Oljehistorien har lært oss betydningen av teknologiutvikling. En flaskehals er å få nye teknologier og metoder ut fra laboratoriet og tegnebrettet til et pilotprosjekt på et offshore oljefelt.

Det har ikke vært store feltpiloter på norsk sokkel de aller siste årene. Mulige årsaker til denne flaskehalsen er begrenset personellkapasitet i oljeselskapene fysiske begrensninger på enkeltinstallasjoner.

Det er også mulig at desentraliseringen av beslutningsstrukturen i oljeselskapene spiller inn. Det enkelte prosjektet som måles på sine egne resultater, tar ikke hensyn til at den økte kunnskapen kan skape verdier på flere felt.

Mangel på overordnet styring

Omlegging i retning av større grad av organisering rundt prosjektene, samtidig med reduksjon av sentrale staber, kan ha svekket evnen til å koordinere utvikling og implementering av ny teknologi. Større grad av prosjektbasert organisering kan ha klare fordeler, blant annet ubyråkratiske beslutningsstrukturer, stor vekt på forretningsdrift og kostnadseffektivitet og god koordinering gjennom de ulike stegene i verdikjeden.

Men man må samtidig forsøke å avhjelpe kjente svakheter ved desentralisert prosjektorganisering. Koordineringen kan svikte: Det er svakere insentiver og mindre kapasitet til å utvikle og dele ny teknologi og nye prosesser på tvers av ulike prosjekter. I tillegg kan det føre til at man tenker mer kortsiktig.

Reduksjon av antall pilotprosjekter på norsk sokkel kan kanskje også forklares med at utviklingen i retning av en moden sokkel har gitt færre store felt. Store felt har historisk stått som sponsorer for ny teknologi. Store felt kan tåle den økonomiske belastningen med teknologiutvikling og innovasjon, og de er store nok til selv å høste betydelige fordeler av resultatene som dette gir.

En overgang til mindre funn og felt i halefase gjør at man står uten felt med de store reservene som rettferdiggjør både dyre piloter og feltprosjekt dersom piloten lykkes. På denne måten kan en restriktiv tildeling av leteareal gå på bekostning av utvinningsgraden i eksisterende felt. Mangel på nye og store funn gjør at man ikke får utviklet ny teknologi.

Nyttige piloter

Norsk oljehistorie har hatt pilotprosjekter som har skapt milliardverdier. Eksempler på dette er test av ulike effekter av vanninjeksjon på Ekofisk før man satte i gang prosjektet i feltskala, og avgjørende piloter med oljeproduksjon fra horisontale brønner før oljeutbyggingen på Troll-feltet ble besluttet.

En pilot er på mange måter en opsjon for oljeselskapene. Piloten har et avgrenset omfang, det vil si at man høster ny kunnskap til en relativt beskjeden kostnad. Hvis piloten eller prosjektet er vellykket, kan man gå videre, og hvis ikke kan man la være.

Underinvestering

Fragmenterte oljemiljøer og utfordringer knyttet til samordning av FoU-investeringer på tvers av ulike lisenser har medført underinvestering innen forskning på norsk sokkel. Det betyr at selskapene har lagt vekt på kortsiktige og lokale mål på bekostning av langsiktige og overordnede mål.

Dette er et klassisk eksempel på en situasjon der myndighetene vil finne det samfunnsøkonomisk nødvendig å gripe inn. Det kan innvendes at dette gjelder generelt for forskning, og at det ikke er noe spesielt for petroleumsnæringen. Men behovet for samordning mellom ulike lisenser, som igjen består av ulike eiere med vekslende eierandeler, kan imidlertid tilsi at underinvesteringen er større i petroleumsnæringen enn i andre næringer.

I tillegg er det slik at gevinsten med å utjevne noe av underinvesteringen er ekstra stor i denne næringen. Det kan være svært mye å vinne økonomisk på å øke utvinningsgraden på norsk sokkel. Bare én prosents økning av oljeproduksjonen utover vedtatte planer gir ifølge Oljedirektoratet nettoinntekter i området 100 til 150 milliarder kroner med dagens oljepris. I tillegg er det slik at hele 90 prosent av det økte overskuddet tilfaller staten gjennom beskatning på 78 prosent, statens direkte eierandeler forvaltet av Petoro og statens eierskap i Statoil.

Etterlyser forskningssatsing

Til tross for denne samfunnsøkonomiske logikken og den tverrpolitiske tilslutningen til økt oljeutvinning fra eksisterende felt ser vi at statens bevilgning til petroleumsforskning faktisk har falt i de senere årene.

Hvordan kan dette skje? Et generelt svar er at vi befinner oss i en Kuwait-tilstand, der inntektene stort sett går til løpende forbruk og overføringer i stedet for forskning og infrastruktur. Det synes også som om det er visse forklaringsfaktorer knyttet til det offentliges budsjettpraksis. Når det innføres et nytt satsingsområde innenfor et gitt budsjett eller departement, skjer dette bare delvis ved tilførsel av ferske midler.

Resten av finansieringen skjer ved fortrengning av eksisterende aktivitet. Vi så dette i Kunnskapsdepartementet ved Djupedals hvileskjær: Satsingen på full barnehagedekning gikk delvis på bekostning av bevilgningen til forskning og universitetssektoren. Noe tilsvarende ser vi nå i Olje- og energidepartementet, der en bevilgning på 2,7 milliarder til karbonfangst i inneværende budsjettår i praksis legger sterke begrensninger på øvrige bevilgninger.

Forskning synes ekstra utsatt når Stortinget skal innføre nye satsingsområder, eller når de skal saldere budsjettet. Dersom det skal bli en langsiktig forskningssatsing, må det etableres et vern mot dette. Jeg etterlyser en garanti for en langsiktig satsing på petroleumsforskning.