For ganske nøyaktig 35 år siden landet Apollo 11 på Månen. Ut jumpet Neil Armstrong og Buzz Aldrin, og plantet de aller første menneskelige pailabber på et annet himmellegeme. Men astronautene satte igjen mer enn støvelmerker. (Foto: NASA)

Ute i Stillhetens hav står nemlig et lite panel med 100 små speil tett i tett, skriver Science@NASA. Denne plata, på under en meter i bredden, er det eneste av Apollos forskningsprosjekter som fremdeles er aktivt.

I løpet av de 35 årene det har vært i gang, har forsøket gitt oss uvurderlig informasjon om Månen og om gravitasjonskrafta. Dessuten setter de små speilene stadig Einsteins relativitetsteori på prøve. Men hva er det egentlig de små speilrutene utretter der oppe i ensomheten?

Måler avstand

Plata er en perfekt reflektor for små laserpulser fra Jorda, forklarer Carroll Alley, som ledet prosjektet fra begynnelsen. Hver av de små rutene er formet slik at de sender lyset rett tilbake dit det kom fra. Når forskere på jorda skyter en stråle av laserlys på plata, får de den altså i retur.

Dermed kan de måle avstanden fra Jorda til Månen med centimeters nøyaktighet. Og det er ikke så verst imponerende når man tenker på at det er 385 000 kilometer mellom speilet der ute og teleskopet som redder strålen på returen.

Og du må ikke tro at forskerne ga seg med å måle avstanden til Månen en gang for alle. De har nemlig fortsatt med å skyte små laserpulser på speilet der oppe i over tre tiår. Dermed har de ikke bare fått kunnskaper om hvor langt det er dit, men også om hvordan denne avstanden forandrer seg over tid. Det har blant annet gjort forskerne sikre på at Månen ikke er kommet for å bli.

Månen forsvinner

Det er ingen tvil. Månen stikker. Den skrur seg omtrent 3,8 centimeter ut fra Jorda for hvert eneste år som går. Det betyr at den i en eller annen fjern framtid kommer til å stikke sin vei for godt. Målingene tyder også på at Månen har en flytende kjerne.

I tillegg viser det gamle Apolloforsøket at gravitasjonskrafta er fantastisk stabil. Gravitasjonskonstanten G har forandret seg mindre enn en hundre-milliarddel på de siste 35 årene. Noe som må sies å være relativt ubetydelig.

Einsteins tanker kan også testes med månemålinger. Siden den generelle relativitetsteorien kan brukes til å beregne månens bane rundt Jorda, kan målingene også sette Einstein på prøve. Så langt har teorien og den faktiske månebanen fulgt hverandre helt fint, men noen fysikere tror likevel ligninga har svakheter. Kanskje kan de avsløres av framtidige målinger av Månen?

For forsøket er på ingen måte avsluttet. Det lille speilet til Armstrong og Aldrin, og et par andre på ulike steder der oppe, er verken blitt støvet eller pepret av meteoritter som noen fryktet.

Og nå rigger NASA like godt til the Apache Point Observatory Lunar Laser-ranging Operation (APOLLO), i New Mexico. Her skal et 3,5 meter bredt teleskop fange opp refleksjonene fra månen med enda større presisjon, så avstanden kan bestemmes ned til millimeteren.

Lenker:

Science@NASA: What Neil & Buzz Left on the Moon