Det kan ligge stor betydning i det navnet vi får med fra foreldrene våre. (Foto: kryzhov / Shutterstock / NTB scanpix)
Det kan ligge stor betydning i det navnet vi får med fra foreldrene våre. (Foto: kryzhov / Shutterstock / NTB scanpix)

Spør en forsker: Når begynte vi å gi hverandre navn?

Vi tar fatt på en umulig oppgave.

Published

Altan. Nitte. Aloha. Cello. Gul. Sirkel. Panda. Ok. Bvadr.

I dag kan mennesker hete de merkeligste ting. Ifølge Ankestyrelsen, som avgjør dette i Danmark, er alle disse navn godkjent og klare til bruk, hvis du drømmer om å gi din nyfødte en mer unik start på livet.

Men når startet denne trenden med å gi hverandre navn? Har vi mennesker alltid gjort det? Det har Humayun, en av våre lesere, undret seg over.

Humayun skriver: «Jeg er nysgjerrig på om alle mennesker i verden har et navn? Når og hvorfor begynte mennesker å gi hverandre navn?

De tidligste runene er faktisk navn

I vår egen del av verden er det ikke før i jernalderen vi har konkrete beviser på at mennesker ga hverandre navn.

Det er runene som forteller om de første navngivingstradisjonene, forklarer runolog Lisbeth Imer.

– De første runeinnskriftene vi har, er faktisk navn, sier Imer, som er vitenskapelig leder ved Nationalmuseet.

Den eldste danske runeinnskriftene, er funnet i Vimose på Fyn. På en kam som er datert til 150 e.v.t., har noen risset ordet «Harja». Forskerne er ikke helt sikre på om Harja er et navn – kanskje kammens eier – eller om det bare betyr kam, forteller Imer.

– Men like etter dukker det opp en hel haug innskrifter fra våpenofringer fra omkring 200-tallet. Og der finner vi massevis av navn. Heldigvis for oss ofret folk våpen i myrer etter en krig, og det innebærer at det er veldig godt bevart, sier runologen.

Et av de første navnene som arkeologene har funnet, er «Wagnijo». Det kan du lese mer om i boksen under artikkelen.

Jernalderen gjemmer seg i bynavn

Jernalderen har imidlertid ikke bare etterlatt seg navn i form av runesteiner. I danske stedsnavn finner vi også personnavn som stammer helt tilbake fra år 300–600 e.v.t., forteller navneforsker Birgit Eggert.

– Det gjelder særlig stedsnavn som slutter på -lev. For eksempel er Hader i Haderslev et guttenavn, og Siger, eller Sighar på gammelt dansk, i Sigerslev svarer i det moderne Sejer, sier Eggert, som er forsker ved Københavns Universitet.

Endelsen «lev» betyr for øvrig arvegods. Et navn på -lev antydet altså igjen en form for slektskap og arverett gjennom familierelasjoner.

Det er vanskelig å vite akkurat når et stedsnavn stammer fra, men forskerne bruker blant annet skriftlige kilder fra områder i England til å fastslå om et navn har oppstått før eller etter vikingtiden.

– Det bruker vi ofte til datering, for hvis de ble brukt der, var de i hvert fall aktive i vikingtiden. Men det var ikke lev-navnene, så derfor antar vi at de må være eldre, forklarer Eggert.

Gylne, høye og hvite hester

Vi må imidlertid ut av Norden hvis vi vil lenger tilbake, mener Eggert.

Både stedsnavnene og navnene på de eldste runeinnskriftene er nemlig i bygget opp av to ledd – som Haderslev – og vi vet at det oppsto før folk kom opp til vårt kalde nord. Systemet er indoeuropeisk, forteller hun.

Professor Birgit Anette Rasmussen, som arbeider ved Institut for Nordiske Studier og Sprogvidenskab ved Københavns Universitet, forteller mer:

– Vi kan se i noen av de tidligste tekstene at folk hadde navn, men også at noen av navnene var sammensatt på en litt spesiell måte. Det var noen elementer man likte å kalle folk, og som gikk igjen og ble satt sammen på kryss og tvers, sier hun og nevner ordet «hest» som eksempel.

– Hester var flotte dyr, syntes man, og derfor var det populært som navn på gammelindisk og gresk. Filosofen Sokrates’ kone het for eksempel Xanthippe, som betyr Gyllen hest, og andre het Høy hest eller Hvit hest. Det var også ettertraktet å hete noe med ry, fordi de gikk mer opp i evig ry og ettermæle.

