Død furu fra furuskogen i Norddalen naturreservat i Narvik i Nordland - et svært dødvedrikt furuskogsområde. (Foto: Anne Sverdrup-Thygeson, NMBU)
Død furu fra furuskogen i Norddalen naturreservat i Narvik i Nordland - et svært dødvedrikt furuskogsområde. (Foto: Anne Sverdrup-Thygeson, NMBU)

Bakgrunn: Døde stokker er fulle av liv

En tilsynelatende livløs stokk skjuler et univers av arter og mikroskopiske levesteder for lav, moser, bakterier, sopp, insekter, edderkoppdyr og større dyr.

Publisert

 

Kanskje var det et lynnedslag, en bever, eller en sopp barkbillene brakte med seg. Eller var det vinterstormen som til slutt fikk overtaket på det store grantreet? Et knak, et brak, og kjempen faller overende. En åpen rift i kronetaket, noen flere solflekker på bakken. Og så var det over – eller kanskje ikke helt?

I naturen finnes døde trær i all slags skog. Over hele verden er døde trær av stor betydning for mange hundre tusen vedlevende arter.

Skogens nedbrytere er en viktig gruppe organismer. De etablerer seg i veden og bryter den ned til frie næringsstoffer som resirkuleres i skogøkosystemet. Nedbryterne er sopp, bakterier og insekter som tar bolig i det døde og tilbringer sine liv der.

I tillegg huser død ved mange arter av fugler og pattedyr som bruker de døde og hule trærne som en beskyttet ynglingplass. I sum er død ved et viktig tilholdssted for mange, og ikke minst sjeldne arter.

En langsom ferd mot skogbunnen

Anne Sverdrup-Thygeson henger opp insektfeller i en eik er fra skogbrannområdet i Froland i Aust-Agder, det som i dag er Jurdalsknuten naturreservat. (Foto: Tor Erik Brandrud / NINA)
Anne Sverdrup-Thygeson henger opp insektfeller i en eik er fra skogbrannområdet i Froland i Aust-Agder, det som i dag er Jurdalsknuten naturreservat. (Foto: Tor Erik Brandrud / NINA)

Nedbrytning av trevirke er en svært langsom prosess som kan vare fra mange ti-år og opp til flere hundre år enkelte steder.

Hvordan og hvor raskt treet brytes ned avhenger av en rekke faktorer som størrelsen på treet, hvilket treslag det er, hvor treet lander og lokalklimaet på stedet.

Denne enorme variasjonen i ulike faktorer som påvirker nedbrytningshastigheten, påvirker også hvilke og hvor mange ulike arter som finner seg til rette mellom barken og veden og lenger inn i stammen.

En ny bok, Biodiversity in Dead Wood, tar mål av seg å formidle vår samlede kunnskap om nedbrytningsprosessene og det myldrende livet i de døde trestammene. Og det er et tema som fenger – både blant biologer og andre naturinteresserte.

- Dette er en viktig og fascinerende bok, sier biolog Anne Sverdrup-Thygeson, førsteamanuensis ved Institutt for naturforvaltning ved Universitetet for miljø- og biovitenskap.

Hun er spesialist i bevaringsbiologi og underviser i naturforvaltning og i skogens biomangfold, særlig insekter. Hun er også leder for forskningsprosjekt som ser på hvorfor det er så mange sjeldne biller i gamle eiketrær, og hvordan vedlevende insekter klarer seg i skogen vår.

- Det er en bok med et stort nedslagsfelt. Den vil egne seg for biologer og studenter med interesse for skogsbiologi og biodiversitet, og for naturforvaltere og andre med interesse for natur generelt. Slike bøker kan bidra til økt interesse for ved-levende arter, sier Sverdrup-Thygeson.

En av forfatterne bak boken er biolog og forsker Jogeir Stokland ved Norsk institutt for skog og landskap.

Han er ekspert på nedbrytning av trevirke og studerer til daglig de prosessene som er involvert når en trestamme går fra noe høyst stående og levende, via en råtefylt stokk, til kun en forhøyning av grønt moseskjær i skogbunnen som dekker de siste vedfragmentene der de brytes ned av underjordiske mikroorganismer.

I over 20 år har Stokland arbeidet med avveininger mellom ressursutnyttelse og bevaring av biologisk mangfold i skog, og det meste av tiden har død ved vært med.

Forskningen hans har blant annet vist at de fleste vedlevende arter i barskog finner livsgrunnlag også i skog med aktivt skogbruk, men samtidig at noen spesialiserte arter nesten har forvunnet i slik skog.

- Et annet eksempel er eikeskogene våre. Selv mer enn hundre år etter at eika ble intensivt utnyttet til båtbygging, ser vi at grove eiketrær, død eikeved og kravfulle eikearter i skog finnes hyppigst på koller og i solfylte lier langt fra kysten.

- Skogen langs kysten er mange tusen år gammel, men trærne er i dag relativt unge sammenlignet med de grove og gamle trærne vi stedvis finner lenger inn i landet, forklarer Stokland.

