Rovdyrbråk viser dype sosiale skiller

Rovdyrmotstand handler ikke bare om rovdyr, men om dypere skillelinjer i befolkningen.

Publisert

Rovviltkonfliktene er i stor grad - kanskje til og med primært - sosiale konflikter, mener forskerne, og viser til at konfliktene utspiller seg like mye mellom mennesker som mellom mennesker og dyr.

I noen tilfeller avdekker forskerne at sosiale aspekter virker overordnet, og at rovdyra tildeles nærmest “statistroller”.

Rovdyr i lekegrind

Den frustrasjon som uttrykkes i forhold til forskningen og forvaltningen handler altså i liten grad om rovdyra, men mer om tillit og mistillit, og følelse av makt og avmakt. Forskerne ser en sammenheng mellom det en del opplever som avmakt i rovviltforvaltningen, og deres opplevelse av mer allmenne samfunnsmessige maktforhold.

- Mange mener at mektige krefter vil ha norsk natur, og dermed norsk landsbygd, som en lekegrind for friluftsliv og som noe romantisk og urørt de kan se på TV og tenke på når de sitter foran PCen, påpeker seniorforsker Ketil Skogen ved Norsk institutt for naturforskning (NINA)

Dette ses i skarp kontrast til bygdefolks tradisjonelle og ansvarlige bruk av utmarka, både til næring og rekreasjon. Det som oppfattes som et romantisk, urbant natursyn er en viktig grunn til at rovviltbestandene øker.

Skogen presenterer et forskningsarbeid om rovvilt og sosiale konflikter på et seminar om rovvilt og samfunn i regi av Norges forskningsråd og Direktoratet for naturforvaltning.

Rapporten er basert på en undersøkelse av folks syn på rovvilt, dagens rovviltforvaltning og rovviltkonfliktene i fire forskjellige kommuner; Aurskog-Høland, Lesja, Lierne og Porsanger. Disse kommunene er i dag berørt av en eller flere av de fire store rovdyra, det vil si ulv, bjørn, jerv eller gaupe.

Kontrollert fra byen

- Det oppstår en sterk og - sett fra mange bygdefolks synsvinkel - destruktiv allianse mellom raskt voksende urbane grupper, som også kan se ut til å ha sterk innflytelse i - eller kanskje full kontroll over - statsapparatene, sier Skogen.

Dette stemmer overens med de erfaringer forskerne har fra liknende forskingsprosjekter, og tolkes som sterk uro over urban ekspansjon, og svekket økonomisk livsgrunnlag, servicenivå og tradisjonelle livsstiler på landsbygda.

- Vi skimter en sterk skepsis til den voksende urbane middelklassen og dens kulturelle hegemoni, som gjør seg gjeldende på mange samfunnsområder - for eksempel slik at tradisjonelle bygdeverdier og bygdefolks livsstil hele tida er på vikende front, mens “det urbane” er på frammarsj. Det er blant annet vanlig å forbinde disse urbane gruppene med moderne holdninger til natur- og miljøvern, og dermed også rovdyrvern, sier Skogen.

Her fortelles det altså om et motsetningsforhold mellom mektige kretser med forankring i byen og det urbane, og en avmektig gruppe med tilhold på bygda.

Bygdene taper terreng

- I kjernen av dette ligger et skjevt maktforhold. Mange opplever at deres “rurale livsanskuelse” ikke har gjennomslag når framtida stakes ut i politiske organer. De tilhører de dominerte i en relasjon der de dominerende har makt på de alle fleste områder. Det kommer ikke minst til uttrykk gjennom det som oppfattes som en systematisk nedbygging av distrikts-Norge.

- Vi fikk et klart inntrykk av at folks frustrasjon og sinne faktisk var sterkere når de snakket om sine menneskelige meningsmotstandere, enn når de snakket om rovdyra, sier Skogen.

De som snakket om problemer med rovdyra, ønsket ofte å rette søkelyset mot de menneskelige aktørene som var ansvarlige for manglende kontroll med økende bestander.

Rovdyrkonfliktenes sosiale dimensjoner består ikke bare i forskjellige interesser knyttet til utmarksbruk, forskjellige fortolkninger av konflikter som utspiller seg mellom mennesker og dyr, eller forskjellige fortolkninger av rovdyrene som sådanne.

- Kulturelle og økonomiske maktforhold og sosiale endringsprosesser som ikke direkte påvirker verken rovdyrbestandene, husdyrholdet eller friluftslivet må tas i betraktning hvis vi skal forstå rovdyrkonfliktene. Holdninger til ulike aktører - altså mennesker - i feltet kan være like viktige for konfliktenes utvikling som holdninger til rovdyr og naturbruk, og at slike holdninger også må kartlegges og analyseres.

Lavere livskvalitet

Blant de som er skeptiske til rovdyr, er det viktig å framheve at det særlig er barn og eldre som ikke tør bruke naturen lenger. Frykten hevdes dermed å skade livskvaliteten i lokalsamfunnet, og det er spesielt ødeleggende for disse utsatte gruppene.

Det understrekes ofte at det er “storsamfunnet” som påfører små lokalsamfunn slike problemer. På denne måten sies det i klartekst at det er en konflikt mellom et sammensveiset lokalsamfunn og en lite forståelsesfull omverden, som utsetter dette lokalsamfunnet for alvorlige farer og påkjenninger.

Ifølge forskerne bidrar det sterke fokuset på lokalsamfunnet til at “fienden” blir klart definert. Byen og byfolk assosieres med makt, og motsatt blir bygda og bygdefolk forbundet med avmakt. De som tar avgjørelser og “hersker” over det territoriet folk i rovdyrområdene bruker, er mennesker som lever fjernt fra de områdene som må bære konsekvensene av politikken som føres.