Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Oppdagelsen av et strålingsbelte like over Saturns skytopper var uventet for forskerne.
- Det kom som en enorm overraskelse for oss at det synes å være et separat strålingsbelte fullstendig isolert fra Saturns hovedstrålingsbelte. Det ligger på magnetiske feltlinjer mellom planeten og den innerste ringen, D-ringen, sier Donald Mitchell.
Han er en av forskerne bak Cassinis Magnetospheric Imaging Instrument.
- Mye nærmere
- Denne oppdagelsen viser at strålingsbeltene strekker seg mye nærmere planeten enn vi tidligere har vært klar over. Det store spørsmålet er hvor disse partiklene kommer fra, sier Mitchell.
De energiske ionene og elektronene som danner strålingsbeltet rundt en planet, kommer utenfra planetsystemet - fra interplanetært støv og fra solvinden.
"Saturns strålingsbelter går mye nærmere selve planeten enn man har trodd tidligere."
- Saturns ringer blokkerer den normale utbredelsen av energiske partikler til den innerste regionen mellom planeten og den innerste ringen. Partiklene må komme dit via en annen prosess enn det som er normalt, sier Mitchell.
Også rundt Jorda
Et strålingsbelte er en region rundt planeten hvor ioner og elektroner med mye energi holdes igjen av magnetfeltet i en smultringform symmetrisk rundt planetens magnetiske ekvator.
Strålingsbelter finnes i hele solsystemet. Alle magnetiserte planeter - og til og med måner - har dem. De er imidlertid usynlige for øyet.
De mest berømte strålingsbeltene er Van Allen-beltene rundt Jorda. Disse beltene ante vi ingenting om inntil sensorer på raketter som skulle til Månen ble bombardert av energiske ioner og elektroner.
Superstore lyn
Cassini har også gjort radioobservasjoner av superstore lyn i Saturns atmosfære. Målingene viser at lynmønsteret i planetens stormskyer har endret seg mye siden romsonden Voyager gjorde sine observasjoner for over 20 år siden.
- Nå ser Cassini lyn på veldig sporadisk basis. Det kommer og går. Noen dager ser vi ikke noe lyn i det hele tatt, andre dager ser vi tegn til mer enn én storm. Tidlig på 1980-tallet med Voyager, ble slike stormer observert ekstremt regelmessig, sier Donald Kurth.
Han er sjefsforsker bak Cassinis Radio and Plasma Wave-instrument.
Stormene kan ha flyttet seg
Instrumentet har også registrert at stormene bruker litt lengre tid på å sirkle rundt planeten enn for 20 år siden. Kurth mener dette kan antyde at stormene nå befinner seg på høyere breddegrader enn da Voyager fløy forbi, og stormene sannsynligvis fant sted ved ekvator.
Annonse
Kurth har også et forslag til hva som kan forklare denne endringen. Da Voyager besøkte Saturn var planeten nær jevndøgn. Da pekte kanten på Saturns ringer rett mot Sola, og kastet en mørk og smal skygge over de ekvatoriale regionene.
De enorme temperaturforskjellene mellom skyene ved ekvator som lå i sola, og skyene ved ekvator som lå i skyggen, kan ha dannet en turbulent atmosfærisk bevegelse som kan danne kraftige stormer og lyn.
Skyggen flytter seg
Saturn bruker 29 år på sin bane rundt Sola, og fordi aksen heller 27 grader, skjer det endringer i skyggen ringene kaster på planeten.
"Bildet til venstre ble tatt 1. november 1980, av NASAs romsonde Voyager, fra 5,3 millioner kilometers avstand. Det viser hvordan ringene kaster en skarp og smal skygge over ekvator. Bildet til høyre ble tatt av Cassini 10. mai 2004, fra 27,2 millioner kilometers avstand. Det viser et sammensatt sett av skygger fra ringene, over en stor del av den nordlige halvkule. Årsaken er at Sola nå befinner seg under ringplanet."
I dag kaster Saturns ringer en mindre mørk skygge over en bred region på den nordlige halvkule, mens området som er opplyst av Sola er langt unna på den sørlige halvkule. På grunn av disse endringene i lys og skygge, kan det hende at tordenstormene dannes på den sørlige halvkule, og ikke ved ekvator.
Oppdagelsene er deler av en tidlig bølge med informasjon fra Cassini, som nådde frem til Saturns planetsystem 30. juni.
