Omtrent hvert 120. år glir en svart flekk over solskiven. Flekken ser omtrent ut som en liten sirkel. Dette fenomenet har hatt en spesielt stor betydning for utviklingen av astronomien. Det er planeten Venus som passerer mellom Solen og Jorden.

8. juni 2004 skjer dette igjen. I løpet av drøyt seks timer vil Venus passere foran Solen. Dette er en sjelden anledning. Dette er faktisk noe ingen mennesker som lever i dag har sett. Forrige gang var nemlig i 1882, og forrige gang dette var synlig fra Norge var i 1769.

Den gangen var dette fenomenet av avgjørende betydning for astronomiens utvikling.

James Cook

“Klokken to kom vi under seil og dro til sjøs med 94 personer ombord.”

Det var midt på dagen 12. august 1768 da “Endeavour” la ut på sin jomfrutur fra Plymouth. Målet var på den andre siden av kloden. Der hadde europeere “oppdaget” den lille stillehavsøya Tahiti året før, og denne omtrent tre mil brede øya skulle James Cook og hans mannskap forsøke å finne.

Cook var forberedt på at halvparten av mannskapet kunne komme til å omkomme på den lange og farefylte ferden, men han mente det var verdt risikoen for å kunne observere venuspassasjen.

Deres oppgave var å nå Tahiti før juni 1769 og å rigge opp et astronomisk observatorium der. Ved hjelp av dette skulle de observere venuspassasjens forløp så nøyaktig som mulig.

Venuspassasjen

På denne tiden var det et mysterium hvor stort solsystemet egentlig var. Astronomen Edmund Halley, Newtons venn og mannen som ga kometen navn, fant i 1716 en måte å regne det ut på.

Man hadde oppdaget seks planeter (Uranus, Neptun og Pluto var ikke oppdaget), og man visste forholdet mellom dem. For eksempel var Jupiter fem ganger så langt unna Solen som Jorden.

Men hvor langt var det? Hvor langt unna var Solen? Halley viste at man kunne finne svaret ved å observere venuspassasjen fra forskjellige steder på Jorden. Ved å notere nøyaktig når planeten kom inn foran Solen og nøyaktig hvor lenge det hele varte, så kunne man regne ut hvor langt det var til Solen. Og dermed hvor stort solsystemet var.

En sjelden begivenhet

Men det fantes et problem. Venuspassasjer er en sjelden begivenhet. De kommer i par med åtte års mellomrom. Og disse parene kommer med omtrent 120 års mellomrom. Så Halley selv ville ikke leve lenge nok til å oppleve en venuspassasje.

I 1761 forsøkte man å observere hendelsen, men dårlig vær og andre problemer gjorde dataene for dårlige. Klarte man ikke å utnytte passasjen som kom i 1769, så ville man måtte vente i over 100 år til neste anledning.

Endeavour var et laboratorium

Mange har sammenlignet Cooks ekspedisjon med en romferd. Endeavour var et laboratorium for å teste ut ny teknologi og nye teorier. Spesielt skulle mannskapet være forsøksdyr i kampen mot skjørbuk.

Kroppen kan lagre c-vitamin i seks uker. Hvis man ikke da får mer c-vitamin blir det rett og slett tomt. Da blir man utmattet, tannkjøttet begynner å råtne, og etter hvert får man blodstyrtning. På denne tiden kunne halvparten av et skipsmannskap på denne måten dø av skjørbuk.

Bli sjømann du også!

Man eksperimenterte derfor med maten ombord på Endeavour. Mannskapet ble gitt ting som surkål, malt og vørter. De som nektet å spise ble pisket. Cook pisket én av fem av sitt mannskap, noe som skal ha vært omtrent som gjennomsnittet på den tiden.

Da Cook nådde Tahiti 13. april hadde de seilt vestover i åtte måneder. Fem sjøfolk gikk tapt da de rundet Kapp Horn i storm. En desperat mann hadde hoppet overbord på den lange ferden over Stillehavet.

Det var en vanskelig seilas

Endeavour var alene på et enormt hav. Cook hadde ingen GPS, ingen kommandosentral, ingen nøyaktige ur og ingen værvarsler. Han navigerte ved å bruke timeglass og knyttede rep for å måle hastigheten. Med sekstant og almanakk navigerte han i forhold til stjernene.

Etter en farefull reise fant de frem til Tahiti. Det var få menn på sykelisten etter de ti ukene over Stillehavet.

“… skipets mannskap var stort sett i god form, noe som i stor grad skyldes surkålen”, skrev Cook.

