Svalbard er det eneste sted i verden hvor man kan studere dagnordlys med radar, optikk og rakett samtidig.

Raketten har med seg avanserte instrumenter for å måle variasjoner i tettheten av elektroner inne i nordlyset.

Instrumentene kan oppdage endringer i elektrontettheten som skjer over avstander på bare noen få meter.

Problemer for flytrafikken

Variasjoner i elektrontettheten i ionosfæren, det laget av jordens øvre atmosfære som delvis består av elektrisk ladede partikler, kan skape problemer for brukere av kortbølgeradioer.

Kortbølgeradio brukes som regel når man ønsker å kommunisere over lange avstander.

Ved å utnytte ionosfærens evne til å reflektere radiosignaler kan man nå frem til mottakere som befinner seg under horisonten (se figur under).

Når det er nordlys, og ionosfæren er turbulent, vil det som regel føre til forstyrrelser og støy i kortbølgeradioer.

Dette er spesielt et problem for flytrafikken i Barentsregionen, fordi flyene her ofte bruker nettopp kortbølgeradio for å kommunisere.

Når nordlyset flammer over himmelen, må flykapteinene være på vakt og kanskje belage seg på perioder med radiostillhet.

Nøyaktig hvordan disse radioforstyrrelsene henger sammen med nordlysaktiviteten -hvilke fysiske prosesser som fører til turbulens i ionosfæren ved nordlysaktivitet, er det forskerne ønsker å forstå.

Arven etter Kristian Birkeland

Raketten skal også kartlegge såkalte Birkelandstrømmer, oppkalt etter den norske nordlyspioneren Kristian Birkeland.

Birkelandstrømmer er vertikale stråler av elektroner som kommer inn fra verdensrommet, og det er disse som skaper nordlyset.

Med en oppløsning på 10 meter vil ICI-2 for første gang kunne bestemme tykkelsen på de tynneste stråler i en Birkelandstrøm.

Allerede ved starten av det tjuende århundre lanserte Kristian Birkeland ideen om at nordlyset skyldtes elektroner som strømmet inn i jordens atmosfære fra verdensrommet.

Han mente at disse elektronene hadde sin opprinnelse på solen.

Birkelands originale ideer fikk ikke noen endelig bekreftelse før på 1960-tallet, da man for første gang kunne observere solvinden fra satellitt.

Og nå kan altså norske og japanske forskere forhåpentligvis studere finstrukturen i disse strømmene, med en nøyaktighet som glatt danker ut alle tidligere målinger på fenomenet.

Så langt ser det ut til at oppskytningen har vært vellykket, og at forskernes viktigste målsetninger for datainnsamlingen har blitt nådd.

Lenke:

Apollon: Professor skyter opp rakett