Slik unngår blekkspruten floker

Blekkspruter har åtte lange armer fulle av sugekopper som setter seg fast i alt mulig. Hvorfor setter den seg aldri fast i seg selv?

Publisert

Dette var spørsmålet en gruppe forskere ved Hebrew University of Jerusalem stilte seg etter å ha studert blekkspruter i mange år.

Tidligere forskning tyder nemlig på at de åttearmede akrobatene ikke er bevisste på hvor tentaklene befinner seg til et hvert tidspunkt. I tillegg er armene i seg selv temmelig selvstyrte.

En amputert tentakel kan nemlig holde seg i hektisk aktivitet i over en time etter at den er kuttet av fra resten av kroppen.

Den avhugde armen beveger seg på lignende måte som før amputasjonen, og sugekoppene griper alt de kommer nær. Noen ganger virker det til og med som om armen prøver å putte mat inn i munnen som ikke lenger er der.

Så med såpass dårlig kontroll fra toppen og en smule geskjeftige tentakler, hvordan unngår blekksprutene at armene limer seg sammen i tide og utide?

Etter flere eksperimenter konkluderer forskerne med at blekksprutenes hud må inneholde kjemiske stoffer som hemmer sugekoppenes griperefleks.

Avklipte armer

- Vi var helt forbløffet over blekksprutens geniale og enkle løsning på dette potensielt svært kompliserte problemet, sier forsker Guy Levy i en pressemelding fra Cell Press.

- Vi er overrasket over at ingen før oss har lagt merke til dette svært tydelige og lett merkbare fenomenet.

Blekksprut møter avkuttet tentakel. (Foto: Current Biology, Nesher et al.)
Blekksprut møter avkuttet tentakel. (Foto: Current Biology, Nesher et al.)

Vi andre er vel kanskje like forbløffet over de skrekkfilmaktige eksperimentene som ledet fram til denne nyttige kunnskapen.

De gikk nemlig ut på å la blekkspruter møte sine egne eller andres avkuttede tentakler – i mer eller mindre maltrakterte varianter.

Nam, nam

Først testet forskerne amputerte armer i seg selv. Over 30 eksperimenter gjorde det klart at de avkuttede armene aldri festet sugekoppene til blekksprutarmer med hud. Men de var villige til å suge seg fast i flådde blekksprutarmer.

Etter hvert så forskerne også på reaksjonene til nesten hele blekkspruter som møtte avkuttede armer – enten sine egne eller andres.

Her var ikke reaksjonen like forutsigbar.

Alle blekksprutene som møtte en annens avkuttede arm, undersøkte den løse kroppsdelen og puttet den i munnen. Noen behandlet den som vanlig mat: De brukte tentaklene til å rive den til seg og holdt den fast mot gapet.

Men mange blekkspruter unngikk å røre ved huden på armen med tentaklene. Etter at de hadde grepet den med nebbet, holdt de sugekoppene unna, slik at den løse armen ble hengende og dingle fra munnen.

Ville ikke spise egen arm

Resultatene viste også at blekksprutene kjente forskjell på andres og sin egen arm. De fleste som ble tilbudt sin egen avkuttede arm, ville ikke spise den, og noen ville ikke en gang holde den i munnen.

Dersom de løse tentaklene – egne eller andres – var flådd, ble de derimot behandlet som en hvilken som helst matbit.

Og etter alt dette trekker forskerne følgende konklusjon: Et eller annet stoff i huden ser ut til å sette i gang en lokal hemmende effekt som hindrer sugekoppene i å feste seg.

Men samtidig kan blekkspruten også overstyre denne virkningen med viljen, dersom den likevel vil gripe huden.

Dette er en enkel og praktisk løsning på et vanskelig problem, mener forskerne.

Formen og den fantastiske fleksibiliteten til blekksprutkroppen er så uvanlig at nesten alle nivåer i bevegelsessystemet deres har utviklet spesialløsninger, skriver de i siste utgave av tidsskriftet Current Biology.

Det at armene ser ut til å ha lokale mekanismer for å unngå seg selv, er en ny, forbløffende egenskap på denne lista.

Referanse:

N. Nesher, G. Levy, F. W. Grasso & B. Hochner, Self-Recognition Mechanism between Skin and Suckers Prevents Octopus Arms from Interfering with Each Other, Current Biology, 24, 2. juni 2014.