Skogforsker og jordekspert Lise Dalsgaard ved Norsk institutt for skog og landskap er en av dem som bidrar med tall til Kyoto-avtalen, verdens første og største multilaterale klimaavtale.

- Vi beregner hvor mye CO2 eller karbon som er bundet i skogen, og hvor mye som er tatt opp og sluppet ut hvert år, og vi lager en oversikt over arealer der bruken har blitt endret. På disse arealene skal endringen i karbon også beregnes, forklarer Dalsgaard.

- Det kan være arealer som har gått fra skog til bebyggelse, for eksempel boligfelt, veier eller industriområder. Eller det kan være jordbruksjord som har grodd igjen og blitt til skog, enten ved planting eller gjengroing.

Dalsgaard er spesialist på skogsjord og de kjemiske og fysiske prosessene som foregår der. I disse dager er hun og de andre ansatte ved Klimasenteret ved Skog og landskap nettopp ferdig med årets rapportering.

Forskerne har god oversikt over hvor mye skog som hugges og plantes hvert år, og hvor mye skogen vokser og legger på seg av karbon gjennom bladenes fotosyntese. Men når det gjelder det største karbonlageret – det som er under bakken, i skogsjord og skogsmyrer – da er prosessene enda mer kompliserte og estimatene mye mer usikre.

Karbon fra trærnes fotosyntese

For selv om mye av Norge er fjell, er det også store mengder karbon bundet i humus og mineraljord. Dette er karbon som stammer fra tusener av år med fotosyntese i trærnes blader og barnåler, og fra omsetning av organisk, det vil si karbonholdig, biologisk materiale etter at isen trakk seg tilbake for 10 000 år siden.

- Ved hjelp av skogstatistikk, fra blant annet Landsskogtakseringen, kan vi gi en svært god oversikt over hvor mye karbon som er bundet i trærne i Norge – i røtter, stammer, greiner og blader. Men kunnskapen om de prosessene som foregår i bakken, i jordas mørke muld, er mer usikre, bekrefter Dalsgaard.

- Vi vet rett og slett ikke nok om hvordan karbonet oppfører seg i bakken, og det er en god del usikkerhet når det gjelder tall for frigjøring av klimagasser fra jord, myrer og våtmarker.

Mange jord- og klimeksperter ser på omsetningen av karbon i bakken som en sort boks, og det er denne sorte boksen jordeksperter som Dalsgaard vil belyse med sin forskning.

Utfordringen i forbindelse med rapporteringen til FNs klimakonvensjon og Kyoto-protokollen er å få ut best mulige tall, slik at innrapporteringen blir så god og korrekt som mulig.

Modellering av karbon i skogsjord

Når noe blir omtalt som en sort boks, er det gjerne modellering som er løsningen.

Ut fra kunnskap om hvor mange nåler et grantre mister hvert år og hvor raskt disse nålene blir brutt ned, samt hvordan barnåler og blader fra trærne blir omdannet til jord, av vind og vær, bakterier og sopp, kan forskerne lage matematiske modeller og beskrive hvordan prosessene i jorda foregår.

- Vi benytter oss av Landsskogtakseringens tall for skogens vekst til å beregne hvor mye barnåler som faller ned til bakken, og så har vi egne matematiske modeller som beregner hvor mye av dette strøfallet som blir omdannet til humus og stort sett forblir jord.

- Dette er jo bare modeller, men jo bedre tallmateriale vi har, slik som skogstatistikken fra Landsskogtakseringen, jo bedre blir det som kommer ut av modellen, og jo bedre tall kan vi rapportere til FNs klimakonvensjon, forklarer Dalsgaard.

- Ved hjelp av slike jordmodeller kan vi beregne hvor mye av klimagassene CO2, metan eller lystgass som frigjøres fra bakken, hvor mye som fanges opp og hvor mye som slippes ut hvert år, sier jordforskeren.

Evaluering av klimagassregnskap

For å redusere usikkerheten i estimatene av karbonmengden i jord, og for å sørge for at metodene skogforskerne benytter i Kyoto-rapporteringen er best mulig, sitter det eksperter hos FNs Klimakonvensjon i Bonn i Tyskland og leser Norges rapporter og gir tilbakemelding på kvaliteten på arbeidet.

