Mysterier

UNDER RADAREN:  Hvorfor gløder månekrateret Aristarchus i rødt og blått? Og vil vi egentlig vite hvorfor?

Publisert

Blipp som glapp


 

I denne kommentarspalten flyr forskning.nos journalist Arnfinn Christensen lavt under nyhetsradaren og kretser over grenselandet mellom naturvitenskap og filosofi.

Skumringen sank over furutrærne utenfor Flagstaff i Arizona. Det var tidlig høstkveld for femti år siden, og nær fullmåne.

Ennå stod den ganske lavt på himmelen, men på Lowell-observatoriet rett utenfor byen var luka på trekuppelen allerede åpnet. Snart skulle en mystisk og fortsatt uforklarlig observasjon finne sted her.

Månelyset glinset i teleskoplinsa. Ti meter under, i den andre enden av stålrøret til Alvan Clark-telesopet, satt James Greenacre krøket over et fotografi av området rundt Stormenes hav.

Størknet slette

Navnet stammer fra tida da astronomene trodde at mektige dønninger rullet over de mørke flatene på  måneskiva.

Clark-teleskopet viste en annen virkelighet. Med fem hundre gangers forstørrelse kunne Greenacre se hvordan Stormenes hav hadde størknet til stein for flere milliarder år siden. 

Lavasletta var pepret av utallige kratre. I utkanten ligger ett av de større, Aristarchus.

Tegnet månen

James Greenacre kastet raske blikk inn i okularet på teleskopet. Den urolige lufta fikk månesletta til å skjelve. Men i korte øyeblikk falt lufta til ro, og landskapet stod fram i skarpt relieff.

Det var slike øyeblikk Greenacre ventet på. Detaljene brente seg inn i hukommelsen hans. 

Så lekte blyanten fram streker av det han hadde sett, på halvt gjennomsiktig kalkérpapir. Slik lokket han fram detaljer helt ned til 200 meters størrelse.

Det var langt skarpere enn fotografiet under kalkérpartiet.  Der var detaljene var smurt utover av urolig luft under lange eksponeringstider, men fotografiet fungerte som grovreferanse.

Kald amatør

For mange år siden satt jeg også slik, hutrende under høsthimmelen, og tegnet kratere. Mitt teleskop var mye mindre, og jeg så intet uvanlig, bare blek måneskorpe.

Likevel gir erfaringene liv til fortellingen om kvelden for femti år siden i Flagstaff, slik den er beskrevet i augustnummeret av Journal of the British Astronomical Association, i anledning jublieet for de mystiske observasjonene.

Verken jeg eller James Greenacre var profesjonelle astronomer. Men der slutter også likheten.

Kart for krigen

James Greenacre var riktignok ikke profesjonell astronom, men han var en erfaren kartograf.

Under andre verdenskrig hadde han ledet hundrevis av andre karttegnere for å tegne inn invasjonsrutene i Normandie før D-dagen.

Nå var han innkalt til tjeneste i en annen krig, den kalde krigen mellom USA og Sovjet.

President Kennedy hadde holdt sin berømte tale for kongressen to og et halvt år tidligere. USA hadde vært håpløst bak Sovjet i romkappløpet.

Men talen vendte håpløshet til forventning. USA skulle vinne kappløpet mot månen innen utgangen av tiåret, sa Kennedy.

Framtidas landingskart

Tiden var knapp. The clock is operating, som Flight Controller annonserte når rakettene gikk til værs fra Cape Canaveral.

Klokka nærmet seg ti på sju om kvelden i Flagstaff. Kartet som Greenacre tegnet, var en del av prosjekt Lunar Aeronautic Charts.

Greenacre brukte det gamle teleskopet fra 1800-tallet til å tegne det som kunne bli ett av landingskartene for framtidas månefarere.

Gnistrende flekker

Han snudde seg mot teleskopet igjen, og myste inn i okularet. Da fikk han se det som skulle bli den hittil sikreste observasjonen av et uforklaring fenomen på månen.

Nordvest for krateret Aristarchus lyste det i rødt og orange. Greenacre anslo området til å være 2,5 kilometer bredt og åtte kilometer langt.

