12. september 1962 står president John F. Kennedy foran en enorm folkemengde på Rice Stadium i Houston. Der og da han kommer med det berømte løftet:

USA skal sette en mann på månen før tiåret er omme. Ikke fordi det er lett. Men fordi det er vanskelig.

Dermed går amerikanerne i gang med et vanvittig prosjekt: Apollo-programmet.

De utvikler en monsterrakett - Saturn V - 3000 tonn tung og over hundre meter høy. I en bitteliten del på toppen er det plass til et landingsfartøy og en kapsel for tre personer. Men før NASA skal blåse noen helt til månen, må de teste ut hvordan utstyret virker.

Apollo 1 skal være første skikkelige test. Tre astronauter skal skytes opp i bane rundt jorda. Men mannskapet kommer aldri så langt. Under en øvelse før oppskytningen starter en eksplosjonsartet brann i kommandomodulen på raketten.

Gnister fra en slitt kabel setter fyr på noe brennbart materiale, og flammene sprer seg voldsomt i atmosfæren av ren oksygen. Luka i modulen er vanskelig å få opp, og brannen spiser raskt opp oksygenet. Gus Grissom, Edward White, og Roger Chaffee mister bevisstheten. Ingen av dem kommer ut i live.

Etter ulykken med Apollo 1 gjør NASA mange endringer, og flere ubemannede utskytninger. Så tester de systemene på fire ulike ferder med mennesker om bord. I mellomtida er Neil Armstrong, Buzz Aldrin og Michael Collins valgt ut som mannskap på Apollo 11, ferden som skal frakte de første menneskene til overflata av månen. De trener på oppdraget i månedsvis.

På morgenen, 16. juli 1969 klatrer Armstrong, Aldrin og Collins inn i den trange kommandomodulen. Under seg har de to millioner liter brennstoff og flytende oksygen. På veier, strender og andre steder i nærheten av oppskytningsstedet venter kanskje så mange som en million tilskuere i spenning. Resten av verden følger med på TV og radio. Klokka 09.32 lokal tid tennes lunta.

Etter bare ti minutter har mesteparten av Saturn V-raketten gjort jobben sin. Store deler er tomme for drivstoff og kobles av resten av fartøyet som tar en runde i bane rundt jorda. Så fyrer den siste gjenværende delen av raketten enda en salve. Den river Apollo 11 løs fra jordas tyngdefelt og sender den mot månen. På veien utover må mannskapet gjøre en avansert ombygging av romskipet. Kommandomodulen løsner, snur rundt og dokker med månelandingsfartøyet. Så løsner siste rest av Saturn V-raketten, og bare Apollo 11 fortsetter mot månen.

19. juni legger Apollo 11-romfartøyet seg i bane rundt månen. De tre astronautene begynner å fotografere den arrete måneoverflata, og inspiserer månelanderen.

20. juli spenner Aldrin og Armstrong seg fast inne i månelandingsfartøyet, mens Collins blir igjen i kontrollmodulen. Så kobler de fra. Månelanderen synker mot månen, mens resten av Apollo-skipet henger i bane rundt den lille kloden.

Astronautene hadde flere problemer på veien ned. Alarmer varsler om feil på datasystemet, og det ser ut til at landingsfartøyet går litt for fort. Landingsfeltet er fullt av kampesteiner og drivstoffet svinner raskt. Men så finner Armstrong et passende sted. 20. juli klokka 20.17.40 universell tid, planter månelanderen beina i det fine støvet på månens overflate.

Noen timer etter landingen, over i de små timene av 21. juli, er Armstrong og Aldrin klare for å gå ut. De har trukket i månedraktene. Så åpner de luka, og Armstrong bukserer den klumpete drakta og ryggsekken igjennom åpningen. Pulsen hans er en av de høyeste som er målt blant Apollo-astronauter. Klokka 02:56:15 universell tid tråkker han ned i månestøvet og sier de berømte ordene:

« That's one small step for man, one giant leap for mankind.»

Astronautene setter opp det amerikanske flagget så støtt de kan. Det er ikke så lett å få stanga ned i den harde bakken inder støvet, så de er litt redde for at det skal velte.

Etterpå samler Armstrong og Aldrin prøver av støv og stein, og setter opp måleutstyr. Men alt tar litt mer tid enn antatt. Etter to timer 31 minutter og 40 sekunder, er de tilbake til landingsfartøyet.

Vel tilbake i månelanderen, er det tid for litt hvile. Astronautene sover noen timer, før de går i gang med en liten detalj som gjenstår: Å komme seg hjem.

Klokka 17:54 universell tid river månelanderen seg løs fra overflata. Armstrong ser at flagget velter i virvelen fra motoren. Men det går bra med alt det andre, og president Nixon trenger heldigvis ikke holde talen som er forberedt i tilfelle astronautene skulle strande på månen.

I kommandomodulen som går i bane rundt månen, venter Collins. Klokka 21.35 har astronautene klart å koble de to modulene sammen, så Armstrong og Aldrin kan krype over til Collins. Så starter returen til jorda.

24. juli klokka 16.44 universell tid plasker kommandomodulen ned i Stillehavet. Kapselen blir liggende opp ned, men astronautene klarer å snu den ved hjelp av ballonger på utsida. Snart er det folk på plass for å plukke dem opp. Månefarerne får tildelt isolasjonsdrakter som skal hindre dem i å spre eventuell skummel smitte de kan ha fått med seg fra månen.

Så snart helikopteret lander, blir Armstrong, Aldrin og Collins overført til en karantene-tank. Der må de være i 21 dager. Det går heldigvis bra. Ingen av månefarerne blir syke.

13. august er Collins, Aldrin og Armstrong endelig ute av karantenen. Da bærer det ut i gatene i New York og Chicago. Seks millioner tilskuere er ute for å hylle dem.

De tre astronautene, og tusenvis av usynlige ingeniører og teknikere, har klart bragden som Kennedy lovet, under et tiår tidligere.