Merker for livet

Religionsviter Siv Ellen Kraft forsker på nyreligiøsitet og kroppsmodifikasjon. Da holder det ikke å studere tatoveringer og piercinger, hun må også på workshop i body-suspension.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

"Religionsviter Siv Ellen Kraft skriver bok om kroppsmodifikasjon. Da må hun studere tatoveringer, piercinger og andre ekstreme former for selvpåført smerte."
"Religionsviter Siv Ellen Kraft skriver bok om kroppsmodifikasjon. Da må hun studere tatoveringer, piercinger og andre ekstreme former for selvpåført smerte."

Forvirret? Body-suspension er når man plasserer små kroker i huden og henger etter dem i timevis, forklarer Siv Ellen Kraft, førsteamanuensis ved Institutt for religionsvitenskap ved Universitetet i Tromsø (UiTø).

På et seminar i februar i fjor fikk hun med selvsyn studere mesterne innen sjangeren utfolde seg.

- Det var opplagt at utøverne hadde en positiv opplevelse av å henge i kroker, dels fordi det var selvpåført smerte og dels fordi kroppen ved ekstrem smerte overproduserer smertestillende endorfiner. Det blir en slags rus eller religiøs ekstatisk opplevelse for de hengende, forteller Kraft.

Skriver bok

Hvorfor var religionsviteren Kraft til stede på dette spesielle seminaret?

- Jeg har forsket på nyreligiøsitet. Personer tilknyttet slike trosretninger har hatt en påfallende interesse for kropp og sansemessige erfaringer, men virker nærmest uinteressert i trosdimensjonen, forklarer Siv Ellen Kraft som også er redaktør i tidsskriftet «Din».

I prosjektet «Kampen om kroppen» ved Universitetet i Bergen studerte hun blant annet smerterelaterte ritualer som tatoveringer og piercinger som religiøs praksis. Det siste året har Tromsø-forskeren brukt til å skrive ei bok om kroppsmodifikasjon. Hun regner med å bli ferdig i løpet av høsten.

Ismenn og egyptere

"Ismannen Ötzi som levde for 5 000 år siden hadde tatovering på ryggen."
"Ismannen Ötzi som levde for 5 000 år siden hadde tatovering på ryggen."

Kraft begir seg i kast med en gammel tradisjon. Den 5 000 år-gamle ismannen Ötzi som ble funnet nedfrosset i Alpene hadde tatovering på ryggen. Det samme hadde de gamle egypterne. Tatoveringer var - og er - utbredt i de fleste urbefolkningsmiljøer og trosretninger.

- Kanskje med unntak av kristendommen, som også er eneste religion med forbud mot kroppsmerking. Det står skrevet i det gamle testamentet, antakelig fordi man ønsket å skille israelittene fra andre folkeslag, men dette har vært tolket på ulike måter opp gjennom historia.

Ritualene dukket opp igjen i USA og Europa mot slutten av 1800-tallet, men da hovedsakelig blant de som stod utenfor samfunnet. Det var prostituerte, kriminelle og sjøfolk på den ene sida og kongelige og kunstnere på den andre.

På 1900-tallet begynte også enkelte motkulturer, for eksempel MC-miljøene, å eksperimentere med kroppsmerking. Så kom tatoveringsrenessansen på 1960- og 1970-tallet og ritualene spredte seg til resten av befolkninga.

Paradoksal mote

I dag er det blitt mote med tatoveringer og piercinger. Det er i og for seg et paradoks, mener Kraft.

- Mote er per definisjon flyktig og foranderlig, mens tatovering og piercing er permanente eller semi-permanente. Det er dype, vonde og varige inngrep.

Med kroppsmodifikasjon har det vokst fram ulike kroppsidealer, gjerne i konkurranse med hverandre. De tradisjonelle kroppsidealene blir utfordret. Nyreligiøse miljøer er et godt eksempel på dette, forteller Siv Ellen Kraft.

Kroppen som tempel

Nyreligiøsitet omfatter retninger som new age og ny-paganisme.

- Det er vår tids folkereligioner. Nye bevegelser som sporer sine røtter tilbake til en av de før-kristelige religionene, sier Kraft, og nevner Åsatro, gudinnetro og flere keltiske varianter.

Felles for alle er interessen for selvutvikling. De er eksperimentelle og praktisk orienterte.

- Tatovering og piercing er en slags nyreligiøse selvutviklingsritualer. Kroppen er et tempel som det er naturlig å pynte på.

Identitetssymbol

Kroppsmerking fungerer også som overgangsritualer, men framfor alt ble det etter 1970-tallet et identitetssymbol. Før tatoveringsrenessansen var tatoveringer hovedsakelig gruppeemblemer.

- Fordi det gjør vondt og er varig er kroppsmerking velegnet til å symbolisere endringer i et individs liv. Slik sett er det både en reaksjon og en respons på det moderne idealet og ønsket om å være unik og annerledes.

For noen har tatoveringer og piercinger også en helbredende effekt. Det kan være et svar på psykologiske påkjenninger og traumatiske opplevelser. Det blir en slags «ta kroppen tilbake»-handling. Selvpåført smerte kan gi en følelse av kontroll i motsetning til smerte påført av andre, forklarer forskeren.

For andre er kroppsmerking kunst og estetikk. Mange av de mest kjente tatovererne har status som kunstnere - også i Norge.

«Rock on a cock»

Men når mainstream-kulturen spiser seg inn i motkulturene, vil motkulturene strekke grensene ytterligere.

- De profesjonelle eksperimenterer stadig. De finner nye steder som kan pierces eller tatoveres. De forsøker implantasjoner, henger seg i kroker og splitter tunga, forteller Kraft.

Hun nevner norske Håvve Fjell, frontfigur i performance art-gruppa Pain Solution og amerikanske Fakir Musafar og hans Modern Primitives som eksempler.

Spesielt Musafar har forsøkt det meste. Han har ligget på spikerseng, innsnevret deler av kroppen med korsett og belter, hengt seg etter kroker i brystet og foretatt penisforlengelse ved hjelp av to hengelodd, populært kalt «rock on a cock», avslutter religionsviteren.

Powered by Labrador CMS