Dette er en satellitt som delvis er laget av tre. Den er laget av japanske forskere og ingeniører og ble nylig vist fram på en pressekonferanse ved Kyoto University.
Den kalles LignoSat og er en 10 centimeter bred kube som altså har trepaneler og en aluminiumsramme som skal holde den sammen.
Den er en liten, billig og eksperimentell satellitt som er lett å sende opp for å teste ny teknologi. Flere tusen ulike kubeformede-satelitter er sendt opp allerede. På grunn av den standardiserte formen er de lett å stable og plassere på en rakett.
Dette er i kontrast til andre, spesialbygde satellitter. Til sammenligning veier en GPS-satellitt over et tonn og er flere meter i bredden og høyden.
Panelene på den lille LignoSat er laget av magnoliatre. I løpet av 2022 sendte japanske forskere opp ulike trebiter som ble testet på romstasjonen, ifølge magasinet Wired.
Målet var å finne ut hvilken tresort som taklet verdensrommet best, og da landet de på magnolia. Satelliten er et samarbeid mellom Kyoto University og treindustri-delen av kjempeselskapet Sumitomo, ifølge bransjenettstedet Wood and Panel.
Satelliten skal ha med seg sensorer som måler blant annet hvor mye påkjenning treet blir utsatt for samt utstyr for sending og mottak av radiosignaler.
Akkurat hva som skjer med trepaneler i rommet, skal vi komme tilbake til.
Men hvorfor vil noen lage en tre-satellitt i det hele tatt?
Når en satellitt ender sitt liv, brenner den gjerne opp på vei ned gjennom atmosfæren. Men dette kan slippe ut mye metallpartikler og annen forurensning.
Spørsmålet er hva som skjer med alle disse metallpartiklene, og om disse partiklene av for eksempel aluminium eller litium fører til noen egne typer forurensning, som blant annet Business Insider skriver om i denne saken.
Da mener de japanske forskerne, ledet av tidligere astronaut og ingeniør Takao Doi, at tresatellitter kan være en del av løsningen på denne typen forurensning.
Dette er spesielt aktuelt nå, fordi tusenvis av satelliter som skal danne nettverk rundt jorden som skal skytes opp. Du kan lese mer om disse typene satellitter på forskning.no.
Men hvor ille er egentlig forurensningen fra satelliter sammenlignet med den enorme mengden stein og metall fra meteorer som konstant brenner opp i jordens atmosfære? Det spør Roger Birkeland.
Han er forsker ved NTNU SmallSat-laboratoriet, hvor de bygger nettopp små satellitter i omtrent samme størrelse som den japanske. De har ennå ikke bygd noen satelliter av tre.
– Det er også usikkert om man kan skifte ut betydelige mengder metaller med tre for at det skal utgjøre en forskjell, sier Birkeland.
Annonse
Nature har snakket med Nisa Salim, som er materialingeniør og forsker ved Swinburne University of Technology i Melbourne i Australia, og ikke en del av tresatellit-prosjektet.
Hun trekker fram at tre har mange positive egenskaper til bruk i rommet, som at det isolerer godt.
Men det trengs flere forsøk som utforsker hvordan treverk egentlig oppfører seg i rommet.
En annen fordel med tre er at det er gjennomsiktig for radiobølger, slik at man ikke trenger en antenne utenpå satellitten.
Birkeland peker på at det finnes gode løsninger for eksterne antenner, og at for eksempel solcelleplaneler og kretskort uansett vil blokkere for signaler hvis de sitter i panelene.
Finsk satellitt
For noen år siden ble en lignende tresatellitt vist fram av finske ingeniører. Den fikk navnet WISA woodsat. Den er ikke skutt opp ennå, men er bygget av finérplater med en metallramme.
Når tre eller andre materialer blir utsatt for vakuum ute i rommet, blir gasser og fuktighet trukket ut av materialene. Det kan blant annet gjøre at treplatene vrir seg. Derfor må finérplatene tørkes med vakuum først. De må også dekkes med et tynt lag med aluminiumsoksid, ifølge Space.com.
– Da får du også en ekstra prosess som må gjøres hvis det skal fungere, sier Birkeland.
Han er i det hele tatt usikker på konseptet med satellitter laget av tre.
– Jeg er moderat skeptisk, men det kan godt hende at dette kan brukes til utdanning og bygging av enkle satellitter, sier Birkeland.
– Det blir lett å lage prototyper.
Annonse
Samtidig trekker han fram at satellitt-industrien kan ha mye å tjene på å utforske nye materialer som for eksempel kan være vektbesparende. Han trekker fram komposittmaterialer eller 3D-printede plastmaterialer som kan brukes til satellitter. De jobber blant annet med dette på SmallSat-laboratoriet der Birkeland jobber.
Planen er at den japanske tresatellitten skal opp på den internasjonale romstasjonen i september, for så å settes i bane i november, ifølge Nature.
Da får vi se om tresatellitten fungerer som den skal.