskriftet Ecology.

- Vi studerte lav i det såkalte lungeneversamfunnet. Der finnes det en rekke kravfulle og sjeldne arter som vokser på barken av egnete løvtrær, som osp, forteller Gjerde.

Studiet av de sjeldne lavartenes innvandring ble foretatt i et øysamfunn i Fitjar og Bømlo kommuner sørvest for Bergen. Fitjarøyene består av mange små og noen litt større øyer, de fleste uten veiforbindelse.

Området er et typisk lyngheilandskap der det tidligere har vært fast bosetting med tradisjonell drift med lyngbrenning og helårsbeiting av sau, og området var tidligere helt avskoget.

Samfunnsendringer de siste 100 årene har gjort at lyngheiområdene ikke lenger drives aktivt, og de vil dermed naturlig gro igjen over tid. For forskerne var dette et eldorado for studier av spredningsøkologi.

- De mange små øyene, som i dag har spredte, små forekomster av osp med ulik alder, utgjør et ypperlig studieområde for oss som ønsker å studere hvor raskt arter knyttet til trær klarer å etablere seg når ny skog blir tilgjengelig, forteller Gjerde som har ledet forskningsprosjektet.

Fitjarøyene ga forskerne en unik mulighet til å få vite mer om hvordan og hvor raskt sjeldne og antatt truede lavarter etablerer seg på stammene til de trærne som etter hvert dukker opp når beitingen og brenningen opphører.

Som kontroll hadde forskergruppa et gammelt skoglandskap i nærheten, der det var over 15 ganger mer skog som laven kunne etablere seg i.

Lav søker bark til bo

Forskerne undersøkte hvor mange og hvilke lavarter som hadde etablert seg på barken av trærne i de ulike ospeholtene, og som ventet økte antall lavarter med skogens alder.

Men ut fra teori om populasjoner på øyer skulle man forvente at det ville være færre arter på de isolerte lokalitetene i lyngheien enn i kontrollområdet i skog. Det var ikke tilfellet.  De eldste ospeholtene i lyngheiene hadde like stort mangfold av lav som gamle ospeholt i kontrollområdet..

- Dette er et ganske interessant funn, forteller Gjerde.

- Spredningen var tydeligvis god nok til å kunne bygge opp et stort mangfold av arter i lungeneversamfunnet, til tross for at ospeholtene i lyngheiene bare utgjorde 0,4 prosent av det totale arealet på 170 km.

- Resultatene fra undersøkelsene på Fitjarøyene viser at når de gis tilstrekkelig tid for kolonisering, så vil selv små og isolerte lokaliteter oppnå like høy artsrikhet som lokaliteter med mer sammenhengende populasjoner, forklarer Gjerde.

Resultatene viste videre at lavarter som produserer mange små spredningsenheter jevnt over er raskere enn andre til å etablere seg i ny skog, og at lungenever faktisk er en av artene som er relativt tidlig ute når det gjelder å etablere seg i nye områder.

Uforstyrret skog?

Lavene i lungeneversamfunnet har tradisjonelt vært karakterisert som arter som er avhengige av levesteder med kontinuerlig tilstedeværelse i landskapene for å kunne overleve. Men på Fitjarøyene brydde lavene seg tydeligvis lite om at landskapet har vært fullstendig uten skog.

På Fitjarøyene fant forskergruppen 16 lavarter som i Storbritannia har vært benyttet som indikatorer på eldgammel skog. I tillegg var disse artene relativt sett like godt representert i ung som i eldre skog.

- Det vi ser nå er at lavene i lungeneversamfunnet vender tilbake til et område som i lang tid har vært helt uten skog. De første lavene dukker opp i de nye ospeholtene når de er cirka 50 år gamle, og så øker mangfoldet av arter etter hvert som skogen blir eldre, forklarer Gjerde.

- Det som i størst grad synes å bestemme hvor lang tid det tar for en art å kolonisere området på nytt synes å være tettheten av sporer og andre spredningsenheter i luften, og da vil artenes sjeldenhet i regionen og områdenes grad av isolasjon være avgjørende faktorer.

- Og fordi arter som er sjeldne i Storbritannia ikke nødvendigvis er sjeldne på Fitjarøyene og omvendt, så fungerer slike indikatorarter i prinsippet dårlig.

Men hvor mye betyr trærnes alder i seg selv for lavenes etablering?

- I vår studie av lav på ospetrær ser det faktisk ut til at trærnes alder i seg selv spilte liten rolle. Det var høyere tetthet av lav i ospeholt som hadde eksistert lenge, men når en lokalitet først var kolonisert ble unge og gamle trær tatt i bruk i like stor grad, forklarer Gjerde.

Følger for forvaltning

Den nye kunnskapen om kryptogamene på Fitjar-øyene vil også kunne få betydning for norsk skogforvaltning.

- Litt forenklet sagt, så vil tid være viktigere enn avstand for lavenes koloniseringen av nye lokaliteter.  Sammenhengende skog er ikke nødvendig for tilstrekkelig spredning, forklarer Gjerde.

- Forvaltningsmessig betyr dette at planlegging av ”spredningskorridorer” og lignende tiltak i landskapet har lite for seg når det gjelder disse lavene, men at det særlig i landskap med små populasjoner er verdifullt med skog som får stå lenge nok til bli kolonisert. 

En viktig del av skogforvaltningen har vært å gjennomføre miljøregistreringer (MiS) nettopp for å sette igjen små skogteiger for å sikre forekomster av spesielle livsmiljøer for sjeldne arter.

Gjerde mener resultatene fra Fitjarøyene viser at dette kan være effektive tiltak for lav selv om disse områdene ligger spredt i skoglandskapet.

Resultatene fra undersøkelsene på Fitjarøyene viser at lokalitetene i lyngheilandskapet hovedsakelig blir kolonisert ved langdistansespredning, og i liten grad ved en stegvis kolonisering mellom nærtliggende nabolokaliteter.

Dette betyr at lavene ikke hadde problemer med å spre seg i landskapet, men at nye lokaliteter i skoglandskap der det er lite lav i utgangspunktet, vil trenge lenger tid for å bli kolonisert.

- På samme måte vil små MiS-områder for lav som settes igjen etter hogst ha gode muligheter for å kunne opprettholde sine populasjoner over tid på grunn av lavenes gode spredningsevne, avslutter Gjerde.

Referanser:

Gjerde m.fl.: Community assembly in epiphytic lichens in early stages of colonization, Ecology 2012, 93(4): 749-759, doi: http://dx.doi.org/10.1890/11-1018.1.

Rolstad, Gjerde & Schei (red): Spredningsøkologi hos skoglevende kryptogamer (pdf), Skog og landskap, 2012.