I 1984 pælmet Paul Ronney ei kanne med brennende hydrogen ned i den 30 meter dype sjakta i NASA’s Microgravity Drop Tower i Ohio. Fallet ble filmet, og da Ronney kikket på hva som hadde skjedd, oppdaget han at flammene oppførte seg svært så underlig i de 2,2 sekundene de var vektløse.

Usynlige flammekuler

Flammene hadde delt seg opp i små, blå kuler som svevde rundt som ufoer. De brant så svakt at det nesten var umulig å se dem.

- De er de aller svakeste flammene som finnes, forteller Ronney, og prøver du å varme deg på dem blir du skuffet. Flammekulene avgir bare ett eller to watt, hundre ganger mindre enn et stearinlys! Dette betyr også at kulene er usynlige, både for menneskeøyet og for brannvarslere.

Romild v jordflammer
		På jorden forsvinner de varme gassene i ilden oppover, og dermed suges frisk luft inn i bunnen av flammen. Uten tyngdekraft vil det brenne i et tynt lag på overflata av brennstoffkula. Siden all gassen er vektløs vil ikke den varme lufta stige, og det blir ingen luftstrøm. Tilgangen på frisk, oksygenrik luft blir mye mindre, og brannen sprer seg ikke like lett som på jorda.

Flere overraskelser

De vektløse flammekulene var så merkelige at NASA bestemte seg for å gjøre et forsøk i rommet. Prosjektet SOFBALL (Structure of Flame Balls at Low Lewis-number) ble med i romferga Columbia i 1997, og her fikk flammene brenne inne i en tank. Kulene brant mye lenger enn beregnet, og var over dobbelt så store. Dermed forstod forskerne at de ikke skjønte særlig mye i det hele tatt.

Trenger vi å vite dette da da?

Selv om menneskene har brukt ild i tusenvis av år, er det fremdeles en hel masse vi ikke vet om den. Det kan komme av at vi bare har sett flammer som er påvirket av tyngdekraften, og på mange måter er det ute i rommet at den virkelige ilden finnes. Har vi flaks kan de vektløse ildkulene lære oss hvorfor flammer brenner, og hvorfor de slukker. Det er vi nemlig ikke helt sikre på i dag, og NASA kan komme på flere gode grunner til å lete etter svar.

Hjelp, det brenner!

Det er mange ting man ikke har lyst til å oppleve, og brann i romferga er en av dem. Fungerer mammas husmortriks for kjøkkenbranner like godt i rommet tro?

Faktisk ikke.

Alle som har sett hvordan et glass vann oppfører seg uten gravitasjon kan tenke seg til at DET ikke er den beste løsningen. Da har du fort brann i det ene hjørnet, og et glass vann svevende rundt i det andre. Å løpe bort og trampe på ilden er heller ikke noe godt sjakktrekk. Luftstrømmen som bevegelsen din lager vil antageligvis gi flammene mer oksygen. Dessuten vil nok trampingen føre til at små ildkuler flyr opp, og starter flere branner rundt omkring.

En helt annen sak er at flammekulene er usynlige, og dessuten ikke gir fra seg noen røyk eller nevneverdig støy. Så hvordan skal man i det hele tatt oppdage en brann før hele romferga er i fyr og flamme?

Forbedret forbrenning

Det er ikke bare for å hanskes med rombranner at NASA vil undersøke vektløse flammer. Ildkulene i rommet kan nemlig oppklare en hel del mysterier rundt flammer generelt, og dermed kan man for eksempel lære mer hvordan man skal utnytte energien i brennstoff.

Bare tenk på dette: Hvis alle bilmotorene i USA ble forbedret med én prosent, slik at de for eksempel brukte 0,93 liter bensin på mila i stedet for 0,94, ville behovet for olje minke med 100 millioner fat hvert eneste år.

SOFBALL flyr igjen

NASA synes flammeforskningen er så viktig at de sender SOFBALL til himmels igjen. Mot slutten av 2002 eller i begynnelsen av 2003, fyrer astronautene opp nye ildkuler om bord i romferga Columbia. Romskipet skal drive fritt i flere timer for at de rare flammeballene skal de få brenne helt i fred i tanken sin, mens forskerne måler alt de er gode for.

I mellomtiden får vi klare oss med den kunnskapen vi allerede har: flammer er varme, så pass på pølsesnabbene.