Det er et nesten umulig dilemma: Skal du sikre at alle forbrytere får som fortjent, risikerer du at mange uskyldige havner i fengsel. Det skal lite til for å dømme noen.

Og omvendt: Vil du være sikker på at ingen blir uskyldig dømt, må du godta at skyldige går fri. Kravene for å bli dømt blir svært strenge.

Hvilken av de to situasjonene synes folk flest er verst? Det har forskere ved Universitetet i Bergen undersøkt.

For et par år siden stilte de spørsmålet til et representativt utvalg av befolkningen.

1000 personer svarte på om de mener det er mest urettferdig at en uskyldig person blir dømt, eller at en skyldig person går fri.

Sju av ti synes justismord er verre enn at en kriminell slipper fengsel.

Skal mye til for å bli dømt

Deltakerne skulle svare på hvor sterke meninger de hadde om saken, på en skala fra 1 til 9.

Rundt en av ti synes det er like urettferdig å dømme en uskyldig som å frikjenne en skyldig. De plasserer seg midt på skalaen. Litt flere, 15 prosent, mener det er verre at en skyldig går fri enn å dømme en uskyldig.

• Les også: Fare for flere justismord i Norge

Frykten for justismord henger sammen med hvor mye deltakerne mener skal til før noen blir dømt. Jo mer bekymret de er for justismord, desto sikrere vil de være før de dømmer noen. Selv om forskjellen ikke er særlig stor mellom gruppene.

90 prosent sikker

Folket er dermed på linje med det norske rettsvesenet: Det skal mye til for å bli dømt. Når dommerne skal ta sin beslutning, må det være bevist utover enhver rimelig tvil at den tiltalte er skyldig.

Hva som ligger i «rimelig tvil», er ikke helt klart. I denne studien forsøker forskerne å tallfeste tvilen. Det er umulig å være hundre prosent sikker. Da ville nesten ingen blitt dømt.

Men hvor sikre synes deltakerne at de minst må være på at den tiltalte er skyldig før de ville dømt ham eller henne?

Gjennomsnittet lander på 85 prosent, men svarene spriker. Noen mener det skal mye mindre til, og trekker gjennomsnittet ned. Medianen, den midterste verdien hvis vi deler svarene i to bolker med like mange svar på hver side, ligger på 90 prosent.

Det er nært opptil det som har blitt foreslått som et krav når jurister har diskutert tallfesting tidligere, ifølge forsker Cornelius Cappelen og kollegene ved Universitetet i Bergen.

Kravene til bevis varierer

Det er imidlertid mye strengere enn en studie som undersøkte hvordan folk reagerte på en fiktiv forbrytelse, gjort av blant andre Svein Magnussen ved Universitetet i Oslo.

Men metodene i de to studiene er helt forskjellige. I studien til Magnussen og kollegene skulle deltakerne se en video av et voldtektscenario og anslå hvor sannsynlig det var at den mistenkte var skyldig i voldtekt og om de ville dømt ham.

• Les også: Få jurister forsøker å bli dommere

I norske domstoler skal en tiltalt dømmes av vanlige folk, ikke bare utdannede dommere. Men tenker de to gruppene likt om det å være sikker nok?

Svarene til lekdommerne tydet på at de syntes det holder med 60 prosent sannsynlighet for skyld for å dømme. Fagdommerne var strengere. De ville ha nærmere 90 prosent sannsynlighet. En av fire fagdommere mente likevel at 70 prosent sannsynlighet var nok.

Denne studien er riktignok blitt kritisert i Tidsskrift for rettsvitenskap for å være faglig svak. Magnussen og kollegene svarer på kritikken i samme tidsskrift.

Lekdommere frifinner oftere

Eivind Kolflaath ved Universitetet i Bergen mener at resultatene i studien til Cappelen og kollegene, altså at også lekfolk vil være rundt 90 prosent sikre, er mest i samsvar med hvordan lekdommere faktisk dømmer i retten.

Kolflaath er professor i filosofi og rettsvitenskap. Han er ikke overrasket over at folk flest vil være noenlunde like sikre som jurister før de dømmer noen.

– Lekdommere frifinner litt oftere enn fagdommere. Men forskjellen er ikke veldig stor, sier han.

