Foto av månen tatt med det nye teleskopet. (Foto: Universität Würzburg)
Foto av månen tatt med det nye teleskopet. (Foto: Universität Würzburg)

Hva er de mystiske lysene på månen?

Flere hundre år med observasjoner beskriver en rekke rare lysfenomener på overflaten til vår nærmeste nabo i rommet.

Publisert

I den engelske byen Canterbury står en gruppe munker og stirrer mot nattehimmelen. Det er den 18. juni i året 1178, og en klar nymåne lyser blant stjernene. Men det er noe som ikke er som det skal der oppe.

Plutselige flammer skyter ut fra deler av måneoverflata, mens resten av den lysende kula ser ut som om den skjelver. Hendelsen er oppsiktsvekkende nok til at den blir skildret i krøniken til Gervase av Canterbury.

I århundrene etterpå er det gjort over 2000 observasjoner av mystiske lysfenomener på månen. Noen omtaler korte blink, mens andre beskriver en lysglød som varer i timer eller dager. I enkelte tilfeller kan det til og med være snakk om forbigående skygger.

Apollo-astronaut så lyset

Observasjonene er typisk mindre dramatisk enn hendelsen i 1178, og mange er beskrevet av amatørastronomer.

Men det er også kommet rapporter fra forskere. I et berømt tilfelle i 1969 observerte tyske forskere et lysskinn ved Aristarchus-krateret på månen. De meldte inn til NASAs kontrollsenter i Houston, og lurte på om beskjeden kunne overbringes til mannskapet om bord på Apollo 11.

Ikke lenge etter kom det svar fra astronaut Michael Collins:

– Hei Houston, jeg ser nordover opp mot Aristarchus nå, og det er et område som er vesentlig mer opplyst enn områdene omkring. Det ser ut til å være litt selvlysende.

Men hva er disse forbigående månefenomenene – eller transient lunar phenomenon, som de kalles på engelsk?

Skal observere månen

Det enkle svaret er at vi ikke vet.

I hvert fall ikke ennå. Det er derfor professor Hakan Kayal og kollegaer ved universitetet i Würzburg setter i gang et prosjekt for å finne ut mer.

Forskerne har lagd et måneteleskop med to kameraer som allerede er i operasjon, ifølge en pressemelding fra universitetet. Dersom begge kameraene registrerer et lysfenomen, lagrer teleskopet automatisk bilder og video, og sender varsel til forskerne.

Og nå er teamet i ferd med å utvikle et system med kunstig intelligens, som skal trenes til å bli gradvis bedre på å skille reelle lysfenomener fra støy som tekniske feil eller fugler og fly foran linsa.

Bildene kan så sammenlignes med data fra andre observasjoner av månen, for eksempel fra ESA. Og etter hvert tenker Kayal og co å sende spesialteleskopet ut i rommet, der sikten er klarere og mer uforstyrret.

– Viktig å forstå månens egenskaper

Nils Charles Prieur ved Seksjon for Jordens utvikling og dynamikk ved Universitetet i Oslo har brukt mye tid på å studere overflata på månen. Han er ikke med på det nye prosjektet, men mener det er både interessant og viktig.

– Med stadig flere planer om å sende mennesker til månen, og å lage en månebase, er det viktig å forstå de fysiske egenskapene til månen, sier han til forskning.no.

Ifølge Prieur er det liten tvil om at de observerte lysfenomenene er reelle. Han forteller at det finnes flere hypoteser om hva som kan forårsake hendelsene.

Bombardement fra rommet

– De fleste observasjonene skyldes trolig nedslag, sier Prieur.

Her på jorda brenner de fleste meteorer opp i atmosfæren. Men månen har ingen atmosfære, og små og store steiner fra rommet bombarderer den lille kloden. Eksplosjonsglimt fra slike sammenstøt er en sannsynlig årsak til mange av de observerte lysfenomenene.

Men ikke alle.

Nedslag burde i prinsippet være spredt jevnt ut over overflata. Men i virkeligheten er minst en tredel av lysfenomenene observert i områdene rundt Aristarchus-platået.

Gass fra grunnen

– Gassutslipp kan være en annen forklaring, sier Prieur.

Det er for eksempel mulig at bevegelser i bakken kan åpne sprekker som slipper ut gass. Denne gassen reflekterer kanskje sollyset på en annen måte enn resten av overflata.

Det kan dessuten hende at lysene skapes av elektriske fenomener som kan oppstå når solvinden påvirker støvet på måneoverflata.

I tillegg er det også sannsynlig at en del av observasjonene skyldes feil eller forstyrrelser – alt fra feil på teleskopene, til passerende fugler og fly.

Trenger langvarig overvåkning

Prieur håper forskningen til Kayal og kollegaene kan gi oss mer kunnskap etter hvert. Han mener forskning av denne typen har vært vanskelig, fordi den krever at forskerne gjør observasjoner over lang tid. Men nå er teknologien bedre og det finnes mange satellitter rundt månen.

I dag er det lettere å sammenligne observasjoner av lysfenomener med detaljerte overflatedata som kan gi mer informasjon om hendelsen. Dukker det for eksempel opp et nytt krater i samme område som lysglimtet, omtrent samtidig?

Kanskje kan det nye prosjektet etter hvert gi etterlengtet kunnskap, både til nysgjerrige rominteresserte og forskerne som jobber med å få mennesket tilbake til månen.