Sosiologen Max Weber (1864-1920) mente at ettersom samfunnet ble mer og mer moderne, ville religionen miste sin betydning.For nordmenn er det lett å tro at han hadde rett. Kirken utvikler seg i en liberal retning, samtidig som oppslutningen om gudstjenestene synker.

Men mange steder i verden er bildet et helt annet.

I Afrika, Asia og Latin-Amerika er kristendommen på offensiven. Her drives det misjon i stor skala, og kombinert med høye fødselstall gjør dette at religionsforskere mener at kristendommens tyngdepunkt i framtiden vil være i “det globale sør”.

Den viktigste rollen i denne misjonsprosessen spiller forskjellige karismatiske bevegelser, altså bevegelser som legger vekt på tungetale, profetier og troshelbredelse.

Pinsebevegelsen er den største av disse karismatiske bevegelsene, og i Norge feirer den nå 100 år. Men hva er pinsebevegelsen egentlig for noe?

Den hellige ånd

Dersom du snakker med en pinsevenn, er sjansen stor for at han eller hun ikke legger vekt på sin tilknytning til pinsebevegelsen, men heller omtaler seg selv som kristen.

Selv om pinsevenner selvfølgelig er kristne, er det sider ved deres trosliv som skiller dem fra andre former for kristendom - på samme måte som katolikker er forskjellige fra protestanter. Et vesentlig punkt er at pinsevenner mener at man må døpes når man er voksen nok til å ta et selvstendig kristent standpunkt.

- Det som teologisk skiller pinsekristendom fra andre kristne retninger er en mye sterkere vektlegging av den hellige ånden. Pinsevenner søker Den hellige ånds velsignelser, som de kan ta med seg i hverdagslivet, forklarer Geir Lie.

Geir Lie har lenge studert pinsebevegelsen og andre former for kristen karismatikk i Norge, og han driver forlaget Refleks.I disse dager gir forlaget ut Norsk pinsekristendom og karismatisk fornyelse, et ettbinds oppslagsverk om norsk karismatikk, med Lie som redaktør.

Søker velsignelsen

Den hellige ånd er en del av kristendommens guddommelige treenighet, og opptar derfor alle kristne. Likevel er pinsevenner og andre karismatikere altså særlig opptatt av ånden.

Grunnen er at det i Bibelen fortelles at nådegavene som pinsevenner er opptatt av, slik som tungetale og troshelbredelse, kommer fra Den hellige ånd. Disse nådegavene kom over en forsamling av Jesus’ apostler og tilskuere i pinsen - dersom du lurte på hvor uttrykket pinsevenner kommer fra.

Disse velsignelsene har en viktig funksjon utover den gevinsten det gir den som mottar dem.

- Mange karismatiske kristne er opptatt av evangelisering, og vil gjerne vinne andre for sin tro. For å bevise at troen er sann, peker man derfor ofte på det man kan forstå som “tegn” fra Gud og Den hellige ånd, understreker Lie.

Her er vi ved kjernen i det som er uvant for mennesker som kjenner kristendommen slik man møter den i Den norske kirke.

For disse “tegnene” kan være at man taler i tunger, altså at man under det man oppfatter som påvirkning av Den hellige ånd snakker språk man ikke selv forstår.

Andre tegn kan være at man opplever at Gud snakker direkte til en selv, at man får se ukjente ting i fortid eller framtid (profetier), får svar på bønner, eller blir helbredet fra sykdommer gjennom håndspåleggelse.

- Tungetale, bønnesvar og troshelbredelse er ting som ikke uten videre lar seg forklare internt uten å bruke Gud som forklaring, sier Lie.

Overskrider grenser

Han mener disse grenseoverskridende opplevelsene er viktige for å forklare pinsebevegelsens suksess.

- Det er neppe tilfeldig at karismatikken har fått et sterkt nedslag i kristenheten samtidig som andre former for nyreligiøsitet vokser. Erfaringer av det guddommelige og oversanselige er også noe mennesker som ikke definerer seg som kristne har. Dette er noe som ligger i tiden, sier Lie.

