I forrige uke ble tre menn pågrepet i Norge, mistenkt for å ha planlagt terrorangrep i samarbeid med det islamistiske terroristnettverket Al-Qaida. Hva kan være grunnen til at mennesker går så langt som til å skade andre for sine religiøse overbevisninger?

En ny studie fra York University i Toronto, Canada antyder noen svar:

– Resultatene våre antyder at vågale, men utsatte personer tenderer mot idealistiske og religiøse ekstremer som avlastning for angst, sier Ian McGregor, professor i psykologi og hovedansvarlig for studien, i en pressemelding fra universitetet.

Stress motiverer religiøsitet

Mer enn 600 forsøkspersoner ble utsatt for enten stressende eller mer nøytrale situasjoner. I etterkant ble de spurt om å vurdere egne mål og sin personlige tro.

Spørsmålene til deltakerne i forsøket var blant annet om de ville være villige til å dø for troen sin eller støtte en krig som forsvarte den.

Og jo mer stressende situasjonen hadde vært for deltagerne, jo sterkere ble idealistiske og religiøse holdninger – særlig dersom personen hadde det forskerne kaller en vågal personlighet.

Definisjonen på en vågal personlighet i denne studien var egenskaper som stor selvsikkerhet og ivrighet, kombinert med stahet og en aktiv holdning.

I pressemeldingen nevnes tre typiske resultater av forsøkene:

• En person ble presset til å tenke gjennom et personlig dilemma, for så å måtte svare på spørsmål om sin egen idealisme og sine mål. Personen ble jevnt over mer uttalt og fokusert på målene etter den stressende situasjonen.
• Å forsøke å løse et vanskelig matteproblem utløste også en følelse av angst eller stress, og svarene personene ga på spørsmål om tro og religion ble i etterkant av testen mer ekstreme.
• Det samme var tilfellet om personen ble bedt om å reflektere over usikkerhet i forholdet til kjæreste eller ektefelle.

Religion gir avlastning

Disse situasjonene har altså ikke i utgangspunktet noe å gjøre med religion i seg selv, men førte allikevel til i sterkere overbevisning og større villighet til å forsvare religionen.

Forklaringen på hvorfor stress kan gjøre oss mer religiøse finner vi i en mekanisme kalt ”reactive approach mechanism”, eller RAM, mener de canadiske forskerne.

I dagliglivet er RAM en mekanisme vi mennesker tar i bruk for å gjennomføre mål dersom vi treffer på en hindring. Den skaper motivasjon til å revurdere situasjonen og finne en alternativ løsning.

I denne studien viser det seg at RAM trigger religiøs glød, som blir et alternativ til å fokusere på den stressende situasjonen. Ved å endre fokus dempes angsten, og man blir roligere og mer avslappet.

Aksept for martyrer

Tidligere har teamet bak den aktuelle studien, sammen med forskere fra University of Toronto, sett at religiøs ekstremisme en knyttet til lav aktivitet i anterior cingulate cortex, den delen av hjernen som blir aktiv om man havner i angstfylte situasjoner.

Dette er heller ikke første gangen det forskes på sammenhengen mellom angst og religion.

Forskere ved både Texas A&M University og University of Colorado i USA har tidligere vist en sammenheng mellom høynet angstfølelse, og sterkere religiøs overbevisning og aksept for martyrer.

En studie fra Tilburg University i Nederland fant at rike land generelt er mindre religiøse enn fattige. Dette knyttes gjerne til opplevelse av sikkerhet.

En gjennomgang av 14 studier av forholdet mellom religiøsitet og angst publisert i Clinical Psychology Review i 2004 kom dessuten til at det er overveiende sannsynlig at det er en sterk sammenheng mellom de to.

Kilde:

McGregor et al (2010) Anxious uncertainty and reactive approach motivation (RAM). Journal of Personality and Social Psychology; 99 (1)

Se også:

Friedman & Rholes (2007) Successfully challenging fundamentalist beliefs results in increased death awareness Journal of Experimental Social Psychology 43(5)

Pyszczynski et al. (2006) Mortality salience, martyrdom, and military might: the great satan versus the axis of evil, Personality and Social Psychology Bulletin 32

Shreve-Neiger & Edelstein (2004) Religion and anxiety: A critical review of the literature Clinical Psychology Review 24(4)