Denne kronikken er en respons til NRK Aktuelt, som tirsdag 24. september 2013 omhandlet etableringen av kiropraktorutdanning ved det medisinske fakultet på Universitetet i Oslo (UiO).

Leder av Norsk Kiropraktorforening Jakob Lothe og professor Lars Engebretsen ved UiO stilte for utdanningen, mens professor i Biologi Kristian Gundersen ikke uventet argumenterte mot utdanningen.

Innholdet i debatten var til tider svært unyansert og lite oppklarende, denne kronikken er derfor ment å formidle et helhetlig bilde av debatten. 

Autorisert helseprofesjon

Kiropraktikk er ikke en behandlingsform, men en autorisert helseprofesjon. Dette er svært sentralt, da kiropraktorprofesjonen omhandler diagnostisering, forebygging og behandling av muskel- og skjelettlidelser.

I helsevesenet er kunnskapen som blir brukt til å diagnostisere fundamentet for enhver kliniker. Diagnosen er utgangspunktet for videre behandling, forebygging og/eller videre utredning. Det er derfor viktig å understreke at den seksårige universitetsutdanningen til kiropraktorer, inkludert et år turnus, som per i dag gjøres i utlandet, inneholder de samme basale fag som den medisinske utdanningen.

Det er den teoretiske kunnskapen til kiropraktorer som gjør oss ledende i verden når det kommer til diagnostisering av muskel- og skjelettplager. Denne kunnskapen er svært viktig i det tverrfaglige samarbeidet med andre helseprofesjoner, og vil redusere samfunnskostnadene på 70 millioner årlig som er forbundet med slike plager.    

Et klart mindretall argumenterer ofte for at kiropraktikk ikke er vitenskapelig basert og mangler vitenskapelig forankring. Denne argumentasjonen faller til grunn da vi snakker om en profesjon. Mye av kritikken er derfor lite nyansert og til tider svært upresis.

Per i dag er det gjort mye forskning som støtter opp under effekten av manipulasjonsbehandling på blant annet rygg-, nakke- og hodepinelidelser. Manipulasjonsbehandling er et av verktøyene en kiropraktor benytter seg av, i tillegg til forbyggende tiltak, trening, rehabilitering, tilrettelegging og informasjon vedrørende prognose og utfall av gitt diagnose.

Utfordringene innen manuelle behandlingsstudier

Likevel er det riktig at forskning innen manipulasjonsbehandling innehar metodologiske svakheter. I kliniske manuelle behandlingsstudier blir ofte en gitt behandling målt opp mot en kontrollgruppe; da intervensjonsgruppen viser effekt, er det følgelig en gitt effekt; metoden kan og skal likevel alltid forbedres, dette gjelder alle kliniske studier.

Til forskjell fra klinisk medisinsk forskning, hvor behandler og pasient enkelt kan blindes (behandler og pasient vet ikke hvilken behandling som blir gitt), ved at pasienten gis en boks med tabletter, tar disse i en periode, og effekt vurderes etter en gitt periode; kan ikke dette gjennomføres i manuelle behandlingsstudier. En kiropraktor eller fysioterapeut kan ikke blindes, de vil alltid vite hvilke behandling som blir gitt. I tillegg er det svært vanskelig, og heller ikke validert en placebobehandling som kan vurdere en gitt placeboeffekt i kiropraktorstudier.

Forskningsmetoder

En gull-standard på vitenskapelig forskning vil likevel være å ha en gitt behandlingsform, med en gruppe som mottar placebobehandling og en kontrollgruppe som ikke mottar noen behandling og følgelig kontrollerer for resultater oppnådd i de to behandlingsgrupper.

Dette er den eneste måten å kalkulere en netto effekt av gitt behandling. Da få studier er utført med den såkalte gullstandarden, kan man heller ikke si noe om en eventuell placeboeffekt, en slik effekt må altså undersøkes, med samme sterke metode. Likevel kan man antyde en placeboeffekt på mellom 20-30 prosent som er helt vanlig i klinisk medisinsk forskning.

Per i dag benyttes altså den antatt beste metoden på klinisk forskning innen kiropraktikk, og i stedet for å kritisere denne, hadde det vært mer hensiktsmessig og utviklende, om kritikerne kom med forslag til hvordan man kunne utføre klinisk kiropraktorforskning med bedre metoder.

Gode framtidsutsikter

All behandlingen som blir gitt av autoriserte behandlere bør selvfølgelig være så viteskaplig basert som mulig. Likevel, finnes det per i dag, ikke god nok forskning innen enkelte muskel- og skjelettplager.

Autorisert helsepersonell inkludert profesjonene fysioterapi, medisin og kiropraktikk må derfor til tider, lene seg på klinisk erfaring kombinert med den forskningen som foreligger, når de legger grunnlaget for eventuell behandling. Hvis man ikke hadde gjort dette, hadde man for eksempel fortsatt drevet med hjernekirurgi for spenningshodepinelidelser.

En utdanning på det medisinske fakultet vil derfor resultere i tverrfaglig kompetanseutnyttelse og ønsket forskningsprogresjon under kontrollerte institusjonelle rammer.

Det er svært gledelig at det nå opprettes en vitenskapelig institusjon ved det medisinske fakultet som vil øke den vitenskapelige kompetansen på området. Enhver motforestilling for økt vitenskapelig kunnskap, blir for meg svært uforståelig. Det er derfor svært betryggende at våre folkevalgte stortingsrepresentanter, det medisinske fakultetet og Kunnskapsdepartementet har forstått og besluttet dette. Arbeidet er for så vidt allerede startet med flere kiropraktorer i stipendiat stillinger ved UiO.

––––-

Les kronikken - For lite forskning på muskel- og skjelettplager på forskning.no.