Hva er det som skjer med religiøsiteten i de nordiske landene? spurte nylig Thomas Mohnike, arrangør av konferansen Protestantisme(s) en Europe du Nord aux XXe et XXIe siècles ved Universitetet i Strasbourg.

I de senere åra har nemlig religionsforskere vært vitne til en tydelig utvikling i Nordvest-Europa.

Undersøkelser viser at under ti prosent av befolkningen nå er ortodokse kristne. Men svorne ateister er også i sterkt mindretall. De fleste av oss befinner oss derimot et sted midt imellom.

Vi kaller oss gjerne en slags kristne, men aksepterer ikke kirkas læresetninger og åndelige autoritet. Mange avviser helt sentrale elementer i kristendommen, som at Jesus er Guds sønn.

Få mener det bare finnes én sann tro, mens mange tror man kan finne viktige sannheter i de fleste religioner. De fleste synes at den troende skal stå fritt til å kombinere andre religioner med kristendommen.

Mange er fornøyd med å være medlemmer av den offentlige kirka, men ser på den som en slags paraplyorganisasjon hvor hver enkelt selv kan finne sin egen retning.

Selv blant den lille kjernen som regelmessig går til gudstjenester og følger de kristne ritualene, finnes det en betydelig andel som ikke tror på kirkas lære. De har i stedet en helt egen oppfattelse av hva som er riktig.

Hva er det som er i ferd med å hende?

Er vi blitt selvsentrerte religions-shoppere uten evne til prinsippfasthet og dypere tro? Smuldrer moral og fellesskap vekk mens vi finner Gud i speilet? Er dette kanskje de siste religiøse krampetrekninger før Vårherre dør?

Forfall, liberalisering – eller noe helt annet

- Det er ingen enighet om hva som skjer, sier professor i religionssosiologi ved Universitetet i Agder, Ole P. Riis, som holdt et av foredragene i Strasbourg.

- Noen mener dette handler om forfall. At moralen og den religiøse dybden forsvinner. Andre ser det som en liberalisering av kristendommen, hvor Gud blir litt snillere og moralen litt mer humanistisk. 

Selv tror Riis vi er vitne til en stor forvandling, en transformasjon til en helt annen form for religion. Men kristendommen avløses ikke av noen ny, bestemt trosform med egne læresetninger og åndelige ledere.

- For 30 år siden trodde man en bølge av new age-tro skulle bre om seg. Men det har ikke blitt slik. I stedet ser vi en ny måte å forholde seg til eksistensielle spørsmål på. En tilnærming som bunner i folks egen oppfattelse.

Denne trosformen skiller seg fra tradisjonell europeisk religion på en helt spesiell måte, forteller Riis.

Den har ikke dogmer.

Religion uten dogmer

Dogmer er læresetninger som behandles som sannheter uten at de nødvendigvis er beviste. I både kristendommen, jødedommen og islam er nettopp dogmene det sentrale i troa:

Det finnes bare én sann Gud. Jomfru Maria fødte Guds sønn som døde for våre synder. Du kan få syndsforlatelse igjennom skriftemålet. Det er synd å spise svinekjøtt. De som tror, kommer til himmelen. Moses fikk de ti bud av Gud på Sinaifjellet.

Dogmene har tradisjonelt spilt en så sterk rolle i europeisk tro at vi har vanskelig for å kjenne igjen religion uten slike trossetninger. Likevel er dogmatisk tro unntaket i historien, sier Riis.

Frie kinesere

- Religion basert på dogmer, slik vi har hatt i Europa, er historisk unikt. Hos urfolk er religionen nesten alltid ikke-dogmatisk.

- Og se for eksempel på det gamle Roma. Der fantes det ikke én religion, men mange ved siden av hverandre. Folk valgte religioner, som de brukte til forskjellige formål.

- Også i det gamle Kina brukte man religionen fritt. De offentlige ritene omkring keiseren stod i sentrum, men det var ikke faste dogmer. Folk brukte religioner i mange former i hverdagen, og de forholdt seg praktisk til dem.

Vi kjenner også tilfeller hvor samfunn har gått fra dogmatisk til ikke-dogmatisk tro, slik vi kan være vitne til i Norge i dag.

- I Japan hersket i en overgang streng buddhisme. Men man har skiftet til et åpent, personlig forhold til religion. Moderne japanere anser det som uproblematisk å trekke på både shinto, buddhisme og kristendom på sin egen måte.

- Dette ligner utviklinga vi nå ser i Nord-Europa, sier Riis.

Men hva blir egentlig igjen av religionen når dogmene forsvinner?

Selvsentrert lappverk?

Mange religionsvitere har sett på nye ikke-dogmatiske trosformer som naive og usammenhengende; En overfladisk lek med symboler og ritualer, sier Riis.

