– Det var elitene som bestemte, ikke folket, sier den norske masterstudenten Maria Glenna til forskning.no.

Den tunisiske sosiologen Hèla Yousfi synes også at dialogen var elitistisk.

Maria Glenna er jurist og skriver masteroppgave i statsvitenskap om den nasjonale dialogen i Tunisia, ved American University i Washington DC. Til oppgaven har hun intervjuet representanter for tre av de fire aktørene i Kvartetten for nasjonal dialog.

Kvartetten mottar i dag Nobels fredspris for sin innsats.

Denne uka presenterte Glenna funnene sine på en konferanse om Tunisia i Oslo, der også Hèla Yousfi var. Et av temaene på konferansen var hvordan fire organisasjoner fra sivilsamfunnet - som utgjør kvartetten - lyktes med å få politikerne til å snakke sammen etter den arabiske våren, som startet i Tunisia i 2010.

Kvartetten bidro til at det ikke brøt ut voldelig konflikt da landet var på randen av borgerkrig i 2013, etter økende konflikter mellom sekulære og islamister og drap på to opposisjonspolitikere. Den politiske dialogen la grunnlaget for veien fram mot en ny grunnlov.

I begrunnelsen for fredsprisen står det også at dialogprosessen har bidratt til demokrati. Men dialogen i seg selv var langt fra demokratisk, ifølge Glenna.

Brøt opp makten

Kvartetten sørget for at ingen partier fikk flere representanter enn andre i samtalen om landets framtid. Partiene skulle bli enige om alle avgjørelser unntatt valget av ny statsminister. Alle fikk like stor innflytelse.

• Les også: Kan dialog løse konflikter?

Det gjaldt også det islamistiske regjeringspartiet Ennahdha, som måtte gi fra seg makten i 2013. Da dialogen startet, fikk landets største parti bare to politikere med i dialoggruppa – det samme som alle andre, mindre partier. Dette stemmer dårlig overens med et representativt demokrati, mener Glenna.

Andre mener at det i slike overgangsfaser er viktigere å sikre enighet framfor å tenke representasjon gjennom flertall og mindretall.

– Ble ikke hørt

Den tunisiske sosiologen Hèla Yousfi utdyper hvorfor heller ikke hun synes at dialogen var helt inkluderende.

– De arbeidsledige var med på å starte revolusjonen, men deres organisasjon ble ikke invitert inn i dialogen, sier Yousfi til forskning.no.

Hun er førsteamanuensis ved Dauphine Université Paris i Frankrike og har forsket på en av aktørene i kvartetten, fagbevegelsen UGTT. Det var denne organisasjonen som tok initiativet til dialogen.

UGTT var den viktigste av de fire aktørene, ifølge Yousfi. Den var klart størst og med bred oppslutning i Tunisia.

– Det er den eneste organisasjonen i landet med massiv mulighet til mobilisering. Den har medlemmer i alle regioner og i mange sektorer, sier hun.

Politisk fagforening som ikke representerte folket

Tradisjonelt er den like mye en politisk aktør som en fagforening, forklarer forskeren, med medlemmer med ulik politisk tilhørighet.

Under den arabiske våren organiserte UGTT demonstrasjoner, stilte lokalene sine til rådighet og lånte politisk innflytelse til demonstrantene.

Men selv ikke UGTT representerer hele det tunisiske folket, ifølge Hèla Yousfi.

– Medlemmene er folk som har jobb, mange tilhører i middelklassen i offentlig sektor, sier hun.

Symbolsk verdi

De andre tre organisasjonene i kvartetten hadde mer symbolsk verdi enn evne til effektiv mobilisering, mener Yousfi.

Men de tre var også viktige, fordi de ga kvartetten en bredere politisk forankring, sier Maria Glenna. Menneskerettighetsorganisasjonen og advokatforeningen sørget dessuten for moralsk legitimitet, som mer upolitiske aktører. Og advokatforeningen stilte med juridisk kompetanse.

I sin masteroppgave har Glenna intervjuet representanter for tre av de fire organisasjonene som til sammen utgjør kvartetten, samt ni politiske partier som var involvert i dialogen. Arbeidsgiverorganisasjonen Utica fikk hun ikke snakke med.

Fryktet fengsling

Kvartetten presset partiene til dialog ved å si at det var deres siste sjanse til å løse en politisk krise og unngå borgerkrig, forklarer Glenna.

De hun snakket med i det islamistiske partiet Ennahdha var dessuten redde for at det samme skulle skje som i Egypt, der militæret tok makten fra det folkevalgte partiet Det muslimske brorskap og kastet mange av politikerne deres i fengsel.