- Man har mennesker innen alle trossamfunn, også katolske og ortodokse kristne, som har gjort karismatiske erfaringer og i større eller mindre grad har hatt muligheten til å profilere dette i sine kirkelige sammenhenger.

Slik kan man altså velge å se på karismatikken som et kristent svar på oppblomstringen av nyreligiøsitet.

Pinsebevegelsens røtter

Pinsebevegelsen oppsto rundt en rekke vekkelser i USA på begynnelsen av 1900-tallet, men bevegelsens røtter stikker dypere enn som så.

Pinsebevegelsen tar opp i seg et bredt spekter av tilsynelatende uforenlige kristne impulser. Den trekker veksler både på katolisismen og på den hardt protestantiske metodismen.

For utenforstående kan det se ut som om man gjennom en ekstatisk form for opplevelse av det hellige, blandet med nådegaver som er beskrevet i Bibelen, forsøker å gjenoppleve kristendommen slik den var helt i begynnelsen.

Dette er ikke noe spesielt for pinsekristendommen: etterfølgelse av Kristus og de tidlige kristne er et motiv for alle former for kristendom. Dette var også en viktig drivkraft bak Martin Luthers opprør mot den katolske kirken.

- Pinsebevegelsen var ikke opprinnelig ment å bli et kirkesamfunn. Man ønsket å infiltrere kristne grupper som allerede eksisterte. Men man lyktes ikke med dette, og derfor ble det startet egne pinsesamfunn, forklarer Lie.

- En subkultur

- Hvor stort er pinsebevegelsen i Norge i dag?

- Jeg vet ikke, men jeg kan tenke meg at det er rundt 50 000 personer dersom vi legger sammen pinsevenner og andre karismatikere, forteller Lie, som selv tilhører den karismatiske delen av baptismen.

- Vi er en liten subkultur som gjør oss bemerket når en av våre predikanter sier noe dumt, men vi tror vi er mange, sier Lie med mer enn et snev av selvironi.

På verdensbasis er det annerledes. Her er pinsebevegelsen et enormt fenomen.

- Pinsevennene er overalt. De er ikke en halv milliard, som pinsevenner og enkelte statistikere liker å tro. Likevel er de mange, og de har hatt stor innflytelse, sier Lie.

Han vil ikke spekulere i hvor mange pinsevenner som finnes på verdensbasis, med henvisning til at han “er like uvitende som alle andre som tror de vet”.

Selv om han er skeptisk til den halve milliarden enkelte opererer med, mener han at pinsebevegelsen har mange tilhengere. Når man kombinerer høye tilhengertall med sterk misjon og det faktum at disse bor i verdensdeler med høye fødselstall, er det klart at pinsebevegelsen vil bli viktigere og viktigere.

En annen grunn til pinsekristendommens suksess er at den er veldig tilpasningsdyktig. På grunn av bevegelsens mangslungne røtter er den fleksibel, og har lett for å tilpasses til de lokale forholdene dit den kommer.

At pinsebevegelsen har gudstjenester med ekstatisk sang og sterke følelser, har gjort at den passer godt mange steder utenfor Vesten. Det som nærmest virker ugudelig på en tilkneppet nordeuropeer er vanlige tilbedelsesformer for en afrikaner.

Lovsang

- Med pinsebevegelsens uformelle stil spiller man på lag med en globalisert mediakultur, sier Lie, og trekker fram lovsangen som eksempel.

- Lovsang er en lovprisning som skal rettes direkte til Gud selv, ofte med intime formuleringer og gjentagende kor med armene i været, forteller Lie.

Lovsangen er basert på popmusikk og gospel, og skaper en suggererende og oppløftene stemning som virker skreddersydd for store folkemøter og TV-overføringer. Lovsangsartister som australske Hillsong selger millioner av plater verden over. I Norge regnes Rudi Myntevik som et ungt lovsangshåp.

- Derfor har også ikke-karismatiske sammenhenger tatt til seg samme form, bortsett fra at de ikke taler i tunger mellom sangene. Så de bruker mange av de samme ytre formene, men løsrevet fra den karismatiske nerven som avfødte lovsang-stilen, sier Lie.