Portrett av en ung Charles Darwin etter at han kom i land med HMS Beagle. Hvordan ville evolusjonsteorien hans sett ut dersom han ikke hadde blitt med på reisen? (Portrett: George Richmond/Wikimedia commons)
Portrett av en ung Charles Darwin etter at han kom i land med HMS Beagle. Hvordan ville evolusjonsteorien hans sett ut dersom han ikke hadde blitt med på reisen? (Portrett: George Richmond/Wikimedia commons)

Kronikk: Religion bringer ikke utviklingen videre

I motsetning til i vitenskapen, skal ikke en religiøs påstand testes, den skal godtas.

Publisert

Robert Darwin var en velstående lege. I 1825 sendte han sin 16 år gamle sønn Charles til Edinburgh for å studere medisin. Charles var imidlertid ikke overvettes interessert.

Høsten 1827 bestemte Robert derfor at Charles i stedet skulle gjennomgå et fire års teologistudium ved Cambridge. Noe måtte jo en gentleman tross alt drive med? Darwin startet høsten 1828, men var ikke mer interessert i teologi enn i medisin, så det gikk trått.

Vi skal likevel ikke se bort fra at Charles Darwin kunne ha endt opp som prest i en eller annen søvnig britisk landsby. Her kunne han preket en time eller to hver søndag morgen, begravet de som begraves måtte, og ellers brukt tiden til det han elsket over alt på jorda: Å studere naturen.

Slik gikk det ikke. Darwin fikk et uventet tilbud, slo til, reiste verden rundt HMS Beagle – og formulerte evolusjonsteorien.

Preste-Darwin og evolusjonen

Men la oss si at tilbudet ikke hadde kommet. La oss si at Darwin hadde gjennomført teologistudiet – og deretter levd et stille, tilbaketrukket liv som naturinteressert prest.

Jeg har en følelse av at det ikke hadde blitt noe evolusjonsteori – men la oss si at det ble det, at Darwin fant så mange spor og så mye inspirasjon i et prestegjeld i Kent, at han til slutt ble i stand til å formulere vitenskapens viktigste teori.

Ville vi da sagt at religionen ga oss evolusjonsteorien?

De siste ukers innlegg om mine religionskritiske kommentarer gir meg en følelse av at tilsvarerne ville sagt det.

Gode historier om forskerprester

Gunnar Ellingsen, forsker ved Universitetet i Bergen, påpeker at vitenskapen endrer seg, at den har aldri vært én ting. Deretter følger gode historier om prester som har forsket.

Altså et argument for at «en gang i historien har … noe av det fremste innen norsk forskning vært religionsutøvelse».

Sverre Holm, Gry Merete Tveten og Anders Kvellestad fra Universitetet i Oslo og Stockholms Universitet påpeker på liknende vis at «kirken har spilt en positiv rolle i vitenskapens historie».

De bruker deretter en serie eksempler på forskende prester som bevis på at det aldri har vært noen «dyp konflikt mellom kirken og naturvitenskapen”, og går deretter videre til en påstand om at ”kirken og kristendommen var … med å danne selve grunnlaget for naturvitenskap.»

Alt kom fra kirken

I et samfunn så gjennomsyret av kristendom, som det europeiske i middelalderen og i århundrene etter, er det fristende å påstå at absolutt alt som oppsto, med nødvendighet måtte oppstå «fra Kirken» – det fantes få andre muligheter. 

Det interessante spørsmålet blir dermed et annet: Førte Kirkens eksistens til mer og bedre vitenskap? Har vi grunn til å tro at et Europa marinert i demonologi, skjærsild og seksualangst virket mer befordrende på vitenskapen, enn en (hypotetisk) middelalder og renessanse uten religion?

Kanskje det? Selv synes jeg ikke det høres sannsynlig ut.

Det er imidlertid noe annet som bringer meg til å skrive disse linjene: Nemlig det at mine kritikere angriper meg for påstander jeg ikke har servert.

Skrev om metoden religion

For det første: Jeg har aldri skrevet at religion og vitenskap alltid har befunnet seg i dyp konflikt. De to har vært i konflikt, dyp konflikt, noen ganger – andre ganger, ikke. Og vi kan gjerne pøse på med eksempler. Mange av disse stammer fra tiden etter «middelalderen» – noen til og med fra 2016.