De tre områdene med rød glød som Greenacre observerte 30. oktober 1963, tegnet av Patricia M. Bridges etter innspill fra Greenacre og Barr. Tegningen ble publisert i rapporten Lunar Color Phenomena: Technical Report No. 12, USAF Aeronautical Chart and Information Center, mai 1964. (Foto: (Tegning: US Air Force))
De tre områdene med rød glød som Greenacre observerte 30. oktober 1963, tegnet av Patricia M. Bridges etter innspill fra Greenacre og Barr. Tegningen ble publisert i rapporten Lunar Color Phenomena: Technical Report No. 12, USAF Aeronautical Chart and Information Center, mai 1964. (Foto: (Tegning: US Air Force))

Like etter fikk han se en annen mindre rødorange sirkelrund flekk i samme område, 2,5 kilometer i diameter.

Greenacre kunne også se mønstre av hvite flekker som fløt gnistrende gjennom fargefeltene.

Forbigående månefenomener

Dette var langt fra første gang slike fargeflekker var sett på månen. Alt i 1787 så den britiske astronomen Sir William Herschel tre glødende flekker.

Seinere hadde tusener av andre sett det som kalles Transient Lunar Phenomenon, forbigående månefenomener.

Men Greenacres var den første trenede observatøren som så fenomenet gjennom et så stort teleskop.

Ikke fargefeil

Greenacre tilkalte sin kollega Edward Barr. Både Greenacres og Barr hadde vært skeptiske til alle rapportene om fargeflekker på månen. Nå ble skepsis vendt til undring.

Deres første reaksjon var at fargeflekkene måtte være optiske feil i teleskopet. Linser bøyer lys av forskjellig farge ulikt.

Dette kan gi fargekonturer rundt skarpe overganger mellom lys og skygge. Slike fargefeil var den vanlige forklaringen som astronomer avskrev disse observasjonene med.

Derfor fjernet Greenacres og Barr det orange fargefilteret som skulle ta bort noen av fargefeilene i den gamle optikken.

Hvis de nå fikk se flere lignende røde felt, ville trolig forklaringen ligge i teleskopet. Men feltene stod fram som før. Fem minutter seinere kom et tredje felt til syne, ved kraterkanten til Aristarchus.

- Vanskelig å tro hva han så

Tjue minutter seinere begynte fargefeltene å forsvinne. Så dukket nye fargefelt opp seinere på natta. De var blåfiolette.

Nesten en måned seinere fikk Barr se fargefeltene i omtrent samme område.  Denne natta var atmosfæren spesielt rolig og klar.

Barr varslet Greenacre, og han bekreftet de tre røde flekkene sammen med enda to observatører. En av dem var observatoriets leder John Hall.

- Greenacre er en svært forsiktig observatør. Han har lenge vært skeptisk til rapporterte forandringer på månens overflate, og fant det derfor vanskelig å tro hva han så.

Dette skrev Hall samme år i desemberutgaven av det astronomiske tidsskriftet Sky&Telescope, der funnene ble offentliggjort.

Sett fra Apollo 11

Månekartene Lunar Aeronautic Charts ble tegnet ferdig. Prosjekt Apollo holdt hva president Kennedy hadde lovet.

Seks år etter de mystiske månenettene under ørkenhimmelen i Arizona, kretset Neil Armstrong med sitt mannskap i romskipet Apollo 11 rundt månen. Kontrollsenteret i Houston kalte dem opp:

- Vi har en observasjon dere kan gjøre hvis dere har tid der oppe. Det har vært noen Lunar Transient Events som er rapportert i nærheten av Aristarchus.

Tyske astronomer hadde sett glødende felt. Apollo 11 kretset 190 kilometer over månens overflate. Armstrong meldte tilbake:

- Houston, jeg ser nordover opp mot Aristarchus nå, og det er et område som er betydelig mer opplyst enn omgivelsene. Det ser ut til å være svakt fluoriscerende.

Området rundt Aristarchus-krateret, her fotografert fra Apollo 15. (Foto: NASA)
Området rundt Aristarchus-krateret, her fotografert fra Apollo 15. (Foto: NASA)

Vulkanutbrudd

Hva var det Armstrong så? Det samme som Greenacre, Barr og Hall rundt seks år tidligere? Hva er disse glødende skyene som blaffer på en øde og lufttom steinklode?

Flere forklaringer er lansert. Skyene kan være utslipp av gasser fra vulkanutbrudd. Selv om månen hovedsakelig er geologisk død, kan enkelte områder fortsatt være aktive.

Problemet er bare at ferske bilder tatt av romsonden Lunar Reconnaissance Orbiter ikke viser det minste tegn til nye lavastrømmer i området rundt Aristarchus.

