- Våre undersøkelser viser at det er større mobilitet ut og inn i fiskeriene enn det vi var tidligere klar over, sier forskningsleder Eyolf Jul-Larsen ved Chr. Michelsen Institute (CMI), som har ledet prosjektet.

- Folk som for eksempel arbeider som gruvearbeidere er derfor like mye potensielle fiskere som andre. Antall fiskere blir på mange måter bestemt av de økonomiske konjunkturene i landene. Denne mobiliteten sikrer folk tilgang til mat i dårlige tider. Men dette sikkerhetsnettet kan ødelegges ved at de blir hindret i å fiske eller av store investeringer og bedre fiskeutstyr, forteller Jul-Larsen.

Truer økosystemet

I rapporten fra prosjektet som utgis av FN-organisasjonen for mat og landbruk (FAO), blir det vist til at nye investeringer i bedre fiskeutstyr og større båter kan true økosystemene i innsjøene.

- Biologene i prosjektet har vist at økosystemene klarer å håndtere et økende antall fiskere, men bedre og mer moderne utstyr kan true fiskebestandene, advarer Jul-Larsen.

Varierende klima

De klimatiske forholdene i regionen er veldig varierende. Klimaet er ofte viktigere for den biologiske produksjonen enn hvor mye fisk som blir hentet ut av innsjøene.

- Det er flere eksempler på sjøer som har tørket helt ut, men når vannet kommer tilbake, kommer også fisken ganske raskt tilbake. Det vil si at det er viktig og hente ut ressursene når klimaforholdene er gode, ellers dør fisken uansett, sier Jul-Larsen.

- I tillegg er det mange veldig raskt voksende arter i innsjøene, som er ferdig utvokste etter noen måneder. Noen steder kan man fiske opp til 30 000 tonn i løpet av ett år, selv om det til en hver tid ikke finnes mer enn 20 000 tonn i sjøen.

Jul-Larsen påpeker dessuten at fangstmetodene som fortsatt er i bruk i disse innsjøene er bedre tilpasset de økologiske forholdene enn vi tidligere var klar over.

- Metodene er lite spesialisert og de tilpasses hele tiden ulike klimatiske forhold.

- Fingrene av fatet!

Jul-Larsen oppfordrer derfor nasjonale og internasjonale aktører til å holde fingrene unna fiskefatet i regionen.

- Forvaltningen av disse innsjøene har de siste 50 årene stort sett regulert seg selv, uten større innblanding utenfra, forteller Jul-Larsen.

Han har heller ikke tro på at ferskvannsfiske kan spille en avgjørende rolle for økonomiene i Malawi, Zambia og Zimbabwe.

- Ressursene er for begrenset til at disse relativt små sjøene kan spille en avgjørende rolle. Det er noe annet med land lenger nord på kontinentet som ligger ved Victoriasjøen, en innsjø som nærmest er å regne som et hav.

Utenlandske investeringer

Fordi modernisering av fiske kan true matsikkerheten i regionen, mener Jul-Larsen at det er viktig at de statlige myndighetene kontrollerer utenlandske investeringer i fiske og fiskeutstyr i de tre landene de har sett på.

- Dette er relativt enkelt å kontrollere, fordi tilgangen til innlandsfiske er geografisk sett vanskelig, forsikrer Jul-Larsen.

Men han påpeker at ensidig statlig forvaltning ofte er vanskelig å gjennomføre.

- Det kan være dyrt å innføre et generelt regelverk og vanskelig å skape lokal forståelse for et regelverk som er utarbeidet i hovedstaden. Og hvis det ikke skapes lokal forståelse, er det desto vanskeligere, og dermed også dyrere, å sikre at forvaltningsreglene blir fulgt.

Foreldet system

Samforvaltning (co-management) har de siste 15 årene vært markedsført som den beste forvaltningsmetoden for ferskvannsfiske. Det vil si at de statlige myndighetene samarbeider med lokale interesser for å få til en best mulig forvaltning.

Jul-Larsen forteller imidlertid at de klassiske forvaltningsteoriene legger for stor vekt på å begrense antall fiskere og sette opp eksklusive økonomiske soner for fiske.

Samforvaltning, slik den ofte markedsføres, er lite tilpasset virkeligheten rundt innsjøene. For stor makt til lokale myndigheter og etableringer av eksklusive soner kan stenge nyankommende fiskere ute fra ressursene. Jul-Larsen viser her til Karibasjøen som ligger på grensen mellom Zambia og Zimbabwe.

- På grunn av lokale restriksjoner, er Karibasjøen i dag svært underutnyttet. Derfor er det viktig at også landets myndigheter er med i denne samforvaltningen. Det kan også være vanskelig å vite hvem som representerer de lokale interessene, på grunn av den store mobiliteten i hvem som er fiskere til en hver tid.

Kystfiske i Norge

Jul-Larsen forteller at vi hadde noe av den samme mekanismen med fiske som et sikkerhetsnett i Norge på 1800-tallet. Til forskjell fra det sørlige Afrika i dag, dreide dette seg naturligvis om kystfiske i Norge

- Men også i Norge benyttet folk seg av fiskeressurser når mulighetene innenfor de moderne sektorene var mindre. Når situasjonen ble bedre, trakk mange av dem seg tilbake til andre mer moderne inntektsmuligheter, som også de fleste gjør i dag i de landene vi har sett på i det sørlige Afrika.

Les mer…

Nytt bokverk viser tverrfaglighet i praksis(Norges forskningsråd)
Fish is not a problem (CMI)
Hele rapporten