Propagandakrigen om Norge rundt 1814

I forkant av Riksforsamlingen på Eidsvoll sendte Karl Johan og Christian Frederik ut en stor mengde propagandaskrifter om Norge. Målet var å vinne det norske folk.

Publisert
Svensk propagandaskrift til det norske folk 30. mars 1814 fra generalguvenør Hans Henrik von Essen. Publikasjonen finnes i den digitale 1812–1814-bibliografien som Nasjonalbiblioteket har laget til grunnlovsjubileet. (Foto: Nasjonalbiblioteket)
Svensk propagandaskrift til det norske folk 30. mars 1814 fra generalguvenør Hans Henrik von Essen. Publikasjonen finnes i den digitale 1812–1814-bibliografien som Nasjonalbiblioteket har laget til grunnlovsjubileet. (Foto: Nasjonalbiblioteket)

Grunnlovsjubileet 2014:

Forskningsrådets satsing Grunnlovsjubileet 2014 har som mål å fremme forskning på og kunnskap om Grunnlovens betydning for utviklingen av Norge som demokratisk stat. Satsingen omfatter åtte prosjekter innenfor historie, jus og statsvitenskap.

1814-grunnloven – historisk virkning og sosial forankring

Tema: Prosjektet har som hovedmål å undersøke hvordan Grunnlovens ideer ble forankret og befestet i det norske samfunnet på 1800-tallet og hvordan den norske Grunnloven påvirket den politiske og kulturelle utviklingen i Norden.

Prosjektet bygger på den etablerte 1814-satsingen ved Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo, og vil bidra til en videreføring og utvikling av igangsatte prosjekter samt integrere nye relaterte perspektiver til satsingen og har et utvidet samarbeid med faglige miljøer i Danmark og Sverige.         

Prosjektleder: Odd Arvid Storsveen

Institusjon: Universitetet i Oslo

Midler fra Forskningsrådet: 4,9 millioner kroner

hf.uio.no/iakh/forskning/prosjekter/1814-prosjektet/

Trykte skrifter som pamfletter, bulletenger og proklamasjoner var viktige våpen for å vinne folket i året 1814. 

Kommunikasjon ble brukt strategisk i det vi kan kalle propagandakrigen om Norge, og den foregikk både i og utenfor Norden.

Ruth Hemstad er forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket og har de siste årene fordypet seg i biblioteker og arkiver i og utenfor Norge.

Her har hun funnet mye nytt materiale som beskriver ordkrigen som ble utkjempet i årene rundt 1814.

Til tross for all forskningen om 1814 har denne krigen om Norge vært lite belyst.

– Propaganda- og pamflettmaterialet er til dels blitt betraktet som uinteressant og nærmest ikke-eksisterende blant historikere, sier Hemstad. 

Hun nevner blant annet Sverre Steens bok 1814, der det står at hverken Karl Johan eller Frederik 6. engasjerte nordmennene selv i striden om Norge

Vinne nordmennene med pennen

Hemstad mener derimot at kampen om Norge også var en kamp i Norge om det norske folks oppfatninger. Samtidig var det en utenrikspolitisk kamp for å vinne den internasjonale – spesielt den britiske – opinionen for sin sak.

I krigsårene før 1814 hadde Sverige og Danmark kjempet om den norske opinionen.

Mens den danske propagandaen spilte på hengivenheten til kongen og nørte opp under hatet til Sverige, fremstilte svenskene Danmark som et eneveldig despoti som de kunne hjelpe nordmennene å frigjøre seg fra.

Despoti er en styreform der statsoverhodet styrer vilkårlig, utenfor lov og rett.

– Det var altså svært ulike sannheter som ble presentert nordmennene. Og i krig er jo som kjent sannheten det første offeret, forteller Hemstad.

Karl Johan lærte av Napoleon

Å få Norge som erstatning for det svenske tapet av Finland til Russland i 1809 var kjernen i det som har blitt omtalt som Karl Johans 1812-årspolitikk.

Dette skulle skje både gjennom krig, diplomati og propaganda.

 – Bernadotte hadde som Napoleons general lært mye av keiserens kommunikasjonskrig. Når han blir svensk kronprins under navnet Karl Johan i 1810, bruker han dette i kampen for å vinne Norge, sier Hemstad.

Napoleon kan kalles den første moderne propagandist.

