Da jeg møtte Christer Fuglesang og hans astronautkolleger på pressekonferansen i Oslo Rådhus, dristet jeg meg til å stille et ganske høytflygende spørsmål. Det lød slik:

Når menneskene bygger baser på månen og lager seg et nytt liv på en annen klode, hva vil det gjøre med menneskenes kultur og religion? Hvordan kan det endre menneskenes syn på seg selv? Har du merket at oppholdet i rommet har forandret deg på noen måte?

Latter og standardsvar

Fuglesang så et øyeblikk på meg, og svarte så et ettertrykkelig nei. Latteren spredte seg i astronautkollegiet og blant de frammøtte journalistene. I bakgrunnen på lydklippet i reportasjen her på forskning.no kan man, hvis man hører godt etter, høre en av de andre astronautene ironisk si: Well …

Jeg stilte spørsmålet fordi jeg var nysgjerrig på om astronautene hadde reflektert noe videre over sin rolle i historien. Kanskje har de det. Men i så fall skjuler de det godt.

Fuglesang gav et innøvd standardsvar som vi har hørt tusen ganger før: At han så hvor sårbart miljøet på jorda er og at stjernene lyste meget klarere enn på jorda. Gjesp.

Fra menneske til menneske

Da astronautene møtte skoleelever, var det interessant å følge med på hvilke spørsmål som vakte elevenes interesse. Når astronautene fortalte om hvordan de klarte å folde ut solpanelene eller montere nye deler på romstasjonen, begynte jentene å flette hverandres hår og guttene å kaste papirfly.

Det var det menneskelige aspektet som fikk salen til å stilne. Hvordan er det å gre håret når du er vektløs? Hvordan går du på do? Hva slags mat spiser du?

At barna stiller spørsmål fra menneske til menneske, er naturlig. Det er også naturlig at barna stiller enkle menneskelige spørsmål. Og astronautene svarer, rutinert og innøvd frodig. De er sirkusartister på turné.

Forutsigbart

Alvorligere blir det når verken voksne journalister eller astronauter vil ta de viktigere og større menneskelige spørsmålene opp til refleksjon. Når Dagsrevyens reporter stiller de samme enkle spørsmålene som barna; når Skavlan seinere på kvelden også vil vite hvordan astronautene tørker seg bak, da blir det kjedelig og forutsigbart.

Kanskje forlanger jeg for mye. Jeg har stor respekt for astronautenes trening og arbeidsinnsats. De er pionerer og svært dyktige fagarbeidere, de beste av de beste på sitt felt.

De store fortellingene

Men dagens romferder er en del av et større prosjekt. Menneskene skal bygge kolonier på månen. De første barn vil trolig bli født på en annen klode om femti til hundre år. Menneskene vil skape seg et nytt liv og helt nye livsbetingelser der ute. Dette vil bli ett av menneskenes største prosjekter noensinne, og ingen vet hvor det vil ende.

Hvis prosjektet skal bli virkelighet, må det ha støtte i publikum. Og hvis publikum skal koble seg på det jeg ser som en ny epoke i menneskenes historie, da må noen fortelle de store fortellingene om det som er i ferd med å skje.

For privat?

Kanskje er det ikke astronautene som skal pålegges denne oppgaven. Christer Fuglesang ble ikke sendt opp til den internasjonale romstasjonen for å gruble over menneskenes skjebne. NASA trengte en pålitelig vaktmester som kunne skru i bolter uten å drømme seg bort.

Er Fuglesang noe mer enn en dyktig fagarbeider? Kanskje forlanger jeg for mye av en sindig svenske som tok med seg Abba på iPoden i kosmos.

For det kan vel ikke være slik at det å fortelle om de innerste og største tankene sine er mer privat enn å fortelle om det litt for svake suget i urinslangen?