Det største krateret har fått navnet Menrva. Det er 450 kilometer i diameter. Et annet mindre krater kalt Sinlap på “bare” 80 kilometer er også funnet.

Begge disse kraterne er laget av et stort meteorittnedslag. Men det er ikke mange kratere på Titan, hverken store eller små. Hvorfor?

En levende måne

Forskerne tror at Titan er “levende”. Ikke i den forstand at det galopperer Titanianere rundt i isødet, men at overflaten forandrer seg.

Akkurat som på jorda blir overflaten skubbet, foldet og gnuret av lavastrømmer i det indre av kloden. Derfor blir gamle kratere borte og nye landskaper formet hele tida.

Månen er et eksempel på det motsatte: en “død” klode. Overflaten er blitt pepret av meteorsteiner gjennom milliarder av år, og kraterne har fått ligge uforstyrret.

Isvulkaner og organiske elver

Cassini-sonden har også funnet landskapsformasjoner som kan være gamle kryovulkaner. En kryovulkan spyr ikke lava, men vann eller flytende organiske stoffer. Slike vulkaner finnes på iskalde kloder som Titan.

Slike isvulkaner kan også forklare den unge overflaten. Hvis månen ikke har et “levende” indre, kan den i alle fall ha isvulkaner som har sprayet over gamle kratere og dekket dem med en skorpe av rimfrost.

Cassini har også funnet noe som ligner gamle elveleier. Temperaturen er alt for lav til at vann kan flyte. Forskerne tror derfor at elvene kan være strømmer av flytende hydrokarboner, ett av stoffene som livet er laget av.

Tidligere trodde forskerne at det kunne være sjøer av slike hydrokarboner på Titan, men Cassini har ikke funnet tegn til slikt.

Radarøyne

Titan har en tett atmosfære med tykke skylag og orange dis. Derfor bruker Cassini radar for å se ned til overflaten.

Dette er den tredje nærpasseringen som Cassini har med Titan. På det nærmeste suste romsonden 1500 kilometer over overflaten, og så detaljer ned til noen hundre meters størrelse.

Les mer:

Nettstedet til Cassini