For det andre: Kirken kan, som skissert over, i perioder ha fremmet, i andre perioder forverret vitenskapens kår. Det er uansett ikke dette jeg har skrevet om – jeg har skrevet om forskjellene på vitenskap og religion som metode for å finne ny kunnskap:

Min sentrale påstand har vært at vitenskap er en egnet metode for å finne ut mer om verden, samtidig som religion ikke er det. Verken Bibelen eller teologien kan gi oss kunnskap om virkeligheten – rett og slett fordi den ikke gir oss verken metodene eller motivene som trengs.

Ikke test, men godta påstanden

I motsetning til innen vitenskapen, er det ikke meningen at en religiøs påstand skal testes, den skal godtas. Kirken kan skifte forklaringer etter behov – dit den vil, uten henvisning til annet enn at en eller annen innflytelsesrik kirkemann mener dette eller hint.

Denne mannen kan selvfølgelig tilfeldigvis også være klok – kanskje han til og med kan formulere en evolusjonsteori fra sitt prestegjeld i Kent? Men det er ikke på grunn av Kirken han kommer opp med teorien, snarere på tross av den. Hadde Darwin blitt prest, hadde han like fullt benyttet vitenskapens, ikke religionens metoder for å utvikle sin teori.

Hvis Kirken skulle kunnet påberope seg noe, skrytt av noe i forhold til denne teorien, så måtte det være at den ikke nektet Darwin å tenke.

Å si at Darwin (hypotetisk, altså) utviklet teorien på grunn av religiøs inspirasjon, ville det dermed i mildeste fall være frekt – eller fantasiløst. Det er som påstandene om at vi kan takke Kirken for all den vakre kunsten. Som om folk ikke hadde malt vakre malerier, dersom de ikke hadde hatt motivet Madonna og barn?

Nysgjerrighet og vitenskapelig metode

I den virkelige verden var det Darwins nysgjerrighet, kombinert med utrettelig arbeidskapasitet og kreativitet – og – først og fremst – vitenskapelig metode, som ga oss evolusjonsteorien. Det samme ville det vært, om han hadde endt opp som landsbyprest i Kent: Darwin kunne ikke konsultert Brevet til Hebreerne for å finne clous for sympatrisk artsdannelse – disse kunne han bare finne gjennom forskning.

Det er dette siste som har vært mitt anliggende. Jeg klarer dessverre ikke å formulere det særlig tydeligere: Vitenskap er en metode for utvikling av ny, etterprøvbar kunnskap om verden, religion er det ikke. Religionen kan enten fremme denne søken, ved å tillate folk å tenke selv, eller hindre den, ved å forby. Ut over dette, kan den ikke føre utviklingen, verken i den ene eller andre retning – dertil har den ikke de riktige redskapene.

Vil vite mer

Dette er påstandene jeg faktisk har bragt til torgs i denne meningsutvekslingen:

Hovedpåstandene har jeg skissert over. Utover dette, har jeg påpekt at Kirken serverer mange påstander den ikke kan argumentere for, og heller ikke kan vite noe om. Som at Gud skapte verden.

Jeg har videre sagt at hovedforskjellen mellom vitenskap og religion, kan være at vitenskap er drevet av et ønske om å vite stadig mer, mens religionen er drevet av det motsatte: Å bekrefte Guds ord.

På bakgrunn av dette har jeg hevdet at samfunnet gir troen for stor plass: «De troende har ikke tilgang til informasjon vi andre ikke har. De er ikke verken klokere eller bedre informert enn oss andre – så hvorfor skal vi spørre dem til råds i saker som ikke direkte berører de hellige tekster – og hvorfor skal vi gi disse tekstene styringsrett i saker som har konsekvenser i den virkelige verden – som betyr noe for moral, politikk, medisin, forskning, naturvern, økologi og annet som berører oss alle …»

Deretter har jeg påpekt at vi ikke kan vite alt – men at dette ikke rettferdiggjør «Gud-i-hullene» – vi kan ikke, hver gang vi ikke forstår, si: Gud! Det er riktigere å si: Vi vet ikke (ennå)!

Så langt er jeg blitt møtt med en serie innlegg som alle har ett til felles; De berører ingen av mine sentrale poeng.