Artene der hannene spradet rundt i de aller sterkeste og flotteste fargene for å oppnå hunnenes gunst, døde ut lokalt 23 prosent oftere enn de mer nøytralt fargede artene.

Observasjonen, som er gjort av Paul F. Doherty og kolleger ved Colorado State University i USA, kan formodentlig forklares ved at fargene gjør hannene mer synlige for rovdyr.

Vi kan imidlertid også forestille oss at fugler som bruker store ressurser på å utvikle prangende farger har brukt mindre energi på å utvikle forsvar mot parasitter og motstandskraft mot miljøendringer.

Det er verdt å merke seg at forskerne ikke kunne se noen liknende tendens på kontinental skala: Selv om de fargerike artene døde ut lokalt, ble de raskt erstattet av artsfrender fra andre populasjon.

Paradoks

Fenomenet er uansett en demonstrasjon av evolusjonens mange små paradokser.

Når hannen utvikler spesielle fysiske trekk, gjør de det for å vinne hunnenes gunst. Ofte resulterer dette i at hannen med de flotteste fargene, lengste halene, største musklene eller mest prangende hornene får de fleste damene.

Det er dermed disse hannene som blir opphav til flest unger i neste generasjon. Disse har selvsagt arvet mange av farens egenskaper - og konkurransen tilspisses.

Dermed oppstår paradokset: Ikke alt som er tjenelig for å vekke hunnens oppmerksomhet er nemlig med nødvendighet fordelaktig for artens overlevelse. Seksuell seleksjon kan drive arter til utryddelse.

Paradokset kaster også lys over en mindre uenighet som har eksistert innad i evolusjonsbiologien helt siden den oppsto.

Teorien om seksuell seleksjon

Teorien om seksuell seleksjon blir ofte kalt “den andre teorien til Darwin”. Han utviklet den som et supplement til det naturlige utvalg (naturlig seleksjon), den prosessen som vanligvis driver utviklingen framover.

Teorien handler om tilpasninger hanner utvikler for å utkonkurrere andre hanner i kamp om hunnene. Seksuell seleksjon resulterer vanligvis i fysiske trekk som hjelper i kamp - for eksempel styrke og hurtighet - eller i trekk som hunnene finner attraktive - for eksempel farger og fine fjær. (Den forklarer imidlertid ikke resten av formeringsapparatet. En penis, for eksempel, er resultat av naturlig seleksjon.)

Den seksuelle seleksjon ble publisert i 1871 i boka “The Descent of Man”, som hadde undertittelen “Selection in Relation to Sex”. I denne boka skriver Darwin både om menneskets utvikling og seksuell seleksjon, blant annet fordi han mente sistnevnte hadde vært viktig i førstnevnte.

Alfred Russel Wallace, som oppdaget evolusjonsteorien sammen med Dawin hadde imidlertid problemer med å godta Darwins syn.

Smak uavhengig av biologi?

For det første mente den metafysisk anlagte Wallace at menneskets hjerne ikke var resultat av evolusjon. For det andre, og faglig langt bedre begrunnet, hadde han vanskelig for å godta Darwins syn om at hunner ikke bare velger hanner fordi de er store, sterke og sannsynligvis gode fedre, men også på rent estetisk grunnlag.

Darwin mente hunner velger fargerike hanner rett og slett fordi de er pene! Noe i hennes hjerne bare liker fargerike fjær, og dette i seg selv gir tilstrekkelig evolusjonært trykk til å frambringe slike fjær - uansett om de i det lange løp kan være uhensiktsmessige for hannen, og dermed også i siste instans; hunnen selv.

Wallace mente, derimot, at alt i naturen må kunne begrunnes i forhold til funksjon. Hvis en hunn velger en fargerik hann, er det fordi de friske fargene viser at hannen også er frisk, sterk osv. Her var metafysikeren altså mer materialistisk enn materialisten.

Denne uenigheten har fortsatt opp gjennom årene. De siste årene har den israelske biologen Amotz Zahavi hatt stor suksess med sin Wallace-inspirerte handikapteori, som ser på farger og andre former for seksuell annonsering som ærlig reklame: Fargene viser en ekte kvalitet - den fargerike hannen ER virkelig den sprekeste.

Bare prøv å ta meg!

En antilope, for eksempel, sier Zahavi, begynner å hoppe og sprette hvis en løve nærmer seg. Dette er for å si; “Se på meg - det nytter ikke å fange meg, jeg er alt for rask!” Dette er et språk også hunnantilopen forstår - og hun velger derfor den hannen som kan hoppe høyest. På samme vis, sier Zahavi, kan vi betrakte påfuglhannens enorme hale: “Se hva jeg kan drasse rundt med, og likevel overleve!”

Men dette betyr ikke med nødvendighet at Darwin tok feil. Allerede tidlig i det tjuende århundre utviklet den store evolusjonsteoretikeren R.A. Fisher en matematisk modell for Darwins versjon av seksuell seleksjon. I Fishers modell er hunnenes smak under genetisk kontroll, og kan dermed velges ut av den naturlige seleksjon på samme måte som de mannlige egenskapene hun foretrekker.

Det er dermed interaksjonen mellom seleksjonen av hunnenes smaksgener og hannenes “reklamegener” som gir (den koevolusjonære) drivkraften som fører farger, haler og alle andre eksesser vi ser i naturen.

Dermed førte Fisher kanskje Darwin og Wallace sammen, men han løste likevel ikke paradokset: Uansett om de sterke fargene er utviklet som en ærlig reklame for en ekte egenskap, eller bare som resultat av hunnens estetiske sans - kan de føre til at arten dør ut.

Ikke alt som er formålstjenlig for den enkelte hann (eller hunn) i øyeblikket, behøver å være nyttig for arten i sin helhet - sett over tid.

PS: Hvis noen har reagert på hvorfor det alltid er menn som må konkurrere om kvinners gunst (les gjerne “hanner” og “hunner” dersom det gjør det lettere), og ikke omvendt, så er ikke dette annet enn en naturlig konsekvens av måten vi formerer oss på.

Selv om det som regel er like mange hunner som hanner i en populasjon (enten vi snakker om fugler eller mennesker), blir kvinnene likevel å betrakte som en begrenset ressurs. Dette skyldes at de bare kan føde et visst antall unger per tidsenhet (for eksempel én hver niende måned), mens hannene på sin side nærmest kan produsere så mange sædceller som de vil.

Ettersom kvinnen dermed investerer mye mer tid og energi på å formere seg, er hun tjent med å være kresen i forhold til hvem hun formerer seg med. Derav mannens konstante følelse av å være deltaker i et rotterace.

(Dette betyr ikke at utro menn kan unnskylde seg med at de er naturlig utro, eller at kvinner ikke kan føle begjær for andre enn sin mann. Vi mennesker har et lag av kultur oppå genene våre - vi kan velge.)

Her finner du mer om denne saken.