Russisk nordpolitikk endret

Nordområdenes rolle i russisk sikkerhetspolitikk har endret seg betydelig i de to tiårene som er gått siden den kalde krigens slutt.

Publisert

- Kolahalvøya, som var verdens mest militariserte område, er blitt åpnere og tilrettelagt for sivil aktivitet, sier Kristian Åtland.

Åtland har i sin doktorgradsavhandling ved Universitetet i Tromsø, analysert nordområdenes rolle i sovjetisk og russisk sikkerhetstenkning under og etter den kalde krigen.

- Under den kalde krigen var Kolahalvøya et av verdens mest militariserte områder, forteller Åtland.

Den europeiske delen av Arktis spilte en sentral rolle i sovjetisk forsvarsstrategi, ikke minst som operasjons- og transittområde for missilbærende ubåter.

Sovjetunionens nordvestlige hjørne og havområdene utenfor fremstod som en frontsone der to militære blokker stod steilt mot hverandre, og der det var de militære som satte premissene for utviklingen.

Gorbatsjovs tale ble vendepunkt

Mikhail Gorbatsjovs “Murmansk-tale” i oktober 1987, der sovjetlederen tok til orde får å gjøre Arktis til en “fredssone” og en internasjonal samarbeidsarena, skulle bli et viktig vendepunkt for regionen.

- Utover på 1990-tallet ble det etablert nye regionale samarbeidsordninger og lagt til rette for større grad av samkvem mellom myndighetsorganer, bedrifter, institusjoner, organisasjoner og enkeltpersoner på begge sider av Russlands nordvestlige grense, sier Kristian Åtland.

Samtidig begynte sivil-militære relasjoner på russisk side å endre karakter. Den russiske oljeindustrien overtok den dominerende stilling som de militære hadde hatt frem til midten av 1980-tallet.

- Russland har med andre ord langt på vei omdefinert sine sikkerhetspolitiske interesser i regionen for å legge til rette for petroleumsvirksomhet og annen sivil aktivitet i og rundt Barentshavet.

- Denne endringsprosessen kan sammenfattes i begrepet “desikkerhetisering”, sier Åtland.

Bakgrunn:

Kristian Åtland, som til daglig er forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) på Kjeller, disputerte 22. september for doktorgraden i statsvitenskap ved Universitetet i Tromsø.

Hans avhandling, “The European Arctic in Soviet and Russian Security Policy, 1987-2007: A Collection of Articles Drawing on ‘Copenhagen School’ Theory”, baserer seg på et omfattende russisk kildemateriale og belyser sikkerhetspolitiske aspekter ved sovjetisk og russisk nordområdepolitikk i de to tiårene som er gått siden slutten av den kalde krigen.