– Verre med kreft i Distrikts-Norge

Enslige eldre som har kreft og bor på bygda har en mye tyngre vei å gå enn andre kreftrammede. – Eksemplene er mange og graverende, sier kreftforsker Guri B. Wiik, som ønsker en ny helsepolitisk debatt.

Publisert

Om kreft i Norge

Statistikk viser en markant økning av eldre i alderen over 70 år fra 2010.

Samtidig beskriver Statens helsetilsyn i rapporten ”Scenario 2030” at en stadig økende andel av sykdom og helseproblemer i samfunnet vil ramme de eldre som følge av at antall eldre i befolkningen øker.

I følge Statistisk sentralbyrå bor i dag 22 prosent av befolkningen i distrikts-Norge, og andelen eldre er høyere der enn i sentrale strøk.

I følge Kreftregisteret (2009) rammes rundt 27 000 av kreft i Norge hvert år, og prognoser viser at vi får en økning på 30 prosent i 2020.

I dag er over 60 prosent av kreftpasientene eldre enn 65 år.

“De samler opp folk og kjører rundt på alle gårdsveiene – det er som det settes kniv i magen på meg.”

Det sier 77 år gamle Ben, som bor 2 ½ time unna nærmeste sykehus. Ben er blek og tynn og har gått ned hele 24 kilo siden han fikk påvist tarmkreft. Ben er en av informantene i Guri B. Wiiks forskningsprosjekt.

– Bens historie er ikke enestående, sier Wiik, og forteller om en annen informant som reiser hjemmefra klokka åtte om morgenen og er hjemme igjen klokka 23 på behandlingsdagene.

Guri Bitnes Wiik er høgskolelektor ved Høgskolen i Nord-Trøndelag, og har nylig avsluttet en kvalitativ studie som hun har kalt ”Når den enslige eldre i distrikts-Norge er rammet av uhelbredelig kreft”.

Enslige eldre går ofte veien alene

Arbeidserfaring fra ulike ståsted i kreftomsorgen har fått Wiik til å reflektere både fra brukerens og hjelperens perspektiv.

– Jeg har jobbet med både gamle og unge kreftrammede, og min erfaring gir et inntrykk av at når unge rammes, viser nettverket og det offentlige stort engasjement, mens en oftere kan oppleve at de eldre må ”gå veien alene”, sier hun.

– Jeg så også at det var ekstra belastende å bo i Distrikts-Norge. Samtidig opplever jeg at sentrale myndigheter på mange måter fremstiller det som at det ikke er noen forskjell på bo i by eller bygd og ha kreft. Her er vi uenige!

I sin kreftstudie har Wiik gjennomført dybdeintervju med fem informanter i alderen 71–79 år, som alle får livsbehandlende cellegiftbehandling. Informantene, som er enslige, bor alle i Distrikts-Norge og har lengre reiseavstand til behandlingsstedet.

Wiik forteller om tre funn i studien som hun utpeker som spesielt tankevekkende.

Reiser, vekttap og ekstrem slitenhet

– Det som slo meg var hvor slitne alle var, og hvor stor graden av slitenhet var. Kreftrammede flest er jo generelt slitne, men her snakker vi om ekstrem slitenhet, forteller Wiik.

(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

– Samtidig har de et påfallende stort vekttap. Mine informanter har gått ned fra 12–24 kilo. De får ikke i seg nok kalorier og blir underernærte, noe som sannsynlig medfører flere komplikasjoner, sier Wiik.

Hun tror det store vekttapet og de lange reisene er en stor årsak til deres ekstreme slitenhet.

– Alle informantene rapporterer om svært ressurskrevende reiser til behandlingsstedene. Jeg mener det er uhørt at de skal utsettes for alt dette. Reisene er energitappere og kan bidra til økt infeksjonsfare og elendig allmenntilstand, sier Wiik.

Informantene er dessuten i stor grad alene om ansvaret for egen helse og velferd.

– Etter dager med ekstreme påkjenninger knyttet til reise og behandling, kommer de ofte hjem til et tomt og kaldt hus, totalt blottet for matlyst. Dette er på mange måter uholdbart, og bør bekymre helsepersonell, sier Wiik.

Tid for debatt

Guri Bitnes Wiik, høgskolelektor ved Høgskolen i Nord-Trøndelag. (Foto: Bjørnar Leknes)
Guri Bitnes Wiik, høgskolelektor ved Høgskolen i Nord-Trøndelag. (Foto: Bjørnar Leknes)

Guri Bitnes Wiik mener hennes studie avdekker såpass mange graverende eksempler, at man ikke har noe annet valg enn å ta dette på alvor og gå videre med det.

– Flere funn i studien er urovekkende. Samtidig er det lite høyrøstede klager fra informantene. Nettopp derfor er deres opplevde historie så viktig å formidle, sier Wiik.

Hun håper studien kan bidra i diskusjon.

– Vi trenger en diskusjon rundt faglig forsvarlighet med fokus på eldre enslige kreftpasienter i Distrikts-Norge. Jeg mener det er et sentralt spørsmål om en i stor nok grad har vurdert alle forhold rundt denne pasientgruppen når en har planlagt krefttilbudet.

– Man snakker ofte om “den beste behandling for alle” uansett hvor man bor, men det er fortsatt langt fra ord til handling, mener forskeren.

Det foreligger få studier knyttet opp mot kreftrammede i alderen 70 år og oppover, og det finnes i dag lite kvalitativ forskning rettet mot eldre kreftrammede som får livsforlengende cellegiftbehandling.

– Og av det som finnes er det ingen som omhandler eldre enslige kreftrammede som bor i Distrikts-Norge, sier hun.

Bekymret

Høgskolelektoren innrømmer at hun er bekymret med tanke på framtida.

– Ja, jeg er bekymret, tatt de siste åras endringer i helsevesenet i betraktning. Stadig mer av behandlingen blir poliklinisk, samtidig som det fokuseres på effektivisering, sentralisering og kortere liggetid, sier Wiik.

Studien hennes viser at mange enslige eldre på bygda ofte ikke er i stand til å ta vare på seg selv.

– Vi må ikke glemme at disse bor alene, at de er ensomme i beslutningene og at de ofte glemmer eller lar være å spørre. Selv tror de all elendigheten skyldes kreften ene og alene, men sannheten er at det er mye mer som spiller inn, og som påfører dem unødig mye lidelser og frustrasjon.

Må være på tilbudssiden

Wiik er tydelig på hvilke endringer hun ser for seg må komme.

– Vi må organisere reisene annerledes, slik at de ikke blir energitappere. Reisene må tilrettelegges gjennom å redusere reisetid og ventetid betraktelig.

– Samtidig må vi bli flinkere til å organisere hjemmebesøk, til tross for at mange sier de ønsker å klare seg selv.

– Helsevesenet må rett og slett være mye mer på tilbudssiden, slik de til sammenligning er mot småbarnsmødre. Slike grep kan føre til at målet om god livskvalitet blir nådd, sier Wiik.

Saken er produsert og finansiert av Høgskolen i Nord-Trøndelag - Les mer