Kronikk: Miljøgifter i hverdagsprodukter

Hvor mye bryr vi oss egentlig om miljøgifter i omgivelsene våre? spør Anette Kocbach Bølling, Gro Haarklou Mathisen og Ketil Hylland i denne kronikken.

Publisert
Vi utsettes hver dag for en rekke miljøgifter i blant annet bakepapir, sminke og skismøring. (Foto: Colourbox)
Vi utsettes hver dag for en rekke miljøgifter i blant annet bakepapir, sminke og skismøring. (Foto: Colourbox)

Vi utsettes hver dag for hundrevis av miljøgifter gjennom luft, mat, drikke, kosmetikk og andre produkter.

Et mye omtalt eksempel er parabener i kosmetikk, men også sprøytemiddelrester i mat og tilsetningsstoffer i plast har fått noe oppmerksomhet de siste årene.

Forbrukerrådets app som viser om et produkt inneholder parabener når strekkoden skannes har vært en suksess blant bevisste forbrukere og fikk nylig FNs WSA-Mobile Awards mobilpris.

Men hvor mye bryr vi oss egentlig om miljøgifter i omgivelsene våre?

Hva er egentlig miljøgifter?

En miljøgift er et stoff som utgjør en trussel mot human helse og/eller miljøet, og som kan være skadelig selv ved lave konsentrasjoner. Giftighet, hvor lett stoffet brytes ned, om det hoper seg opp i organismer, og om det finnes i store nok mengder til at det kan føre til skade er avgjørende for om stoffer kalles miljøgifter.

Vi utsettes hver dag for en rekke miljøgifter som ftalater (som i PVC plast), sprøytemidler, tungmetaller, bromerte forbindelser (flammehemmere) og perfluorerte forbindelser, som finnes i klesimpregnering, bakepair og skismøring.

Derfor går vi alle rundt med flere titalls menneskeskapte kjemikalier i blodet i nivåer som kan måles. For flere av disse stoffene vet vi ikke nok om hva de gjør med kroppen eller om endringer som skjer med oss vil kunne påvirke kommende generasjoner.

Lite mediedekning = uviktig og uinteressant?

For to år siden ble den offentlige utredningen ’Et Norge uten miljøgifter’ ferdigstilt og overlevert til daværende miljø- og utviklingsminister Erik Solheim av lederen for utvalget, professor Ketil Hylland.

Solheim uttalte da at miljøgifter er en av våre største miljøutfordringer.

Utvalget som stod bak utredningen foreslo 18 prioriterte tiltak som måtte iverksettes umiddelbart for å nå målet om et Norge uten miljøgifter. Disse tiltakene fikk bred støtte av blant annet forskningsinstitusjoner, myndigheter og industri, men i mediene hørte vi lite, både om utredningen og tiltakene. Med unntak av en del enkeltsaker har det generelt sett vært lite fokus på miljøgiftproblematikken i mediene de siste to årene.

Gjennomføres tiltakene?

De 18 tiltakene som ble foreslått i utredningen ’Et Norge uten miljøgifter’ ble inndelt i 7 temaer: avfallshåndtering, opprydning i historisk forurensning, redusert bruk av plantevernmidler, kjemikalieforvaltning, utfasing av miljøgifter i produkter, økte ressurser til forskning og kunnskapsheving.

Tiltakene retter seg mot industri og næringsliv, stat og kommune, myndigheter, forskningsinstitusjoner og privatpersoner. Dette viser at det må jobbes på mange fronter både for å redusere mengden miljøgifter vi som enkeltpersoner utsettes for og for å få bukt med miljøgiftproblematikken i et større perspektiv.

Hva har egentlig blitt gjort for å følge opp disse tiltakene?

I ulike fagetater, og da særlig Klif, arbeides det med flere tiltak som forbedret avfallshåndtering, økt fokus på internasjonale oppgaver, særlig innen kjemikalieforvaltning, men også endringer i de eksisterende overvåkingsprogrammer som skal gi oss økt kunnskap om nivåer og effekter av miljøgifter.

Det er imidlertid flere tiltak som ikke er fulgt opp i vesentlig grad. Det er ikke tegn til redusert bruk av plantevernmidler, det er ikke bevilget mer ressurser til miljøgiftforskning og den historiske forurensningen ligger stort sett der den lå. Siden mange av tiltakene som ble foreslått i utredningen krever langsiktig arbeid er det et tankekors at arbeidet med å gjennomføre tiltakene ikke har kommet lengre. Hvis arbeidet ikke intensiveres vil vi være langt fra å innfri målet om et miljøgiftfritt Norge innen 2020.

Er det nødvendig med mer forskning? 

De fleste av oss merker lite til miljøkjemikaliene vi har i blodet, men spesielt sårbare grupper i befolkningen kan være mer utsatt. Vi vet heller ikke mye om virkninger av miljøgifter over generasjoner.

Forskningen som må gjennomføres for å undersøke om miljøgiftene vi utsettes for er helseskadelige, er kostbar og tidkrevende.

Mange ulike helseutfall må undersøkes som kreft, hjertekar, diabetes, etc. Forsøk må gjøres i forskjellige sykdomsmodeller og på de ulike opptaksveier, som mat, luft og hud. Det må også gjøres forsøk i de forskjellige utviklingsstadiene, fra foster til voksen.

Dessuten må studiene alltid gjentas i flere uavhengige forskningsgrupper. Overvåkning av nivåene vi utsettes for er også avgjørende for å kunne fastslå om en miljøgift utgjør noen helsefare.

I utredningen ble det påpekt at ressursene til forskning på miljøkjemikalier og effekter på helse og miljø må økes. Det har ikke skjedd. Snarere tvert imot, den reelle økningen i forskningsmidler over statsbudsjettet var bare på 0.6 prosent, fordi mye av midlene går til den økte EU-kontingenten og andre internasjonale forpliktelser (AK Vidnes, Forskerforum Nr.9, 2012). I Forskningsrådet fordeles støtten over ulike programmer, og de programmene som er aktuelle for å søke prosjektstøtte til forskning på miljøgifter har heller ikke fått økte bevilgninger. 

Mer forskning på miljøgifter og overvåkning av spredning i miljøet er viktig for at myndighetene skal kunne gjøre målrettede og effektive tiltak. God dokumentasjon og faglige begrunnelser er også viktige for å få gjennomslag i det internasjonale arbeidet. Økte bevilgninger til forskning vil dermed bidra til at myndighetene kan gjøre effektivt arbeid for å redusere eksponering for miljøgifter, både på nasjonalt og internasjonalt nivå.