-How about a shoeshine, Mister?

Skopusseren står i et hjørne av George Brown Convention Center i Houston. Forbi går japanske romingeniører, franske astrofysikere og tyske byråkrater med brydde blikk og altfor blanke sko.

Men skopusseren har svart humor og glimt i blikket. På merkelig vis passer han inn. For hva gjør egentlig en skopusser? Han blanker opp virkeligheten. Akkurat som utstillerne i den førti tusen kvadratmeter store hallen.

Italienerne går lengst, for der skoene er slitnest er pussen blankest. Elegant blåglødende scenografi og dataanimerte storskjermer kan ikke skjule at Italia har store problemer med å oppfylle sine forpliktelser i den europeiske romfartsorganisasjonen ESA. Romferden Venus Express må kanskje avlyses på grunn av italiensk budsjettkaos.

Rundt om i den store hallen er bildet i store trekk det samme. Fantasieggende romfly og månebaser dekorerer standen til NASA, men ved nærmere gransking fordamper de nettopp til fantasier og knapt mer enn dette.

Virkelighet om 20 år

Skjønt - fantasiene har et faglig fundament. NASA har spennende “tenk-om-atte”-forskergrupper i arbeid med planer som kan bli virkelighet om 20 eller 40 år. Og det som virkelig kan tenne lunta til denne framtidsraketten, er billigere tilgang til jordbane.

Tenk på jorda som en grop. Nede i gropa lever vi, trykket ned av tyngdekraften. Gropa har bratte vegger. Å klatre opp veggene er nesten umulig, og krever all vår kløkt og økonomiske innsatsvilje. Men klarer vi å klatre opp av gropa, ut i bane rundt jorda, så er vi på en flat tyngdekraft-prærie som ruller videre ut mot månen, asteroidene og de andre planetene.

Scramjet-motor

Klarer vi å komme opp i jordbane, vil resten gå mye lettere. Derfor er det spennende å se nye teknologier som kan hjelpe oss over den første kneika. Som for eksempel scramjet-motoren til Pratt&Whitney.

Den ser ut som en spiss-snutet stålsko, uten bevegelige deler. En jetmotor bygget for fem til 15 ganger lydens hastighet. Helt siden 1950-tallet har forskere i mange land forsøkt å få supersoniske ramjetmotorer eller scramjets til å virke. De er besnærende enkle: Lufta suges inn foran, tilblandes drivstoff og blåser flammene akterut for å lage skyvkraft. Men å utforme forbrenningskammeret slik at de faktisk virker, er tilnærmet umulig. Men det tilnærmet umulige er forlokkende. Særlig fordi en scramjet suger oksygen til forbrenning fra lufta omkring helt opp mot verdensrommets yttergrenser. Den slipper å bære med seg surstoff til forbrenningen, som en vanlig rakett. Og hver kilo spart er ett skritt nærmere det ultimate romflyet.

Se det for deg, ved enden av en lang rullebane en gang i 2030-årene. Smekker som en italiensk syvmilssko, en kullsort drøm av ultralette nanotuber. Torden ruller over banen, skoen skyter fart, sparker fra med en vanlig jetmotor. Ved fem ganger lydens hastighet tenner scramjet-motoren, blåser romflyet videre opp mot den skinnende stillheten der rakettmotorer tar over det siste stykket …

Romfly klart på noen timer

Dette romflyet er ennå en drøm, men motoren som skal gjøre virkeligheten sanndrømt utvikles i samarbeid mellom NASA og det amerikanske luftvåpenet. For også militærmakten USA ønsker rask tilgang til rommet. En vanlig rakettoppskytning må planlegges i ukesvis, mens et romfly kan stå klart på timer.

Etter de økonomiske nedgangstidene det siste året har NASA og militære planleggere funnet hverandre. Ny romteknologi kan utnyttes både sivilt og militært, og med kommersiell romfart fanget i gropa av tyngdekraft og fallende aksjekurser er militærbudsjettene gode å styrke seg på.

Scramjet-prototypen Hyper-X skal ut og fly neste sommer. Militære scramjet-motorer vil i første omgang monteres i missiler og robotfly, drevet med vanlig jetfuel. Romflyene vil kreve ren hydrogen i tankene for å presse maksimal skyvkraft ut av motoren.

Hvis vi klarer å sparke oss opp av tyngdegropa rundt jorda, ligger verdensrommet for våre skosnuter, forlokkende som prærien omkring Houston. Og mannen som staker ut kursen videre heter Doug Cooke.

Han er ingen Roger Ramjet, denne sindige mannen med det nesten dorske blikket. Men når han begynner å fortelle, får han stjernene fram i blikket til oss som hører på.

Der tyngdekreftene opphever hverandre

For der ute i verdensrommet er det et usynlig veikryss, en bakketopp på tyngdekraft-prærien. Hadde bakketoppen hatt et veiskilt, ville det stått Lagrange 1 øverst. Lagrange-punktene mellom jorda og månen er steder der tyngdekreftene fra de to klodene opphever hverandre. Fra Lagrange 1 vil romfarerne ha en fantastisk utsikt over månens ringfjell og sletter, og snur de blikket vil de se jordkloden blendende blå men noe mindre. Lagrange 1 ligger på linjen mellom jorda og månen, og her kan menneskene bygge en romstasjon.

