På 1950-tallet fikk flere enn 60 prosent av alle gutter et norsk navn som Einar, Torgrim eller Svein. Like etter år 2000 var det sunket til 16 prosent. I dag ligger andelen antakelig enda mye lavere.

Astrid, Gro og Jorunn er tre jentenavn nesten ingen får i dag.

Nå skal navnene være fra Bibelen

Siden 1990-tallet er stadig flere norske babyer blitt oppkalt etter kristne apostler, bibelske personer og søreuropeiske helgener.

• Det kan du lese mer om her: Hvem bestemmer hva barnet skal hete?

På listen over de ti mest populære jentenavnene nå finner du ikke et eneste navn med norsk opphav.

På navnetoppen for gutter ligger William øverst. Det har vi fått fra England. Navnet er i Norge blitt skrevet Vilhelm, og i norrøn tid Vilhjálmr.

Viktig på 1800-tallet

På 1800-tallet var barns fornavn viktige i arbeidet med å bygge den nye nasjonen Norge. Da var det om å gjøre at foreldrene valgte riktig.

Helt sentral i denne kampen var historikeren P.A. Munch, som levde fra 1810 til 1863.

Nå er Munchs artikkel «Nogle Ord til Overvejelse om vore brugelige Personsnavne» fra 1849 og flere andre av artiklene hans kommet ut i bokform, tilrettelagt av professor Kristoffer Kruken ved Universitetet i Oslo.  

– Munch var en akademisk pioner. Mest kjent er han for det store verket «Det norske folks historie», utgitt fra 1852-63 i åtte bind. Han var også geograf, myteforsker, runeforsker, språkviter og altså ekspert på personnavn, forteller Kruken.

– Kort oppsummert var P.A. Munch et universalgeni.

Innenfor forskningen på personnavn og deres opphav i fortiden, klarte Munch for 150 år siden helt alene å gjøre Norge til det ledende landet i Norden.

Raste mot smakløse bynavn

P.A. Munch var ikke en mann som la skjul på meningene sine.

På midten av 1800-tallet var det blitt vanlig blant foreldre i Oslo å gi barna navn som Randine, Betsy, Katinka, Anton, Emil og Gunerius.

Munch nølte ikke med kalle disse navnene «smakløse». En annen karakteristikk han gjentatte ganger bruker på Oslo-foreldres navnevalg er «affekterte».

I stedet burde foreldrene gi barna nasjonale navn med norrønt opphav, mente Munch. Navn som Arnfinn, Bård, Helga, Sigrid og Torgeir.

Ville ha norrønt, skrev på dansk

I språkpolitikken argumenterte P.A. Munch allerede i 1832 for at vi burde få et norsk skriftspråk som lå tett opptil det gamle norrøne språket i Norge, altså et skriftspråk ikke helt ulikt dagens islandsk.

Ivar Aasens fornorskingsprosjekt basert på dialekter (nynorsk) var han kritisk til. Enda mer kritisk stilte han seg til Knud Knudsens mer forsiktige fornorskingsprosjekt (bokmål). Språklig resignerte likevel P.A. Munch etter hvert og valgte selv å skrive på tradisjonell dansk.

– Personnavn er det enklere å endre på enn mye annet i språket, sier professor Kristoffer Kruken.

– Her ga ikke Munch opp. Han var svært opptatt av å hente fram kunnskap om gamle norske personnavn og å oppmuntre folk til å bruke dem.

150 år senere vet vi at kampen P.A. Munch kjempet for at foreldre skulle bruke norske fornavn, ble vunnet.

Helt fram til årtusenskiftet har svært mange barn i Norge fått navn med røtter i det norrøne språket.

Fjellnavn framfor bynavn

P.A. Munch mente at det var i de avsidesliggende delene av bygde-Norge, i daler og fjellstrøk, man på 1800-tallet kunne finne de beste personnavnene som fortsatt var i bruk.

Han raste mot «de saakaldte højere Klasser, Embedsmænd og Byfolk, som anså vore Folkemundarter, der endnu kun lidet skille seg fra Oldsproget, som noget simpelt Pøbelsprog.»

På midten av 1800-tallet var den allmenne oppfatningen i Oslo at 400 år med dansk styre hadde vært en mørk tid i landets historie. En ny nasjon skulle bygges. Samtidig raste debatten om hva som var norsk kultur og hva som ikke var det.

– P.A. Munch var i sitt navnearbeid tydelig på at vi ikke bare kunne hente navn fra norrøn tid og begynne å bruke dem. Tradisjonsnavnene fra vikingtiden og enda lenger tilbake måtte tilpasses det moderne samfunnet på 1800-tallet, sier Kruken.

For gutter foreslo Munch blant annet navn som Åsmund, Bjørn, Berghtor, Dagfinn, Fingard, Harald, Ingemund, Ketil, Rolleif, Sigurd, Sigvat, Solve, Thord, Torbjørn, Vebjørn og Øystein.

For jenter foreslo han blant andre Astrid, Åsta, Asgerd, Gudrid, Gro, Geirhild, Haldis, Ragna, Ragnhild og Svanlaug.

2000 år gamle nordiske navn

Gulbrand Alhaug har i mange år fulgt med på utviklingen i norske personnavn. Språkprofessoren ved Universitetet i Tromsø synes også at P.A. Munch fortsatt er en svært interessant person.

– At han egentlig var historiker og samtidig hadde så mye greie på et annet fag som sammenlignende språkvitenskap, imponerer meg i dag. Samtidig er det interessant å se hvordan han som nasjonalromantiker svermet for det norrøne språket, sier Alhaug.

Språkprofessoren i Tromsø forteller at mange av navnene norske foreldre inntil nylig ga barna sine, har røtter mye lenger tilbake i norsk historie enn vikingtiden for tusen år siden.

Hvor langt tilbake vet vi lite om, siden det finnes få skriftlige kilder som beretter om folk i Norden for to tusen år siden. Men noen navn er det mulig å finne igjen på gamle runesteiner.

Ville finne mening

P.A. Munch var som akademiker opptatt av å finne forklaringer på det han så rundt seg. Han ønsket å finne ut mer om ords opprinnelse og hvordan de hadde utviklet seg, det som kalles etymologi. Gulbrand Alhaug ser i dag at Munch noen ganger gikk litt vel langt i å forklare norske personnavns opprinnelse.

– For eksempel var han opptatt av å finne meningen bak et navn som Sigbjørg som han gir betydningen «seiervern». I dag tenker vi vel at det helst handlet om foreldre som laget et nytt navn Sig-bjørg, som oppkalling etter for eksempel besteforeldrene Sig-mund og Tor-bjørg. Denne navnelagingsmåten blir ofte omtalt som variasjonsprinsippet, det vil si å kombinere to eksisterende ledd til  et nytt navn.

Selv om P.A. Munch var ute etter å finne dypere mening i slikt vi i dag nok helst antar at handler om tilfeldigheter, så påpeker Alhaug at han var beundringsverdig langt framme med navneforskning for 150 år siden. P.A. Munch viste blant annet at han var i stand til å se helt nye sammenhenger mellom språk som norsk, tysk og latin.