Det var populært å hete noe med hest, viser noen av de tidligste indoeuropeiske kildene. Høy hest, hvit hest og gyllen hest for eksempel. (Foto: Callipso / Shutterstock / NTB scanpix)
Det var populært å hete noe med hest, viser noen av de tidligste indoeuropeiske kildene. Høy hest, hvit hest og gyllen hest for eksempel. (Foto: Callipso / Shutterstock / NTB scanpix)

Germanske navn var «machoaktige»

Språkfamilier

  • De indoeuropeiske språkene er en av verdens viktigste språkfamilier og har dannet grunnlag for de fleste europeiske språk, blant annet dansk, svensk og norsk, og mange språk i Sentral-, Vest- og Sør-Asia.
  • Indoeuropeerne stammer antagelig fra et sted omkring steppene nord for Svartehavet og Det kaspiske hav.
  • De germanske språkene er en del av den indoeuropeiske språkfamilien og omfatter blant annet dansk, svensk, norsk, færøysk og islandsk.

Kilde: Birgit Anette Rasmussen

Den indoeuropeiske trenden med sammensatte navn ble adoptert i de germanske språkene, som sprang ut fra indoeuropeisk omkring år 500–400 f.v.t. «Germanere» var romernes fellesbetegnelse for folkeslagene i blant annet Skandinavia.

De germanske navnene fikk imidlertid raskt et mer «machoaktig» preg, forteller Rasmussen:

– Et navn som Harald er for eksempel et gammelt germansk navn, og det betyr «Den som har makt over hæren». Et annet germansk navn er Gunhild, som nærmest betyr krig to ganger. Begge navn er sammensatte, akkurat som for eksempel Thorbjørn, som også var et vanlig navn.

De aller første navnekildene Rasmussen kjenner til, stammer imidlertid ikke fra indoeuropeisk, men fra sumererne – fra det som i dag heter Irak.

Det sørlige Mesopotamia kalles ofte for «sivilisasjonens vugge», men ingen vet hvilken språkstamme sumerisk stammer fra.

Gud passer på Daniel og Elisabeth

En av de viktigste kildene til denne sivilisasjonen er den sumeriske kongelisten, som forteller oss at den første sumeriske kongen het Enmebaragesi. Han regjerte omkring år 2700 f.v.t.

– Listen viser at kongene ofte het noe med gudenavn, og det er en trend som fortsetter. Den trenden kan vi faktisk følge gjennom flere senere historiske kilder, forteller Rasmussen.

Hebraiske navn, som oppstår omkring år 900 f.v.t., har for eksempel ofte et element med «gud», forklarer hun. Hebraisk stammer fra semittisk, en språkfamilie som har oppstått i Midtøsten samt Nord- og Øst-Afrika.

– Leddet «-el» betyr for eksempel «gud». Navnet Daniel betyr altså «Gud er min dommer», og Elisabeth betyr «Guds løfte» eller «Gud har sverget». Begge er hebraiske navn. Det viser jo at man vil for det barnet at det skal relatere til gud på en god måte, sier hun.

Rasmussen påpeker imidlertid at selv ikke de eldste skriftlige kildene kan gi noe svar på når navn første gang oppsto.

Selv folk uten skriftspråk har navn

Problemet er at svaret antagelig gjemmer seg i en tid da det ikke fantes skriftspråk, påpeker Rasmussen. Og da kan ikke vite med hva folk kalte hverandre.

– Vi har gitt hverandre navn så langt tilbake som vi vet at mennesker har kunnet skrive. Men vi har sikkert også gjort det før det, men det kan vi ikke vite noe om, sier språkforskeren.

Hun påpeker at selv skriftløse folk på Ny-Guinea gir hverandre navn. Birgit Eggert er enig.

– Meg bekjent har man aldri funnet et folkeferd som ikke har navn, sier Eggert, som påpeker at det er en praktisk nødvendighet.

– Derfor må det å bruke navn være ganske fundamentalt. Jeg tror det er like gammelt som språket selv, sier hun.

Språk blir ikke til fossiler

Da er spørsmålet når språket oppsto. Men her får vi igjen problemer, forklarer førsteamanuensis Kristian Tylén, som arbeider ved Institut for Kommunikation og Kultur ved Aarhus Universitet.

Noen mener det var for 70 000 år siden – andre tror det skjedde allerede for 100 000 år siden, og det er ekstremt vanskelig å si hvem som har rett, mener Tylén.

– Problemet er at vi må å gjette på bakgrunn av arkeologiske funn og kunnskapen om menneskelig fysiologi. Språk blir jo ikke til fossiler, sier han.