Hvorfor?

Fordi romskipene vil kunne utnytte nedoverbakken av tyngdekraft og med et minimum av drivstoff reise videre til andre kloder. Fra Lagrange 1-basen vil romskip reise videre til månen, til Mars, til asteroidene mellom Mars og Jupiter og kanskje videre utover mot gasskjempene Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun.

Og romfarerne i Lagrange 1 vil få god plass. NASA utvikler en oppblåsbar romstasjon, forteller Doug Cooke. Med vannputer i veggene vil romfarerne også få beskyttelse mot den farlige partikkelstrålingen fra sola. Denne utposten på romprærien vil ikke være permanent bemannet, men tas i bruk hver gang nye ekspedisjoner skal sendes videre utover.

Interplanetariske avstander

Selv om Lagrange 1 gir et startpuff, trenger interplanetariske romskip motorer laget for interplanetariske avstander. For å sparke seg opp av tyngdegropa rundt jorda, trengs først og fremst rå skyvkraft. Men oppe på stjerneprærien kan en svakere, mer utholdende motor være til mer nytte. Slik som for eksempel ionemotoren VASIMR, den første rakettmotoren med girkasse.

Et ionedrevet romskip vil ligne på Discovery som fløy til Jupiter i filmklassikeren “2001 - en romodyssé”. I stavnen er mannskapskvarterene, og så strekker drivstofftanker og lasterom seg bakover mot ionemotoren. Den må holdes på avstand fra romfarerne, for den er drevet av en radioaktiv isotop. Ved avreise starter motoren i førstegir. Hydrogengass varmes opp og blir elektrisk ledende, og akselereres gjennom kraftige vekslende elektromagnetiske felt. Den hete plasmagassen står som et blåglødende spyd ut av dysene. Akselerasjonen er mild, men jevn. Ettersom romskipet skyter fart, gires rakettmotoren opp. Nå blir skyvkraften lavere, men hastigheten på plasmagassene høyere. Det gir maksimal drivstofføkonomi - over tid.

For denne rakettmotoren vil brenne mesteparten av romferden. Romskipet vil langsomt men sikkert nå opp i hastigheter som vil sende det til Mars på litt over en måned. Ionemotoren er lettere og mer effektiv enn en tradisjonell kjemisk rakettmotor, og derfor kan den levere langt større nyttelast til banen rundt Mars. For eksempel et landingsfartøy og oppblåsbare boenheter til bruk på den rustrøde planeten …

Dagens virkelighet

Men vi lever fortsatt i år 2002, og romskipet heter Space Shuttle. Jeg får se en trenings-mockup ute på Johnson Space Flight Center, en halv times kjøring utafor Houston. Jeg har sett romferga før, men blir hver gang slått over hvor diger den er. Like lang som et passasjerfly, og langt tykkere. Her ute er det dagens romfartsvirkelighet, med ripete lakk og trivielle hverdagsproblemer.

Bonnie Dunbar viser oss rundt i en halvtro kopi av den internasjonale romstasjonen, som også står her inne i hallen til treningsbruk. Den vevre blide kvinnen i trettiårene fører oss gjennom trange luker inn i beige og blå laboratorier og oppholdskvarter. Hun er assisterende forskningsdirektør og - by the way - har fløyet med romferga fem ganger.

Romferga er i ferd med å få samme skjebne som det supersoniske veteranflyet Concorde. Opprinnelig skulle romferga erstattes av et nytt romskip i 2005. Så ble fristen for utfasing forlenget til 2012, og nå har NASA lansert prosjekt Space Shuttle 2020. NASA er i ferd med å utvikle den første veteranromferga.

Lee Norbraten er sjef for NASAs progam for denne livsforlengelsen. Han er en stor, blid mann med norske aner, og han forteller om uventede problemer når romfergas liv skal forlenges. Hva gjør man når produsenten av asbestisolasjon til bæreraketten går konkurs? Noen av underleverandørene finnes ikke lenger, og NASA må ut og kjøpe i et skiftende marked. Akkurat som Concorde, vil romferga få ny avansert cocpit med flate fargeskjermer istedenfor viserinstrumenter. Tusenvis av store og små forbedringer skal gjøre romferga sikrere og mer effektiv.

Så her er vi, året etter 2001 i romfartsbyen Houston. Hverdagen i verdensrommet har innhentet Kubricks Odyssé-fantasier. Sårbente mennesker fra alle verdenshjørner haster forbi skopusseren. Men han har tid til å vente. Det har vel vi også, selv om vi lever i en tid da den virtuelle virkeligheten fra science-fiction-filmer får den ordentlige virkeligheten til å se ut som en dårlig reprise. Men enten det tar ti år, 50 år eller 100 år: En svart, blankpusset dag står menneskene der ute på stjerneslettene og er klar for de neste skritt ut på den endeløse prærien.