Den 24. september ble det brann på tankskip eid av det meksikanske, statlig eide oljeselskapet PEMEX.  AFP PHOTO / Mexican Navy/ HO / NTB scanpix
Den 24. september ble det brann på tankskip eid av det meksikanske, statlig eide oljeselskapet PEMEX. AFP PHOTO / Mexican Navy/ HO / NTB scanpix

Kronikk: Vi trenger nullvisjonen i oljebransjen

Flere oljeselskaper bruker en nullvisjon for sitt sikkerhetsarbeid, altså at ingen skader eller ulykker skal skje. Det bør de også fortsette med, til tross for skarp kritikk om at visjonen koster mer enn den smaker.   

Publisert

Nullvisjonen, slik den brukes innenfor oljeindustrien, har et lettfattelig budskap som det er vanskelig å være uenig med; et langsiktig mål om at det ikke skal forekomme skader på mennesker og miljø, samt å unngå ulykker og tap.

Visjonen er i dag en sentral del av sikkerhetskulturen i flere selskaper, blant annet i ConocoPhillips Norge og Statoil, hvor de har fått på plass en kultur for nulltoleranse hvor det er tydelig at arbeid med HMS (helse, miljø og sikkerhet) blir prioritert. Det handler om mer enn etikk. Det handler både om å jobbe med menneskelig atferd og om å få på plass tekniske løsninger som minimerer risikoen for at noe går galt.

Det brukes naturlig nok mye ressurser på dette. Og flere selskaper kan vise til gode resultater over de siste 10 årene.

Men alt kan ikke handle om HMS. Det kommer klart frem i artikkelen «HMS koster snart mer enn det smaker» i Ukeavisen Ledelse og Dagens Perspektiv, hvor de skriver at pengebruken på HMS har tatt av innenfor oljeindustrien de siste årene – at HMS er blitt en business hvor mye av pengebruken i praksis ikke gir noen reell avkastning. Oppfatningen man sitter igjen med etter å ha lest artikkelen er at en betydelig forbedring av sikkerheten vil koste veldig mye. Kanskje litt for mye.

Oljeprisen

Den lave oljeprisen har ført til at flere oljeselskaper i 2016 har kuttet kostnader også i aktiviteter knyttet til arbeid med HMS. Og selv om ledelsen i selskapene, inkludert Statoils toppsjef Eldar Sætre, prøver å forsikre om at kuttene ikke går utover sikkerheten, er det samtidig klart at de sliter med å få ned kostnadsnivået på en måte som også ivaretar hensynet til sikkerhet.

Situasjonen i oljenæringen er både anspent og usikker, og det kan stilles spørsmål ved om nullvisjonen fremdeles er like hensiktsmessig nå som viljen til å investere er betydelig redusert. Man kan stille spørsmål ved hvor mye ressurser man egentlig er villige til bruke på å nå nullmålet. Noen stiller også spørsmål ved om visjonen bare er spill for galleriet, og om den i det hele tatt har noen betydning for hvordan selskapene bruker ressursene sine.

Det virker som om flere synes at dagens nivå er godt nok. HMS-ekspert Ketil Karlsen i fagforeningen Industri Energi, kritiserte tidligere i år både myndighetene og selskapene for å mene at sikkerhetsnivået på britisk sokkel, et nivå som er under vårt, også burde være godt nok for oss. Dette samsvarer dårlig med nullvisjonen.

Det er flere som mener at nullvisjon er et dårlig utgangspunkt for hvordan bruke ressurser. Ståle Kyllingstad, investor og sjef for IKM Gruppen, har nylig uttalt at «HMS kan i sin natur aldri bli god nok, man kan alltid lete opp nye behov og regler. Det må være lov til å si at det er nok HMS nå. Det blir som å kjøre bil, man kan alltid kjøre litt saktere og sikrere, og nå kjører vi i 10 kilometer i timen» i en sak på E24.no. Det er en visjon som i praksis ikke kan realiseres. Det vil alltid være rom for forbedringer, og mer pengebruk på HMS. Og visjonen er spesielt utfordrende nå som industrien er opptatt av kostnadskutt.

En faglig vurdering av nullvisjonen 

En måte å vurdere nullvisjonen, er å se om den faktisk brukes når det tas viktige beslutninger. Den må i så fall tilfredsstille visse kriterier, hvorav ett er at den må være motiverende. Det vil si at det er tilstrekkelig vilje til å følge opp visjonen; også i beslutninger som ikke er direkte rettet mot HMS, men som handler mer om økonomi og verdiskapning.

Et ensidig fokus på sikkerhet skurrer fra et risikostyringsperspektiv, hvor det er vesentlig å finne en god balanse mellom ulike hensyn. Det er en balanse som kan være vanskelig å finne. Og selv om flere av selskapene har uttalte ambisjoner om å være ledende på sikkerhetsarbeid, har de samtidig krav knyttet til lønnsomhet som er med og styrer beslutningene i selskapet.

Det virker derfor lite meningsfullt å se nullvisjonen som et «beslutningsverktøy», i hvert fall ut fra et kortsiktig perspektiv. Beslutninger tas normalt heller ikke i praksis utelukkende fra HMS-hensyn. Og det bør heller ikke være visjonens intensjon.

En meningsfull visjon

For at nullvisjonen skal gi mening, bør den kobles til langsiktig retning og verdier. Det er der den har sin styrke. Visjonen er god ved at den legger til rette for en samarbeidskultur hvor det er innprentet hos alle parter at det skal være null aksept for dødsfall, ulykker og skader; og ved at partene jobber sammen for å oppnå dette. Det er dette aspektet ved visjonen mange i industrien vet å verdsette.

Nullvisjonen handler om å stadig presse bransjen til å forbedre HMS-nivået. Bare null er godt nok. Men ikke for enhver pris. Det bør hele tiden være en balanse mellom HMS-hensyn og de øvrige hensynene som driver virksomheten. Sånn sett er null-målet i seg selv ikke det viktigste, men i stedet den holdningen og drivkraften som visjonen fremmer. 

I en tid hvor fokus på kostnadseffektive løsninger står ekstra sterkt, er nullvisjonen spesielt viktig. Den hjelper selskapene til å holde fokus på sikkerhetsarbeid, og til å unngå risikofylte snarveier. Den presser selskapene til å arbeide med stadige sikkerhetsforbedringer innenfor de rammer som anses for bærekraftige. Da er nullvisjonen både et fornuftig og ambisiøst prinsipp å styre etter.