Andreas Galtung og Eirik Djønne er advokater som har spesialisert seg på opphavsrett.

Eirik Djønne har flere ganger bistått Universitetet i Oslo med saker, mens Andreas Galtung var med på å starte Nettnemnda, en uavhengig klageinstans for Internett.

Sårbart på nett

Eirik Djønne forteller at det øyeblikket du trykker på “publisér”-knappen, mister du litt av kontrollen over åndsverket ditt.

- Ved nettpublisering gjør du materialet sårbart. Du risikerer at andre klipper og limer. Det eneste trygge manuskript ligger låst ned i en skuff, sier Djønne.

Likevel finnes det klare regler for hva som er lov og ikke lov, hva som er skikk og bruk og hva som er direkte kriminelt, også på nettet. Selv om det kan være vanskelig å håndheve disse reglene, for eksempel dersom nettsider ligger på servere i utlandet.

Så hvilke former for bruk av ens åndsverk kan man stoppe, og hva må man leve med?

Lovlige pekere

Flere forskere har opplevd at mennesker de ikke liker, legger pekere til deres artikler på sine nettsider. Det kan virke ubehagelig, men det er ikke så mye man kan gjøre med det.

- Hovedregelen er at pekere til andres artikler og nettsider er tillatt, sier Galtung.

Likevel finnes det nyanser. For eksempel kan det være problematisk med såkalt dyplenking, det vil si at det for leseren ser ut som om din artikkel ligger på siden som lenker til den.

- Måten lenkene presenteres på er en annen sak. Men som regel må man tåle at andre lenker til ens artikler eller hjemmesider. Hvis man publiserer en artikkel på nettet, er det jo gjerne fordi man vil at den skal bli lest, sier Galtung.

- Pekere er godkjent av de fleste domstoler, supplerer Djønne.

Si fra!

Manglende juridiske muligheter til å forfølge uønskede pekere burde likevel ikke hindre noen i å si fra om at de er uønsket. Mange merkelige ekstremister mener gjerne at de taler på vegne av oss alle; at de sier det vi andre ikke tør si. Da kan det kanskje være en idé å forklare dem at de i hvert fall ikke taler på vegne av deg?

I tilfelle det skulle være tvil: Å gjengi andres artikler uten å spørre om lov, er ulovlig. Derimot er det lov å sitere i samsvar med god skikk. Problemet er at gråsonene er store.

- Det finnes ingen klart definert grense for hvor langt et sitat kan være, sier Djønne.

- Men fast skikk, og domstolspraksis, tilsier at hvis du leverer et sitat som strekker seg over en tredjedels side, bør du tenke deg om to ganger. Sitatet må også være lojalt, og vise til kilden og opphavsmannen, sier advokaten.

Sitater eller eksemplarer?

Når et sitat begynner å bli lovlig langt, som for eksempel hvis du siterer en hel artikkel, kalles det eksemplarframstilling. Djønne viser til Alnes-saken, der grensen for hva som er sitat og hva som er eksemplarfremstilling sto sentralt.

Dog kan man parafrasere, altså gjengi innholdet med egne ord, så mye man vil. Det skulle bare mangle; det ville ikke skje mye forskning hvis man ikke fikk gjengitt hva andre forskere hadde kommet fram til.

Sitatene må også være trofaste mot den originale teksten. Endringer eller å ta ting ut av sin sammenheng, er forbudt.

- Selv om man eventuelt har fått rett til å bearbeide en tekst, må dette ikke skje på en krenkende måte, understreker Djønne.

Tenk deg om!

Til syvende og sist gjenstår det faktum at det er lite man kan gjøre for å beskytte seg mot uønsket bruk av sitt skrevne materiale.

- Man må simpelthen tenke seg om før man legger noe ut på nettet, advarer Galtung.

Djønne mener det kan være lurt å vurdere misbrukspotensialet før artikkelen publiseres, og om teksten kan brukes på måter man ikke kan stå inne for. Selv om han innrømmer at dette kan bety en grad av selvsensur.

Så får det være opp til en enkelte om de vil holde eventuelle kontroversielle publikasjoner unna nettet.

Ta det rolig

Så hva skal du gjøre når skaden først er skjedd, og din tekst dukker opp på en nettside eller i en sammenheng du ikke har gitt tillatelse til? Galtung mener det beste man kan gjøre er å ta det med ro.

- Man må ikke hisse seg opp over bagateller, mener Galtung.

- Jeg har sett saker der folk krever hundretusenvis av kroner i erstatning fordi at noen har lagt ut et dikt på sin private hjemmeside, sannsynligvis uten å engang vite at det er ulovlig. Når diktet i tillegg fjernes umiddelbart, er det ingen ting å gå til sak over, sier han.

Djønne er enig.

Bråk gir PR

- Hvis du begynner å bråke, gir du også nettstedet PR. Du bør spørre deg selv hvor mange som ser dette nettstedet, og om det har noen negative konsekvenser for deg. Det er også en faktor om folk tjener penger på dette.

De er begge likevel enige i at noen tilfeller, der artikler stjeles, forvrenges og brukes i skadelige sammenhenger bør tas alvorlig.

- Dette er en opplagt straffbar handling. I slike tilfeller er det ikke bare opphavsretten, men injurielovgivningen, som kan være aktuelle, sier Djønne.

Søk deg selv!

Advokatene anbefaler at forskere med jevne mellomrom googler, altså søker på sitt eget navn på søkemotoren “Google”http://www.google.no/ (eller en annen søkemotor, for den saks skyld). Slik oppdager du raskt hvordan dine artikler brukes videre. Du kan også søke på noen setninger i artikkelen, i tilfelle ditt navn er fjernet.

- Jeg hadde nylig en sak der misbruket ble oppdaget etter googling, forteller Galtung.

En annen forholdsregel er å gjøre det mer slitsomt å klippe til seg åndsverket ditt. Mens dokumenter i html (formatet for de fleste vanlige nettsider), word (et vanlig tekstbehandlingsdokument) eller PDF’er lett kan klippes fra, er et dokument publisert i et grafisk format betraktelig mer slitsomt å kopiere.

I slike tilfeller må folk som vil bruke det uten å spørre først i verste fall taste artikkelen inn manuelt. Og da blir det langt mindre fristende å rappe arbeidet ditt.