Kolflaath ga tilbakemeldinger på den vitenskapelige artikkelen til Cappelen og kollegene før den ble publisert, men har ikke vært involvert i studien.

Synes synd på tiltalte

Kanskje ville Cappelen og forskerkollegene fått andre svar fra folk flest dersom de hadde presentert et reelt lovbrudd. De som skulle svare på spørreundersøkelsen, fikk for eksempel ikke vite hvor alvorlig forbrytelsen var.

Men uansett er det ikke sikkert at deltakerne ville gjort det samme i en rettssal. Der er det mye annet enn beviskravet som kan spille inn, forklarer Kolflaath, som har observert 105 straffesaker i lagmannsretten. Han har fulgt meddommere og fagdommere både i rettssalen og i de lukkede diskusjonene etterpå.

Kolflaath mener den lille forskjellen mellom fagdommere og lekdommere i det virkelige liv kan handle om andre ting enn hvor sterke bevis dommerne mener at de trenger.

– Rådslagningene i sakene jeg fulgte, kan tyde på at lekdommere har større forventninger til politiets etterforskning. De ser ut til å være mer skeptiske til å domfelle fordi etterforskningen ikke hadde vært så omfattende som de mente den burde være, sier han.

Han mener også at meddommere i noen saker legger større vekt på konsekvensene for tiltalte. Kanskje de synes synd på ham. Noen ganger ser det ut til at de mener andre har det moralske ansvaret, selv om den tiltalte er skyldig. For eksempel når en som er tiltalt for vold har skadet en annen, men at den som ble skadet, hadde skylden for at slåsskampen startet.

Men Kolflaath merket seg en tendens til at meddommerne nærmet seg fagdommernes standpunkter i løpet av rettsforhandlingene.

Omdiskutert system

Systemet med å dømmes av likemenn vekker med jevne mellomrom sterke reaksjoner. Nylig blusset diskusjonen opp igjen da tre menn ble frikjent for gjengvoldtekt i Borgarting lagmannsrett.

Dommen er et eksempel på at utdannede dommere er mer tilbøyelige til å straffe enn lekdommere. Fagdommerne ønsket straff, mens tre av fire meddommere stemte mot.

Tidligere har også juryordningen blitt kritisert, blant annet fordi det kan være vanskelig for lekfolk å vurdere bevis. Juryen truer rettssikkerheten, sa den pensjonerte lagdommeren Lars-Jonas Nygard til Universitetet i Oslo for noen år siden.

Andre har vært kritiske til at juryen ikke trenger å begrunne sin avgjørelse, ikke til at den består av lekdommere.

Stortinget har vedtatt å fjerne juryordningen, av flere årsaker. Men vanlige folk skal fortsatt være med å dømme i norske rettssaler som meddommere.

Vanskelig tvil

Det er vanskelig å kartlegge forskjeller og likheter mellom fagdommere og lekdommere på en god måte. Spørsmålene i en undersøkelse kan tolkes på mange måter, og tallfestingen av beviskravet blir hypotetisk i forhold til virkelig rettspraksis. For noen år siden diskuterte jurister om prosenter burde brukes for å forklare hva «rimelig tvil» er. Men dommere foretrekker heller å bruke ord.

Hvor stor verdi har spørreundersøkelser som ber folk om å oppgi en prosent når ingen bruker tallfesting i rettsvesenet?

De kan si noe om eventuelle forskjeller mellom fagdommere og lekdommere, mener Eivind Kolflaath.

Den nye studien tyder på at de to gruppene tenker ganske likt om kravene til bevis. Men UiB-professoren mener det trengs mer forskning for å finne ut av det.

– Det er viktig med slike studier i debatten om hvordan retten skal settes sammen, sier han.

Nettopp det skal diskuteres i høst. Da legger regjeringen fram et lovforslag om ny ordning i meddomsretten, skriver VG. Det er fortsatt et åpent spørsmål hva som skal erstatte juryordningen.

Referanse:

Cornelius Cappelen, Gunnar Grendstad og Jon Kåre Skiple: Avveiningen mellom justismord og falske frifinnelser: en surveyundersøkelse av folks rettsoppfatning. Tidsskrift for Rettsvitenskap, nr. 02-03, vol. 128, 2016. DOI: 10.18261/issn.1504-3096-2016-02-03-01. Sammendrag.