I midten av galaksen vår lurer et supermassivt sort hull, kalt Sagittarius A*.

Hullets masse er nesten 4,3 millioner ganger vår egen sol, og i 2022 ble det første bildet av det vist fram.

Men akkurat hvordan området rundt dette sorte hullet ser ut, er det fortsatt ingen som vet nøyaktig.  

Var det forskere som skapte ringen?

– Det er vanskelig å vite at man får det riktige bildet, sier Håkon Dahle til forskning.no. Han er astronom og jobber som forsker ved Universitet i Oslo.

Usikkerhetene skyldes blant annet at det sorte hullet er så vanskelig å avbilde. Det skal vi komme tilbake til.

I en ny forskningsartikkel har en japansk forskergruppe gått gjennom målingene av det sorte hullet. De hevder at hullet sannsynligvis ikke har den tydelige smultringen rundt seg som du ser på bildet.

Denne ringen tolkes til å være gløden fra materiale som raser rundt det sorte hullet i opp mot lysets hastighet.

Smultringen på bildet kan stamme fra måten dataene ble behandlet på av den opprinnelige forskergruppen, kalt Event Horizon Telescope-samarbeidet, ifølge forskningsartikkelen. Den er publisert i tidsskriftet Monthly Notices of the Royal Astronomical Society

Ser det annerledes ut?

Den nye studien mener altså å vise at denne smultringformen kanskje ikke ble avbildet av teleskopet likevel. De beskriver en mer utsmurt skive.

I et svar til studien uttaler den første forskergruppen at deres versjon er riktig og at den nye studien ikke rokker ved resultatene.

Men hvordan er egentlig dette bildet bygget opp?

Helt på grensen av hva vi kan måle

Både det sorte hullet i midten av Melkeveien og det enda mye større, supermassive sorte hullet i galaksen M87 er publisert av Event Horizon Telescope-samarbeidet (EHT).

Du kan lese mer om det første bildet på forskning.no og om hvorfor det egentlig ikke er mulig å ta bilde av et sort hull.

Dahle forteller at det sorte hullet i midten av vår galakse er helt på grensen av hva vi klarer å måle nå, så da vil det være tilsvarende svakheter i metoden.

Bildene til EHT-samarbeidet tas ved å kombinere målingene fra flere radioteleskoper på jorda. Ved å samkjøre antennene, kan de fungere som ett kjempestort teleskop - men med hull i dekningen.

Det er omtrent som å se på et maleri gjennom et par briller med hullete papir foran. For så å rekonstruere det mest sannsynlige maleriet ut fra de målingene. 

Derfor er det også viktig å observere over tid. Siden jorden roterer og beveger seg, vil perspektivet endre seg litt. Bildet blir bedre, men det er fortsatt mye som mangler.

Forskerne bruker algoritmer for å rekonstruere hva teleskopet ikke ser - området mellom antennene, som altså er en sannsynlighetsberegning. Da ender de opp med mange forskjellige bilder med varianter av det sorte hullet.

Og det mest sannsynlige er bildet du ser i toppen av saken og under, ifølge den opprinnelige forskningen.

Slik ser de japanske forskerne det for seg

Den japanske forskergruppen argumenterer for at det mest sannsynlige bildet er annerledes.

Basert på dataene mener de å vise at målingene fra teleskopet kanskje ikke viser denne smultringformen.

Det er heller snakk om en assymetrisk skiveform som er mer dratt ut, forteller Håkon Dahle.

Denne asymmetrien kommer sannsynligvis av at den ene delen av skiven beveger seg vekk fra oss, mens den andre delen beveger seg mot oss. Hastigheten er beregnet til å være rundt 60 prosent av lysets hastighet.

Dataene tolkes forskjellig

Dahle peker på at dette er en interessant faglig debatt, men at den er veldig teknisk.

– Det er vanskelig å vurdere dette fra utsiden, sier han etter å ha sett på forskningsartikkelen og svaret fra EHT-samarbeidet.

Han beskriver det som at algoritmene som brukes av de to forskergruppene, vektes på forskjellig måte og at det er forskjellige måter å tolke disse dataene på.

EHT-samarbeidet har publisert en lang liste med tekniske innvendinger mot den nye studien, men hevder at de er åpne for debatt og nye tolkninger av dataene.

Et eksempel er at EHT-samarbeidet kritiserer dem for bare å publisere ett bilde, mens EHT selv har gått gjennom mange forskjellige mulige bilder.

Også de har resultater som tyder på at skiven rundt det sorte hullet ikke har denne tydelige smultringformen. Men i deres resultater er dette mye mindre sannsynlig.

– Event Horizon Telescope-gruppa er en mye større forskergruppe, sier Håkon Dahle.

Han understreker at de har gjort et vitenskapelig arbeid av høy kvalitet, blant annet ved at de har undergrupper som jobber uavhengig og samtidig for å komme fram til de mest sannsynlige bildene.

– Og så har de kommet fram til lignende resultater. Det er en stor styrke.

Overrasket over det skarpe svaret

Han synes det er viktig at noen uavhengige har sett på dataene fra dette arbeidet, men at kritikken kanskje kunne blitt bedre tatt i mot.

– Jeg er litt overrasket over den skarpe tonen i tilsvaret, sier Dahle.

Han peker på at arbeidet til den langt mindre japanske forskergruppen har vært gjennom fagfellevurdering i gode tidsskrifter.

Event Horizon-samarbeidet jobber med å forbedre målingene. 

– Da vil man få et tydeligere svar på hvordan det ser ut, sier Dahle.

Opptatt av naturvitenskap og verdensrommet?

Ikke bli et fossil, hold deg oppdatert på dyr, planter, verdensrommet og mye mer mellom himmel og jord med nyhetsbrev fra forskning.no.

Meld meg på

LES OGSÅ

Her er det massive sorte hullet midt i galaksen vår

Vil svarte hull kunne sluke hele universet?