De nye trosformene kan lett oppfattes som religion uten krav, hvor hver troende lapper sammen et behagelig, friksjonsfritt og selvsentrert livssyn. Og fagfolk har stilt spørsmål om dette i det hele tatt kan klassifiseres som religion.

Men Riis tror ikke det er så enkelt.

- Det er en meget alvorlig diskusjon om dette, sier han.

- Privatiseringen og individualiseringen av religionen kan selvfølgelig slå over i egoisme, men det er slett ikke gitt at dette er resultatet.

- Den nye religionen er ikke nødvendigvis selvspeilende og egoistisk. Man finner ikke bare Gud i seg selv, men også i sine medmennesker. Slike livssyn er ofte meget humanistiske, helt mot altruistiske.

Riis mener dette er et svært viktig korrektiv til tolkningene av utviklinga i den nordeuropeiske religionen.

- Noen beskriver dagens spiritualitet som åndelighet smurt tynt utover. Jeg mener dette er en nedverdigende kommentar. Mange mennesker er dypt engasjerte og har selv tatt en stilling som ikke passer med det kirka sier.

Det er nettopp en slik skepsis mot tradisjonell religion som har gitt den nye religiøsiteten, tror Riis.

Og det er her Pippi Langstrømpe kommer inn.

Pippi og Emil

- Jeg mener overgangen fra en dogmatisk til en ikke-dogmatisk tro henger tett sammen med en pedagogisk revolusjon som har preget Nord-Europa siden 1945, sier Riis.

I de siste 60 åra er nye generasjoner i økende grad blitt oppdratt til å være autonome, selvstendige borgere. De skal ta hensyn til andre, men danne seg egne oppfatninger og gå egne veier.

- Bare se på barnelitteraturen. Med den nye pedagogikken fikk barna helter som Pippi Langstrømpe og Emil i Lønneberget. Idealet er at barnet skal være fritt.

Riis mener denne tankegangen er unik for Nordvest-Europa. Den har dannet grunnlag for både velferdsstaten og kulturen vår. Og den har etter hvert også spilt over i religionen.

Vil bestemme selv

- Vi vil ikke lenger bli fortalt hva vi skal tro på. Vi vil bestemme selv. Moderne mennesker i Norden vil reservere seg retten til å reflektere over, omarbeide og forkaste religiøse læresetninger.

Kan det bety at den nye religionen ikke primært springer ut fra moderne egoisme og selvrealiseringsidealer, og et sinn som er så åpent at hjernen har ramlet ut?

Kanskje kan troa også være resultat av en kritisk prosess hvor hver enkelt gjør bevisste og reflekterte valg om hva de vil tro på?

I så fall sitter vi igjen med et siste fascinerende spørsmål: Hvorfor er tro fortsatt så utbredt i de nordeuropeiske landene? Hvorfor har ikke selvstendigheten og kritikken mot de religiøse dogmene fått oss til å kaste hele konseptet religion på dynga?

De store tingene

- Det finnes mange gode argumenter mot religion fra ateistisk side. Men likevel vil mange mennesker synes at livet blir for flatt og overfladisk uten en dypere dimensjon. Alt kan ikke omsettes til en rasjonell formel, sier Riis.

Han mener vi ikke kan tenke på religionen som noen faste svar, men heller som et språk vi kan bruke til å sette ord på de dype relasjonene i livet og til å kommunisere livserfaringer som kan være vanskelig på uttrykke på annen måte.

- Dette ser vi spesielt i ytterpunktene, i møtet med stor sorg eller stor glede. Da holder det ikke å si at ”Dette kommer til å gå over” eller ”Du er nok bare heldig.” Religion gir et språk til å snakke om de dype dimensjonene, det eksistensielle og de store spørsmålene.

I tillegg er religionen en unik arena fordi den spenner over hele det emosjonelle spekteret – nettopp fra den dypeste sorg til den største lykke, og alt imellom, mener religionsosiologen.

Og så er den stadig sosial.

Åpne nettverk

Selv om den nye religionen ikke er organisert som den tradisjonelle kristendommen, utvikler troa seg igjennom kontakt mellom mennesker, mener Riis.

- Tro er noe som man bærer selv, men den blir sårbar dersom man går med den helt alene. Andre mennesker kan støtte din tro, og din tro støtter andres. Man snakker og diskuterer og kommer til en slags enighet.

- Før var tilhørigheten til et religiøst samfunn arvet og tro var diktert. Den fulgte deg fra barndommen til grava. Nå dreier det seg heller om åpne nettverk som man selv både kan velge og skifte.

Dermed gir den nye religionen stor frihet til å velge, men det innebærer et krav om selvstendighet og ansvar.

- Du må tenke sjæl, sang Trond-Viggo til ungdommen i 1981.

Og det har de altså gjort. Men muligens ikke slik verken artisten eller kirka så for seg.