Radongass

En annen mulig forklaring er skyer av radongass som kondenserer til ispartikler. Disse ispartiklene er gulaktige av farge.

Apolloferdene og romsonden Lunar Prospector oppdaget nemlig at området rundt Aristarchus er radioaktivt. Det sender ut skurer av heliumkjerner, et sikkert tegn på atomkjerner som spaltes spontant.

Radon sender ut slike partikler. Problemet er bare at da Greenacre, Barr og Hall så fargeflekkene i 1963, og Armstrong kretset over i 1969, var månen nær full. Da skinte sola alt for høyt over Aristarchus til at radongassen kunne fryse.

For mange observasjoner

Flere varianter av disse forklaringene er forsøkt, men de støter alle på et grunnleggende problem:

Det er rett og slett for mange observasjoner til at det kan forklares av den lille geologiske aktiviteten som fortsatt kan finnes på månen.

Utsnitt av Lunar Aeronautic Chart LAC-39, som James Greenacre arbeidet med da ha fikk se de røde fargeflekkene 30. oktober 1963. (Foto: (Tegning: United States Air Force))
Utsnitt av Lunar Aeronautic Chart LAC-39, som James Greenacre arbeidet med da ha fikk se de røde fargeflekkene 30. oktober 1963. (Foto: (Tegning: United States Air Force))

Hvis observasjonene skyldtes teleskopfeil, atmosfæriske forstyrrelser på jorda eller fri fantasi, burde dessuten fargeflekkene være tilfeldig fordelt ut over måneskiva.

I praksis er det godt definerte områder som går igjen. Rundt en tredjedel av observasjonene  er gjort rundt Aristarchus.

Pseudovitenskap

Fargeflekkene på månen er altså fortsatt et mysterium. Ikke alle er like glade i slike mysterier.

Tidsskriftet Sky&Telescope, som i 1963 fortalte om observasjonene til Greenacre og Barr i Flagstaff, publiserte i  1999 en kritisk artikkel av fire astronomer: The TLP Myth: A Brief for the Prosecution.

Seinere har fargefeltene på månen fått en umiskjennelig aura av pseudovitenskap. Der vitenskapen ikke kan gi svar, fyller fantasien ut med det som mangler.

Nettstedet The Living Moon er et godt eksempel: Kan hende ser vi utslipp fra fusjonskraftverk på månen?

Men slik informasjon holdes selvsagt tilbake av myndighetene. Apolloprogrammet ble jo dessuten avbrutt like før Apollo 18 skulle skytes opp - nettopp til krateret Aristarchus.

Tilfeldig? Neppe.

Mørk lengsel

I spennet mellom skeptikere og frie fantaster står jeg tvisynt og skjeler til begge.

Med fornuften håper jeg at framtidige måneferder vil finne kaste lys på en naturlig og vitenskapelig prosaisk forklaring, slik større teleskoper i sin tid avlivet mytene om vannkanaler på planeten Mars.

Samtidig håper en annen mørkere del av meg at mysteriet kan forbli et mysterium.

Det er den samme mørkemannen som håper på at en slukt i krateret Aristachus åpner videre ned mot unevnelige monstre som brøler ild fra månens indre.

Eller kanskje fra meg selv?

Lenker:

Robert O'Connell and Anthony Cook: Revisiting The 1963 Aristarchus Events, Journal of the British Astronomical Association, 123(4), pp. 197-208, (August 2013) (Se også nettsiden med referanser her)

Winifred S. Cameron: Analyses of Lunar Transient Phenomena (LTP) Observations from 557–1994 A.D.

Chronological Catalog of Reported Lunar Events. Nasa technical report Tr. R-277, 1966

Micah Hanks: The Aristarchus Anomaly: A Beacon on the Moon? Mysterious Universe, 28. november 2013

Hearings before the Committee on Aeronautical and Space Sciences United States Senate, april 1969, om planene for månelanding ved Aristarchus

Aristarchus i Lunar Aeronautical Charts, prosjektet der kartografer tegnet månen før månelandingene

Sheehan, Wiiliam; Dobbins, Thomas: The TLP Myth: A Brief for the Prosecution, Sky&Telescope, september 1999, vol, 98, Issue 3, p118

Aristarchus Crater - Electric Blue Gem or Fusion Reactor? Nettstedet The Living Moon