Disse ekspertene kommer også til Norge med ujevne mellomrom, for å revidere og gå gjennom Norges klimagassregnskap.

I september 2012 hadde Norge besøk av en slik internasjonal revisjonskomite, og de gikk gjennom hele det norske klimagassregnskapet.

- Det er som en internasjonal versjon av Riksrevisjonen. De jobber for FN og kontrollerer at landene følger spillets regler, at de gjør som avtalt i Kyoto-protokollen, forteller Dalsgaard.

- Kyoto-protokollen er en global regneøvelse, alle landene skal rapportere så gode tall som mulig til FN. Norge har valgt å rapportere på slutten av avtaleperioden, i 2014, og det er kanskje årsaken til at vi ble utsatt for revisjon i fjor.

- Det gir oss tid til å rette opp ting som kanskje ikke er gjort helt optimalt, og å redusere feil.

Og selv om det kan være skummelt å bli gått etter i sømmene, så oppfatter forskerne på Klimasenteret det hele som en positiv og konstruktiv prosess med konkrete tilbakemeldinger.

- Når vi holder på slik vi gjør til daglig, med å regne på tall og kjøre modellberegninger på kontoret, så er det veldig lett å miste den røde tråden. I møtet med revisorene får vi igjen litt av overblikket over det arbeidet vi er satt til å gjøre, forteller Dalsgaard.

Helt konkret foregår revisjonen ved at forskerne først presenterer hvordan tallene blir beregnet og hvilke metoder som er benyttet. De viser til tall og tabeller som er oversendt FN.

Så blir det gjerne en diskusjon om hvordan tallene kan forbedres – både når det gjelder formidlingen og selve metodene, og gjerne en gjennomgang av hva som er svakhetene ved metodene forskerne benytter.

- Revisorene er ofte fra Sverige og Finland, og der er jo mange av de samme økosystemene og klimasonene som vi har i Norge, noe som gjør at de ofte har stor innsikt i det arbeidet vi gjør. De vet at det er komplekse beregninger som ligger bak tallene våre, og at det ofte er vanskelig å fremskaffe data, forklarer Dalsgaard.

Ifølge Dalsgaard blir det ofte diskusjon om hva som skal til for at Norge kan ta i bruk bedre og mer avanserte metoder for beregning av karbonlagring i skog og landbruk.

- Revisorene ønsker best mulig tallmateriale, og de ønsker minst mulig usikkerheten i estimatene. De vil at usikkerheten i tallene vi rapporterer er best mulig beskrevet. Både vi og revisorene vet at tallene ofte er usikre.

- Men om vi vet omfanget av usikkerheten, og hvor mye estimatene varierer, ja, så er jo det et viktig skritt framover for en bedre rapportering, påpeker Dalsgaard.

Bedre tall for gjengroing og avskoging

Tilbakemeldingene fra revisjonskomiteen viste at klimagassregnskapet for skog og jord var bra, men at det gjensto en del forbedringer. Et eksempel var ønsket om å få bekreftet at Norges tall for avskoging og gjengroing virkelig var korrekte.

- Min kollega Rune Eriksen har ansvaret for behandlingen av alle de innsamlede tallene fra Landsskogtakseringen. I vinter gikk han manuelt gjennom digitale flyfoto for å kontrollere at områder som er merket avskoget, virkelig er det. Og det samme er gjort med områder som har grodd igjen med skog.

- Dette utgjør ikke store arealer i det norske regnskapet, men vi fant at nær 10 prosent av disse arealene var klassifisert feil. Så dette ønsker vi å rette opp til den endelige rapporteringen i 2014, forklarer Dalsgaard.

- I Norge er det svært lave utslipp fra avskoging. Avskogingsarealene fra 1990 og frem til i dag under én prosent av det totale skogarealet. I tillegg skjer det jo ikke bare avskoging, det kommer også mer skog til. Så i sum har skogarealet i Norge vært nokså stabilt i rapporteringsperioden.

Andre områder forskerne skal forbedre er bedre usikkerhetsestimater samt en bedre beskrivelse av hvordan ting gjøres, det vil si en bedre beskrivelse av metodene som benyttes.