Når sjøanemoner spiser, kan småbiter av plast i havet lure seg med. Blekede anemoner, som har blitt utsatt for klimaendringer som økt havtemperatur, er ekstra utsatte. Det nye forskningsresultatet kommer fra Carnegie Institution for Science i USA, og forskerne Manoela Romanó de Orte, Sophie Clowez og Ken Caldeira står bak.

Forskningen har blitt publisert i tidsskriftet Environmental Pollution, og er den første studien som handler om hvordan sjøanemonene påvirkes av mikroplast. Anemoner er nært beslektet med koraller, og kan derfor hjelpe forskerne med å forstå mikroplastens påvirkning på korallrevene og deres økosystemer.

En av de vanligste typene for mikroplast i havet er mikrofibre – bittesmå tråder fra vask av syntetiske klær, oppløst tau og garn. Forskere finner slike mikrofibre i alle verdens hav, og de dukker også opp i fisken og skalldyrene vi spiser.

– Plastikkforurensning er et seriøst og voksende problem for havene våre og dyrene som lever der, sier Romanó de Orte i en pressemelding.

– Vi ville forstå hvordan en slik type forurensning påvirker skjøre korallrev og økosystemet deres. Plast kan forveksles med mat, og kan være bærere av skadelig forurensning. Siden anemoner er nært beslektet med korallrev, bestemte vi oss for å studere sjøanemoner i laboratoriet for å forstå effekten av plast hos korallene i naturen, sier hun.

Syke og friske anemoner

I de fleste laboratorieundersøkelsene om plastforurensning har forskerne brukt små kuler av plast, og ikke mikrofibre som de har gjort her. Forskerne ønsket videre å sjekke om mikrofibrene blir spist av friske anemoner, og av anemonene som har blitt bleket. Disse har, som følge av økende havtemperaturer og klimaendringer, mistet alger som tidligere ga dem næringsstoffer.

Forskningsgruppa brukte mikrofibre fra tre forskjellige typer plast: Nylon, polyester og polypropylen. Deretter ga de disse stoffene til både friske og blekede anemoner. Først som ren plast, deretter blandet med en fristende rekelake.

Da forskerne forsøkte med nylon, ble omtrent en fjerdedel tatt opp av de friske anemonene. Polyester og polypropylen ble ikke tatt opp i det hele tatt. Men dette endret seg da plasten ble blandet ut i rekelake.

Av de blekede anemonene tok 60 prosent opp nylonfibrene. 20 prosent tok opp rene polyesterfibre, mens 80 prosent tok opp alle de tre mikrofibrene da de var blandet med rekelake.

Det tok lenger tid for de blekede anemonene å kvitte seg med mikrofibrene enn det gjorde for de friske. All mikrofiber var likevel forsvunnet innen tre dager. Men i havet vil anemoner og koraller treffe på og få i seg plast hele tiden, ifølge forskerne.

Uvanlig å forske på mikrofibre

Caldeira sier at forskningsresultatene kan antyde at plastforurensning og klimaendringer bør ses i sammenheng.

– Når korallrevene blekes av økt havtemperatur, er sjansen større for at organismene spiser og holder på mikroplast. Det ser ut til at effekten av global oppvarming og havforurensing ikke bare legges sammen, men at de multipliseres, sier han.

Inger Lise Nerland Bråte jobber som forsker og økotoksikolog ved NIVA. Hun undersøker effekter av miljøgifter og mikroplast, med spesielt fokus på arter i havet.

– Jeg har ikke sett slike studier på anemoner tidligere, sier hun.

Nerland Bråte sier at studien er spennende, og at forskerne har tatt tak i nye problemstillinger.

– Forskerne ser på flere ulike typer mikroplast. Ofte undersøker en bare én type mikroplast per art, og det er ikke så vanlig å se på fibre. Ofte ser en på biter eller fragmenter av plast, sier hun.

Hun sier at forskere finner mye fibre i anemonenes miljø, så det er viktig å studere disse.

– Det er også sjeldent å se studier hvor det inkluderes andre stressfaktorer enn mikroplast, i dette tilfellet «blekede» anemoner mot «ikke-blekede». Med bleket mener vi anemoner som ikke har den tilhørende symbiotiske algen, sier hun.