Død ved påvirker det levende

Når trær dør koloniseres de av en rekke insektarter som først konsumeres den næringsrike vekstsonen mellom barken og veden. Disse gnagemerkene er fra en trebukk. (Foto: Jogeir Stokland / Skog og landskap)
Når trær dør koloniseres de av en rekke insektarter som først konsumeres den næringsrike vekstsonen mellom barken og veden. Disse gnagemerkene er fra en trebukk. (Foto: Jogeir Stokland / Skog og landskap)

Det er typen trevirke og hvordan det brytes ned som påvirker hvilke arter som vil kunne leve i skogen.

På denne måten har død ved stor betydning for levende organismer, noe som også får praktiske konsekvenser for hvordan vi forvalter skogen vår.

- Noe av det viktigste vi understreker i boken vår er at mangfoldet av død ved er vel så viktig som mengden. Dette er det også økende oppmerksomhet om i skogforvaltningen, påpeker Stokland.

- Det er helt forskjellige arter som bryter ned løvtrevirke og bartrevirke, og det er helt ulike arter som bryter ned små kvister og grove trestammer, eller soleksponert ved og fuktig ved i skyggefull skog.

- Til og med selve dødsårsaken for treet har betydning for hvilke arter som innleder nedbrytningsprosessen, forteller Stokland.

Etter at treet dør skjer det nemlig et slags skiftarbeid der forskjellige artsgrupper utfører hver sine trinn i nedbrytningsprosessen. De ulike «skiftarbeiderne» er spesialisert på ulike typer av død ved, noe som gjør at diversiteten og mangfoldet av arter i død ved er så stor.

Og dette er årsakene til at mange biologer er så opptatt av skogforvaltning – også etter at trærne er døde.

- Alle artene har mer eller mindre spesialiserte roller i nedbrytning av trevirke, og det er viktig i dagens skogforvaltning at vi opprettholder og stedvis gjenskaper variasjonen i død ved for å sikre diversiteten av vednedbryterne, forklarer Stokland.

Eremitten funnet på gravlund

Rynkeskinn (Phlebia centrifuga) er en råtesopp som forekommer på liggende granstokker av grove dimensjoner. Den er nesten helt forsvunnet der det drives aktivt skogbruk, men kan være forholdsvis vanlig i naturreservater med gammel granskog. (Foto: Jogeir Stokland / Skog og landskap)
Rynkeskinn (Phlebia centrifuga) er en råtesopp som forekommer på liggende granstokker av grove dimensjoner. Den er nesten helt forsvunnet der det drives aktivt skogbruk, men kan være forholdsvis vanlig i naturreservater med gammel granskog. (Foto: Jogeir Stokland / Skog og landskap)

Død ved spiller en viktig rolle også utenfor skogene. I kulturlandskapet og i urbane miljøer finnes det gamle og delvis hule trær, slik som tuntrær, allétrær og parktrær. Disse er det viktig å ta vare på, i følge skogforskerne.

- Slike døde stammepartier er viktige tilholdssteder for sopp, insekter og dyr som flaggermus og hullrugende fugler, forteller Stokland, og nevner eksemplet med eremitten, en billeart mange insektsamlere trodde var utryddet i Norge.

- I Tønsberg oppdaget man sommeren 2008 at den sjeldne arten hadde tilhold i de hule trærne på en gravlund. Dermed lot kirken de gamle trærne stå istedenfor å erstatte dem med nye slik planen var. Dette er et godt eksempel på praktisk bevaring av artsmangfold.

Skogbiologene er opptatt av at vi får økt kunnskap om død ved og det tilhørende artsmangfoldet.  Dette vil bidra til at Norge som nasjon bedre kan ta vare på sjeldne og viktige arter som er avhengige av død ved for å finne gode leveplasser.

Innovasjon i død ved

Jogeir Stokland er biolog og ekspert på livet i død ved. (Foto: Lars Sandved Dalen / Skog og landskap)
Jogeir Stokland er biolog og ekspert på livet i død ved. (Foto: Lars Sandved Dalen / Skog og landskap)

Det er ikke bare i naturen at disse artene er viktige. I treforedlingsindustrien brukes for eksempel nedbrytersopper og deres enzymer til å redusere energiforbruket. Dette gjør næringen mindre kraftintensiv og mindre forurensende.

Og det er bare noen få arter som er undersøkt med hensyn til deres industrielle egenskaper. For eksempel oppdaget finske forskere for noen få år siden at en rødlistet soppart hadde høyere toleranse for prosessmiljøet i foredlingsindustrien.

- Sopparten var spesialist i å bryte ned ved etter skogbranner og tålte høyere temperaturer enn andre vednedbrytere, forteller Stokland.

Forskerne regner med at det er mange vedboende arter med uoppdagede egenskaper som vi mennesker kan ha nytte.

- Selv nyter jeg at det stadig nye vednedbytende gourmet-sopper slik som østerssopp, shitake og buna shimeji finner veien til matbutikkenes grønnsaksdisker, avslutter Stokland.