Han brukte trykte medier som pamfletter og aviser svært bevisst for å påvirke og kontrollere opinionen i Frankrike og de landene han hadde okkupert.

Han oppfant også bulletengen, et slags nyhetsbrev han brukte for å spre sitt budskap til utvalgte målgrupper.

– Vi kan si at Karl Johan i større grad lykkes med sin propaganda internasjonalt enn i Norge. Han prøver å vinne det norske folk ved å love dem en ny grunnlov og frigjøring fra danskene, sier Hemstad. 

– Men i Norge stoler ikke folket på de fagre løftene.

Christian Frederik utnytter tidsvinduet

Karl Johan møter en sterk motstander i kampen om den norske folkesjelen i den danske prinsen Christian Frederik. Etter at han kommer til Norge som stattholder våren 1813, jobber han for å få en sterk posisjon i landet.

Ukene etter at danskekongen Frederik 6. løser det norske folk fra eden til seg i Kieltraktaten 14. januar 1814, bruker Christian Frederik danskekongen til å vinne kampen om den norske sjelen.

Han utnytter at Frederik 6. i sin oversendelse av traktaten ikke sender ham den sentrale artikkel 4 der det står at Norge skal avstås til den svenske kongen.

– Nå viser Christian Frederik sine store evner som strateg. Han utsetter offentliggjøringen av Kieltraktaten i Norge og reiser til Trondheim for å vinne tid og komme lenger unna nyhetenes gang, sier Hemstad.

– Reisen blir en stor propagandaaksjon for Norges selvstendighet.

Prinsen holder mange agiterende taler underveis til Trondheim og blir mottatt med stor begeistring.

Spiller på presteskapet

Christian Frederik vet hvordan han skal bygge støtte for sin sak.

Rett etter stormannsmøtet på Eidsvoll, der man beslutter å innkalle til en grunnlovsgivende forsamling og kjempe for norsk selvstendighet, sender Christian Frederik ut en rekke proklamasjoner.

For å få bred støtte utnytter han presteskapets kontaktflate ut til folket:

«Jeg stoler ved denne, som ved alle leiligheter, på presteskapets gavnlige innflytelse på allmuen, til å oppflamme dens varme følelse for fedrelandets gode sak.»

– Prestene følger opp og holder agitatoriske taler for å mobilisere motstand mot svenskene. Særlig kraftig er Jonas Reins flammende tale i Bergen. Mange av talene utgis som pamfletter, sier Hemstad.

Men Norges skjebne blir avgjort utenfor landets grenser. Den ligger ikke minst i britenes hender.

Selv om Christian Frederik virker samlende i Norge, er han som dansk arveprins omstridt blant Napoleons fiender. Og for den britiske regjeringen er forutsetningen for å inngå fred med Danmark i Kiel at svenskekongen overtar Norge.

Etter Norges opprør mot Kielfreden fortsetter Storbritannia å være i krig med Norge. Likevel vinner det norske folkets selvstendighetskamp støtte i det britiske folket.

Ruth Hemstad. (Foto: UiO)
Ruth Hemstad. (Foto: UiO)

– Kampen om den avgjørende britiske støtten er også en kamp om opinionen. Både den norske utsendingen Carsten Anker og hans svenske motpart sørger for å plassere proklamasjoner og deklarasjoner i avisene.

Norges sak får stor oppmerksomhet i britiske aviser utover våren.

Det topper seg i en stor debatt i Overhuset 10. mai der opposisjonens leder Earl Grey holder en over tre timer lang tale til støtte for Norges selvstendighet.

Stor uavhengighet

– De mange uttrykkene for britisk sympati gir næring til den norske drømmen om full selvstendighet. Men når britenes offisielle representant kommer i juni for å iverksette deres politikk, skjønner Christian Frederik at en eller annen form for union med Sverige er uunngåelig, sier Hemstad.

Men i mellomtiden har eidsvollsforsamlingen utformet en grunnlov og valgt Christian Frederik til norsk konge.

Selv om han raskt må gi fra seg den tittelen, har Norge fått en liberal grunnlov. Den fastslår Stortingets makt og gir nasjonen sterkere kort på hånden i forhandlingene med Sverige.

– Selv om Karl Johan vinner kampen om Norge høsten 1814, vant Christian Frederik propagandakrigen om det norske folks hjerter våren 1814, sier Hemstad.

– Slik bidro han til å gi Norge en mer selvstendig stilling i den nye unionen..