Forskerne har altså sammenlignet om det er noe forskjell på de ulike materialene som plasten er laget av, med tanke på hvordan det interagerer med dyrelivet. De har også sett om tilstedeværelsen av mat påvirket opptaket.

– Og det gjorde de – ved tilstedeværelse av reker tok de opp alle typer. Uten laken var det mer nylon som ble tatt opp, sier hun.

Flere trusler samtidig

Nerland Bråte sier at det ikke nødvendigvis er så overraskende at blekede eller «syke» anemoner kvitter seg med mikroplast langsommere enn de friske. Hun mener at det likevel er interessant at de fant en slik sammenheng.

– Det er viktig å forske på dette, spesielt siden vi vet at dyrelivet ikke bare utsettes for én «trussel» av gangen, men for flere samtidig – som både plast og klimaendringer.

Nerland Bråte mener at studien er et solid stykke arbeid. Hun viser også til at den har vært igjennom fagfellevurdering og er publisert i et anerkjent tidsskrift. Det er likevel sider ved slike studier, som gjør at de ikke blir helt optimale:

– Det som er krevende med mikroplaststudier i laben, er at forskerne aldri klarer å gjenskape et helt «naturlig» miljø der det er mange andre arter, skiftende temperaturer, endringer i fødetilgang og så videre. Men vi kan ikke gjøre forsøk i felt, derfor er labforsøk som dette så nærme vi kommer naturen, sier hun.

Et annet aspekt ved mikroplast-studier, er at mengdene med mikroplast som brukes er mye høyere enn hva vi forventer å finne i miljøet.

– Her brukte forskerne 10 milligram per liter sjøvann, noe som trolig er altfor høyt. Vi er enda ikke kommet dit at vi klarer å gjennomføre studier hvor vi har realistiske mengder med mikroplast i vannet. Måleteknologien er ikke sensitiv nok, sier hun.

Usikkert om mikroplast er skadelig

Nerland Bråte er usikker på hvorfor de blekede anemonene kvitter seg saktere med mikroplast, men mener at teoriene til forfatterne virker fornuftige.

– For det første er det lavere energireserver i de blekede anemonene, slik at de har dårligere helse i utgangspunktet. For det andre kan det være at blekede anemoner er mindre selektive med hva de tar opp, sier hun.

– Hva er farene ved å spise mikroplast?

– Det korte svaret er at vi ikke vet om det er noen fare. Foreløpig er det ikke noe bevis på at mikroplasten vi får i oss fra sjømat er skadelig. Skjell og andre dyr vi spiser hele kan ha plast i seg, og da vil vi få i oss denne. Plasten vi da spiser, går sannsynligvis gjennom oss, og bitene er trolig for store til å gå inn i vevet gjennom cellemembranen vår.

Nerland Bråte forteller at mikroplast kan bevege seg opp i næringskjedene, ved at rovdyr spiser mindre dyr som inneholder plast. Om vi spiser en rovfisk betyr ikke det nødvendigvis at vi får i oss en større porsjon plast.

– Mesteparten av mikroplasten som blir «spist» er tenkt å forlate fisk og andre organismer relativt raskt, og vi spiser som oftest ikke magesekken uansett. Da unngår vi bitene som kan ha samlet seg her. Anemoner og koraller spiser vi jo ikke, men de er en del av økosystemet, sier hun.

Hun sier at det uansett ikke er ønskelig å finne mikroplast i organismer.

– Denne studien har ikke påvist mikroplast i ville anemoner etter som det er en lab-studie. Flere andre studier har likevel funnet mikroplast i muslinger, krepsdyr, fisk og pattedyr. Selv om vi ikke har påvist noen direkte skade av mikroplastinntak utenfor laben, er det uansett ikke ønskelig at vi finner plast i dyrelivet, sier Nerland Bråte.

Referanse:

Manoela Romanó de Orte, Sophie Clowez og Ken Caldeira: Response of bleached and symbiotic sea anemones to plastic microfiber exposure, Environmental Pollution, 06. mars 2019, doi: https://doi.org/10.1016/j.envpol.2019.02.100.