Kronikk: For Gud og hvermann

Hvordan kan troen integreres i et menneskes politiske grunnsyn på en god måte? Hvilke kriterier ligger til grunn for synet på at troen må holdes utenfor politikken? Og hvilke modeller er nyttige dersom vi er tvunget til å organisere et samfunn der religion har en naturlig plass? spør Eskil Skjeldal i denne kronikken.

Publisert

Jeg har nettopp lest ferdig Ian Burumas Murder in Amsterdam. På en spennende måte tar han opp utfordringene knyttet til konfrontasjonen mellom islam og det liberale Europa.

Drapet på filmskaperen Theo van Gogh blir starten på en reise som bringer forfatteren inn i interessante refleksjoner om politisk filosofi, islam, sekularisme og grensene for toleranse.

Boken adresserer en rekke problemstillinger som også er relevante i norsk kontekst: Hvordan kan troen integreres i et menneskes politiske grunnsyn på en god måte? Hvilke kriterier ligger til grunn for synet på at troen må holdes utenfor politikken? Og hvilke modeller er nyttige dersom vi er tvunget til å organisere et samfunn der religion har en naturlig plass?

Gud og fornuft

For min egen del må jeg si at disse spørsmålene er utfordrende. På den ene siden forstår jeg de som hevder at min kristne tro må skilles fra mine politiske overbevisninger.

Alle kan ikke enes om Guds eksistens, derfor kan heller ikke menneskelig tro bli en avgjørende faktor i politiske avgjørelser som skal gjelde for alle samfunnets borgere.

Kriteriet som ligger til grunn er at alle må være enige om et fundament for verdispørsmål før man drøfter ulike politiske spørsmål. Men dette er ikke et realistisk utgangspunkt. Jeg tviler på at Norges innbyggere enes om de verdiene og det menneskesyn som ligger til grunn for Aps velferdsstat.

Og dersom argumentet er at Gud ikke kan bevises og er usynlig, vil jeg svare at fornuften heller ikke er særlig synlig. Om min kristne tro videre hevdes å måtte holdes utenfor mine politiske refleksjoner fordi religion alltid har ført til krig og annen elendighet, er det enkelt å snu på dette og si at andre menneskelige -ismer også har produsert en god del lidelse, og at sekulære diktatorer kan lage like mye problemer som religiøse ledere.

Vanskelig religiøs moral

Religiøs moral har vist seg vanskelig å håndtere for både venstresiden og det ytterste høyre i det politiske Norge.

Logikken hos den sekulære venstresiden synes å være at når vi endelig og med stor smerte hadde klart å kjempe oss fri fra vår egen religions restriksjoner (kanske særlig innen seksualmoralen), samt den sekulær-religiøse etterfølgeren av denne (AKP-ml), dukker de islamske nykommerne opp og gjeninfiserer samfunnet med en ny religion. Dette kan ikke sies høyt - det norske sosialdemokratiet må holdes tolerant - men den religiøse moralen som følger med på innvandrerens flyttelass har nok vært drøy kost for mange sekulære sosialister.

På ytterste høyre fløy truer en islamsk etikk og verdisyn FrPs prosjekt om ”norske verdier”. At kristendommen har fått en funksjon i FrPs politiske visjoner er utelukkende av strategiske årsaker: Det kan sanke kristne velgere som sympatiserer med FrPs anti-islamske retorikk.

For Frp skal politikken fungere nasjonssamlende, omtrent som en familie som deler samme språk, kultur, historie og moral. I et slikt prosjekt kan kristentroen fungere som en nyttig idiot.

Religion kan fylle vakuum

For meg er den tydeligste koblingen mellom religion og politikk menneskesynet og dets innvirkning på etikken. Et skarpt skille mellom politikk og etikk, som begge skal sikre mennesker mot onde og gale handlinger og strukturer, virker dermed søkt.

En religiøs overbevisning kan virke inn i det politiske rom fordi religion kan bidra med substansielle bidrag når det kommer til spørsmålet om hva et menneskes behov og mål er. Dette kan fylle et vakuum i norsk politikk, for den norske venstresiden har ikke tradisjon for å føre prinsipielle diskusjoner om etikk og moral. Om religiøs etikk tas av plakaten, vil en svært viktig premissleverandør for etisk refleksjon falle vekk.

Det kristne menneskesynet er riktignok pakket inn i et religiøst språk som kan virke avskrekkende. Men dette menneskesynet har hatt og kan ha sterk politisk kraft i frigjørende prosjekter. Mennesket er uendelig verdifullt i seg selv, uavhengig av alle variabler om sykdom, alder, kjønn, rase, seksuell legning, intelligens og produksjonsevne.

Mennesket er fritt, og undertrykkende systemer av både politisk, sosial, religiøs og økonomisk art må derfor bekjempes. Hvorfor et slikt menneskesyn skal holdes utenfor politisk refleksjon fordi det stammer fra en verdensanskuelse der Gud inngår, er uforståelig. En velreflektert etisk refleksjon bunner ofte i et tilsvarende reflektert menneskesyn. Dette kan være nødvendig for å hindre at politikken blir umoralsk.

Kirken er vingeklippet

Den norske Kirke kunne ha vært en viktig røst. Men kirken er vingeklippet i enhver moralsk diskusjon og er forvist til å fungere som seremonimester ved Kari og Ola Nordmanns overgangsriter (dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse).

Det er sjelden man hører kirkens kvinner og menn tale inn i det politiske rom om etikk og politikk. Et unntak var biskop Jørgensens uttalelser om oljeboring i Lofoten/Vesterålen, men han ble da også forsøkt grundig kneblet. Kirken kan fungere som en undergrunnsbevegelse, og de ulike menighetene kan representere viktige etiske initiativ fra grasrota.

Ulike religiøse kongregasjoner bør derfor melde sine etiske agendaer i det offentlige rom. Suget etter prinsipiell diskusjon om etikk og moral er påfallende. Troen på Gud kan føre til en økt tro på mennesket, noe som igjen kan skjerpe en etisk bevissthet og videre spore an til et politisk engasjement blant den yngre del av Norges befolkning.