Jordiske gleder

Tahiti var et fremmedartet paradis. Det var vakkert, men alt av flora, fauna, skikker og vaner var veldig fremmed for mannskapet. Når ekspedisjonen endelig kom frem til venuspassasjen, så ble det ikke skrevet så mye om den. Himmelen ble utkonkurrert av jordiske inntrykk.

Naturforskeren Joseph Banks noterte 622 ord i sin logg den dagen. Mindre enn 100 handler om Venus. Mest skriver han om et frokostmøte med Kong Tarróa og dennes søster Nuna. Dessuten skriver han om et besøk av “tre tiltrekkende kvinner” senere på dagen.

“Jeg tok med Tarróa og Nuna og noen høvdinger til mannskapet ved observatoriet og viste dem planeten foran Solen. Vi fikk dem til å forstå at det var derfor vi hadde kommet. Etter dette gikk de tilbake og jeg ble med dem. “

Det er alt Banks skrev om Venus. Om kongen på noen måte ble imponert, så skrev i alle fall ikke Banks noe om det.

Vanskelige observasjoner

Selve observasjonene var ikke så enkle selv om Cook hadde med spesialteleskop. Atmosfæren til Venus gjorde begynnelsen og slutten på passasjen litt utydelig. Derfor fikk Cook og skipsastronom Charles Green, som sto ved siden av, 42 sekunders forskjell i sine målinger av hendelsen.

Dessuten var “dråpeeffekten” et problem. Du kan se den selv om du tar tommel og pekefinger opp foran øyet. Ta dem sakte mot hverandre. Rett før de treffes vil en skygge hoppe bru over avstanden mellom dem.

På Tahiti skjedde dette selvfølgelig også i det kritiske øyeblikket, akkurat i det Venus var på vei mot Solen. Den samme effekten opptrådte da Venus var på vei vekk fra Solen igjen. Derfor var det vanskelig å si nøyaktig når alt skjedde.

Det var ikke bare for Cook dette skapte problemer. Observasjoner av venuspassasjen i 1769 ble gjort på 76 forskjellige steder rundt om på kloden, men de ble ikke nøyaktige nok til endelig å fastslå hvor stort solsystemet var. Det greide ikke astronomene å bestemme før over 100 år senere, da de ved neste passasje kunne bruke fotoapparater til hjelp.

Terra australis incognita er fremdeles ukjent

For Cook gikk ferden videre. Han hadde hemmelige ordrer om å lete etter de store landmasser (terra australis incognita) som mange mente måtte finnes på den sydlige halvkule for å “balansere” landmassene i nord. Som Cook mistenkte var det ikke noen slike uoppdagede landmasser.

I Djakarta, som var fullt av “folk og sykdommer”, døde syv sjøfolk av malaria. Totalt døde 38 av det opprinnelige mannskapet og åtte som hadde mønstret på underveis. Skipsastronomen Charles Green var blant de omkomne.

40 prosent døde var ikke uvanlig

“Skipets tapstall på 40 prosemt ble ikke sett som noe uvanlig på den tiden” skriver Horwitz i sin bok Blue Latitudes. “Faktisk skulle Cook senere bli hyllet for den spesielle omsorg han viste for sitt mannskaps helse.”

Og det var heller ikke uten grunn. Ekspedisjonen skal nemlig ha vært den første lange sjøreisen hvor ingen hadde dødd av skjørbuk.

Cook fikk fullført sin jordomseiling 11. juli 1771. Ekspedisjonen hadde kartlagt mengder av øyer og lange kystlinjer. Han katalogførte tusener av planter, insekter og dyr. Han møtte nye folkeslag og han jaktet på ukjent land.

Venuspassasjen ble til slutt bare en del av Cooks ekspedisjon, men på grunn av reisen er Cook og venuspassasjen fremdeles koblet sammen. Til minne om ferden ble også en av romfergene døpt Endeavour.

I dag kan avstandene i solsystemet måles ekstremt nøyaktig ved hjelp av radar. Venuspassasjen 8. juni har derfor ikke lenger den samme vitenskapelige betydning. Men når forskere forsøker å finne planeter i andre solsystemer er slike passasjer et svært viktig hjelpemiddel.

Venuspassasjen er en bemerkelsesverdig og sjelden begivenhet som blant annet skal markeres her i landet ved et nasjonalt arrangement i Frognerparken.

Les mer?

NASA: James Cook and the Transit of Venus

Venus-passasjen (temaside med mye informasjon og illustrasjon)

2004 Transit of Venus (her finner du også litt historikk fra tiden før Halley)

Institutt for teoretisk astrofysikk (det er mye lettere å finne frem her enn navnet kan antyde)

Kjøp av spesialbriller