Under Ben Ali-regimet i Tunisia var islamistiske partier forbudt, så flere i Ennahdha fryktet fortsatt å bli forfulgt.

Og en del av deres politiske motstandere la ikke skjul på at de ville bli kvitt Ennahdha, forteller Glenna. De fryktet at Ennahdha ville tvinge fram et strengt muslimsk styre, og var derfor fornøyde med at kvartetten ikke ga islamistpartiet mer makt enn andre i dialogprosessen.

– Vi må forstå at dette er en maktkamp med lange historiske røtter, sier Glenna.

Ville ikke snakke

Fagbevegelsen UGTT, som altså er en av de fire aktørene i kvartetten, hadde innflytelse også under regimet til diktator Zine el Abidine Ben Ali gjennom flere tiår. Organisasjonen har tradisjon for å snakke både kolonimakter og diktatur midt imot. Selv om den også har hatt sin andel korrupte ledere og samarbeidet med tidligere diktator Ben Ali.

Historien til Tunisia har skapt en spesifikk politisk kultur der UGTT balanser mellom press og kompromiss, forklarer Hèla Yousfi.

Først ville ikke regjeringspartiet Ennahdha at UGTT skulle mekle for dem, forteller Maria Glenna. For UGTT hadde vært i opposisjon til diktaturet, men også forhandlet med det. Nettopp erfaringen med kompromisser var imidlertid noe av det som gjorde UGTT egnet som mekler. Det innså også Ennahdha.

– Vi dro stor nytte av UGTTs erfaring med forhandlinger, sier parlamentsmedlem Meherzia Laabidi, en Ennahdha-politiker som også deltok på konferansen i Oslo.

Hun var sentral i demokratiseringsprosessen som visepresident i grunnlovsforsamlingen.

Laabidi er bare en av flere som har bidratt til den kanskje mest frampå grunnloven i den arabiske verden når det gjelder kvinners rettigheter. Loven slår fast både at det skal være likestilling mellom kjønnene og at myndighetene skal bekjempe vold mot kvinner.

– Farlig enighet

Grunnen til at kvartetten lyktes, skyldes en kombinasjon av Tunisias historie og situasjonen landet som var først ute med den arabiske våren sto oppe i. Andre land kan likevel lære av dialogprosessen, mente flere av deltakerne på Tunisia-konferansen.

Maria Glenna konkluderer med at den ikke helt demokratiske dialogen likevel bidro til at demokratiske prosesser kom i gang. Grunnloven har bred oppslutning. Dessuten lærte partene hverandre bedre å kjenne og fikk et mer nyansert bilde av hverandre, tyder intervjuene hennes på.

– En representant for et av de sekulære partiene, Ettakatol, fortalte meg at han for første gang så på islamistiske Ennahdha som en legitim politisk aktør. Det er en viktig side ved et demokrati at politiske motstandere har respekt for hverandre selv om de er uenige, sier hun.

Glenna er likevel bekymret for det skjøre demokratiet i Tunisia. Hun mener konsensustankegangen som dialogprosessen førte med seg kan være farlig i et demokrati. Dersom alle hele tida må være enige, kan det undergrave kritikk.

Ytringsfriheten er under press, og nye antiterrorlover kan bidra til ytterligere innstramminger.

• Les også: Tunisias skjøre demokrati rystes av terrorfrykt

For terror er et økende problem i Tunisia. Glenna opplevde selv et angrep på nært hold i vår, da hun var i hovedstaden Tunis for å intervjue parlamentsmedlem Meherzia Laabidi. På konferansen i Oslo denne uka møtte hun Laabidi igjen for første gang siden terrorangrepet. Det ble et gledestrålende gjensyn.

Usikker framtid

Tunisia har store utfordringer i dag, både med politikk, økonomi og sikkerhet. Nobelkomiteen skriver i sin begrunnelse at den håper årets fredspris vil bidra til å trygge demokratiet i Tunisia.

Mange hyller tildelingen, men ikke alle mener at komiteen har gjort et godt valg når de gir prisen til et land med såpass mange problemer.

– Personlig mener jeg at prisen ikke betyr noe. Det hjelper ikke å si at vi gjorde noe bra når vi har så mange utfordringer foran oss, sier Hèla Yousfi.

For det er mye som gjenstår. I spørreundersøkelser sier folk at de ønsker jobber, økonomisk utvikling, sikkerhet og et helsesystem som virker. Hèla Yousfi tror slike rettigheter er viktigere for tunisiere flest enn en fredspris ment som et håndslag til det tunisiske folk.

Maria Glenna håper på sin side at fredsprisen kan oppmuntre politikerne til å satse videre på demokratiet nettopp i et land som ennå ikke er helt stabilt.

– Framgangen kan veldig for reverseres, sier hun.