Språk og symboler

  • For å finne ut når menneskets språk oppsto, studerer forskerne noen av de tidligste tegnene man har funnet på symbolsk aktivitet fra mennesker.
  • I 2010 daterte forskere for eksempel streker på strutseegg som ble funnet i Diepkloof Rock Shelter i Western Cape, Sør-Afrika til å være skapt for omkring 60 000 år gamle.
  • Blant de første eksemplene på abstrakt tenkning er skallsmykker som ble oppdaget i Skhul Cave i Israel og i Oued Djebbana i Algerie. Disse smykkene er 90 000 – 100 000 år gamle, men forskerne er ikke sikre på om det er snakk om symboler eller «bare» utsmykking.

Kilde: Kristian Tylén

Kristian Tylén arbeider med funn fra blant annet huler i Sør-Afrika – for eksempel streker på eggeskall – som tyder på en symbolsk atferd hos de som bodde der. Hvis de uttrykte seg i symboler, kan det være en indikasjon på at de også hadde et verbalt språk, forklarer han.

Det første språket var kanskje mimikk

Utfordringen er å bevise at det er om symboler og ikke «bare» utsmykking, forklarer Tylén.

– Tanken er at hvis man uttrykker seg i symboler, kunne det indikere et verbalt språk. Men det er veldig usikkert og vanskelig å vise, legger han til.

Hvis man likevel vil prøve å forestille seg de første språkene, kan man se på sjimpansene.

– De kan ikke produsere så fine lyddistinksjoner, som vi kan, men i gestikulasjonen kan man observere mange fenomener som minner om vår kommunikasjon. Kanskje har vi også hatt en fase da vi har fektet med armer og bein for å uttrykke oss, sier Tylén.

Senere har menneskets fysiologi kanskje utviklet seg, slik at det ble lettere å frambringe nyanserte, ulike lyder. Det er i hvert fall én teori.

Og hvis den er riktig, kan de aller første navnene kanskje har vært en form for tegn ...

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Danske myrer gjemmer på gamle navn

I en av de mest berømte våpenofringene i Danmark, nemlig Illerup Ådal nord for Skanderborg, ofret krigere omkring år 200 e.v.t. utallige romerske våpen og eiendeler. På to lansespisser står med runer risset navnet Wagnijo, og samme navn finnes faktisk på en spydspiss fra Vimosen.

– Det ville være merkelig hvis det var ulike mennesker som het Wagnijo og skrev navnet sitt på helt samme måte, så vi gjetter på at det er den samme mannen som har satt navnet sitt på tre ulike lansespisser. Kanskje har han vært våpensmed, spekulerer Lisbeth Imer.

Du kan lese mer om Illerup Ådal i videnskab.dk-artiklene «Barbarisk fund: Vores forfædre bar ligrester på kæppe» og «Massegrav fra jernalderen får hårene til at stritte».

Forskerne finner eksempler på egentlige personnavn, men også på navn som bærer mer preg av kjælenavn eller i noen tilfeller rett og slett kallenavn, forteller Lisbeth Imer.

I en grav ved Himlingøje på Stevns har arkeologene for eksempel funnet et draktspenne med navnet Lamo, som betyr den lamme, og på et håndtak til et skjold i Illerup Ådal står innskriften Swarta, som betyr den svarte.

De første familienavnene på runesteiner

Når vi kommer litt lenger fram i tid, begynner funnene å bære preg av at navn også kunne brukes til å sette seg selv i en familiær kontekst.

Det betyr med andre ord at man begynte å bruke de samme navnene som tidligere generasjoner for å vise hvem man var i familie med.

Det første eksempelet på denne tradisjonen finner vi på en runestein fra 500-600-tallet i Blekinge i det sørlige Sverige. Her har en mann nevnt seg selv, faren og bestefaren: Hærulv, Hådulv og Hjorulv.

– Sammen med forbokstaven H angir etterleddet -ulv at de er i familie. På tidligere funn ser vi bare enkelte navn, som ikke forteller noe om en persons relasjoner, men her får vi hele tre slektsledd, sier Imer.

– Så det med å bruke navnet til å vise at man tilhører samme familie, det er faktisk en tradisjon som har røtter helt tilbake i jernalderen. Prinsippet ser vi på mange andre runesteiner når vi beveger oss opp i vikingtiden.

Når vi kommer opp i vikingtiden, begynner navnene å endre karakter, forteller Imer.

– På 600-tallet skjer den største språklige utviklingen vi har sett her, og da begynner folk å hete navn som Thorstein, Toke og Ragnhild. Det er «nye» navn, som vi ikke kjenner fra jernalderen.