I februar 2005 ventet en gruppe spente elever på sin første skoletime. Første skoledag er jo alltid spennende, men denne gangen var det noe litt ekstra. De 120 elevene var prester og de skulle ha sin første time i eksorsisme.

Eksorsismekurset ble arrangert på det ærverdige Regina Apostolorum akademiet i Roma for å bøte på den skrikende mangelen på djevelutdrivere verden opplever for tiden. Til tross for at det er 300 kirkelig oppnevnte eksorsister bare i Italia, er det på langt nær nok til å dekke behovet i følge den katolske kirke. Særlig er mangelen stor i USA hvor det er under ett dusin offisielle demonutdrivere.

Sikre tegn på demonbesettelse

Kursleder fader Gabriele Nanni kom i sin innledningsforelesning med fire sikre tegn på demonbesettelse: Man taler i fremmede tunger, viser unormal fysisk styrke, man viser en avsky for hellige gjenstander, som krusifikser og man har kunnskap om begivenheter som fant sted på fjerne steder og i fjerne tider.

Studentene fikk også et hefte med råd og tips om hvordan foreldre skulle gjenkjenne hvorvidt barn og ungdom var i faresonen for å bli besatt. Viktige faresignaler er t-skjorter og smykker med merkelige symboler, høy musikk og en overdreven interesse for skrekkfilmer.

Kurset ble forøvrig en stor suksess og startet opp på nytt i høstsemesteret 2005.

Djevelen snakker italiensk

“Jeg snakker med Djevelen hver dag,” sier fader Gabriele Amorth, den katolske kirkes ledende eksorsist og president i den Internasjonale Forening for Eksorsister. “Jeg snakker til ham på latin. Han svarer på italiensk. Jeg har kjempet med ham hver eneste dag i fjorten år.”

Amorth er ikke selv involvert i eksorsismekurset, men gir det sin fulle støtte. “Jeg er svært positiv. Jeg håper det vil øke antallet eksorsister. Og det vil uten tvil øke interessen for dette eldgamle og ofte misforståtte ritualet.”

Amorth hevder å ha utført mer enn 70 000 eksorsismer i løpet av sin karriere og er utvilsomt vår tids mest erfarne utdriver. I likhet med alle moderne katolske djevelutdrivere er Amorth opptatt av å skille mellom syke mennesker og virkelig besatte. Men det er klare tegn man kan se etter.

Kjendiseksorsist

“Vi kan skille ut de ekte. Vi ser på øyene deres. Nesten alltid når ondskapen er nærværende ser øynene helt hvite ut. Selv når vi bruker begge hender kan vi neste ikke se om pupillen er øverst eller nederst i øyet. Men dersom pupillen stirrer oppover er de besettende demonene skorpioner. Hvis de ser ned er det slanger.”

Fader Gabriele Amorth omtales som en karismatisk, sjarmerende og humoristisk mann. Dersom det finnes noe slikt som en kjendiseksorsist, så er det ham. Hans bok “Un esorcista racconta” (En eksorsist forteller) har kommet i 17 opplag i Italia og er en internasjonal bestselger. Fader Amorth har utvilsomt vært medansvarlig for at tallet på eksorsister i Italia har økt fra 20 da han begynte sin karriere i 1986 til omkring 300 i dag. Men kirken har også hatt god drahjelp av underholdningsindustrien.

Tilbud og etterspørsel

I 2000 ble fader Amorth intervjuet i Sunday Telegraph og på slutten av intervjuet våget journalisten å spørre om Amorth kjente til skrekkfilmen The Exorcist. Amorth svarte entusiastisk at det var hans favorittfilm! “Spesialeffektene er selvfølgelig overdrevet. Men det er en god film og grunnleggende korrekt, basert på en anstendig bok som bygger på en sann historie. Jeg anbefaler filmen. Folk må få vite hva vi driver med.”

Det kan være fristende å spørre seg om den eksplosive interessen for eksorsisme kan ha sammenheng med nettopp filmer som The Exorcist, The Omen, Audrey Rose, The Changeling og The Ring. Altså filmer hvor det kryr av uhyggelige og besatte barn.

Påvirket av film

Psykolog og hukommelsesekspert Elisabeth Lofthus er ikke i tvil. “Ganske mange av dem som ser disse filmene om eksorsisme vil bli påvirket og utvikle hysteriske symptomer. Disse filmene vil sørge for full sysselsetting for eksorsistene.”

Lotfhus var involvert i et prosjekt hvor hun forsøkte å plante falske minner hos en gruppe forsøkspersoner og det gikk oppsiktsvekkende bra. “Når du ser på hva vi oppnådde med noen få historier og antydninger og sammenligner med de svært grafiske fremstillingene i disse filmene, vet jeg at filmene vil ha en svært kraftig effekt. Utgivelsen av boken The Exorcist i 1971 og filmens premiere i 1973 skapte masser av publisitet og en mini-epidemi av mennesker som ba om eksorsisme.”

Og for de som fortsatt er i tvil kan det avslutningsvis nevnes at før premieren på The Exorcist var det én katolsk eksorsist i USA. Ikke lenge etter var det ti.