Noen ganger er det vanskelig å skille mellom god og dårlig religionskritikk. Men det var ikke særlig vanskelig da Erik Tunstad skrev kommentaren «Vi trenger ikke Gud» på forskning.no 8. januar. For dette er dårlig.

Hvordan skal man kategorisere kommentaren til Tunstad: er det en øvelse i livsfilosofi, vitenskapsfilosofi eller anti-teologi? Hvor kommer den fra og hva er grunnlaget for å publisere en slik tekst på forskning.no?

Kanskje er det best å lese teksten på samme vis som religionsantropologen Timothy Jenkins analyserer Richard Dawkins’ The God Delusion: som en del av en kulturell og litterær pseudo-vitenskapelig tradisjon som lever av å idealisere vitenskapelig forskning og anvende dens resultater til støtte for fantastiske påstander langt utenfor dens kompetansefelt? I så fall havner Tunstads tekst i samme kategori som science fiction, fantasy og Dan Brown.

For ingen av Tunstads refleksjoner er nye og de har liten eller ingen kobling til debatter i seriøs faglitteratur, enten det gjelder i religionsvitenskapelige, filosofiske eller teologiske fagfelt. Hadde det ikke vært for at denne teksten var publisert på forskning.no, burde man helst ha unnlatt å kommentere den.

Vi står her med en tekst som fortjener strykkarakter på grunnfagsnivå fordi den bruker begreper som religion, fakta og kunnskap uten å innrømme tvetydigheten som ligger i slike begreper, og ikke minst fordi den utsetter «tro» for nådeløs kritikk uten nevneverdig forståelse av objektet eller tolkningshorisonten som ligger til grunn for kritikken selv.

Tunstad beklager seg selvsagt over at det er vanskelig å definere hva tro eller det religiøse er og bruker tilsynelatende dette som argument mot de som forfekter slike ting. Dette er en intellektuell latskap jeg håper Tunstad ikke tillater seg i sitt eget fagfelt.

Religiøs vold

At et fenomen er vanskelig å definere eller forstå er ikke et argument mot det. Det tyder heller på at man bør rette litt på brillene (eller skifte de?) og forsøke hardere. For tvetydigheten er viktig for Tunstads eget argument: på den ene siden er det religiøse noe vagt og udefinerbart og dermed kritikkverdig, mens det på den andre siden er så spesifikt og enkelt å definere at Tunstad kan hevde at religion er et voldelig fenomen.

Men som William Cavanaugh argumenterer i The Myth of Religious Violence er det nettopp i debatten om religiøs vold hvor moderne religionskritikere blir tatt med buksene nede: Det er vanskelig å finne en god definisjon på religion fordi begrepet selv er et resultat av intellektuelle og kulturelle endringer i moderniteten som skapte tanken om det «sekulære» som noe helt fraskilt fra det «religiøse» og «personlige» (slik Tunstad selv sier). Men når dette er gjort, er det stort sett bare deler av Vestlig kristendom som kan passe til den moderne religionsdefinisjonen, og dét først og fremst fordi kristendommen har blitt formet av dette skillet mellom det sekulære og det religiøse.

Myten om den religiøse volden oppsto derfor i en prosess hvor religion ble definert slik at den kunne bli gjenstand denne for kritikken. Imidlertid er det nesten umulig å komme med en holdbar definisjon av religion som noe fraskilt fra sekulære ideologier, institusjoner eller samfunnsritualer på en slik måte at man kan hevde at den promoterer vold.

Bør ikke leve på forskning.no

Hvis Tunstad har en hang til å idealisere vitenskapen er det ikke fordi han har lite kunnskap om naturvitenskap, men fordi hans manglende evne til å forstå de fenomenene, kulturene og tankesettene han kaller religiøse fører til et behov for å sette én ting – vitenskapen – opp mot en annen ting – religion eller tro. Selv om ingen av disse begrepene egentlig lar seg bruke på denne måten.

Det er verdt å dvele ved religionsbegrepet fordi det plasserer Tunstads tekst intellektuelt noen hundre år tilbake i tid. Det er lite eller ingenting av det Tunstad sier som man ikke kan finne i ateistiske eller deistiske traktater fra det 18. eller 19. århundret. Noen eksempler: 1. vitenskapelig kunnskap er sikker mens religiøs tro er blind tro, kan ikke verifiseres av empiriske undersøkelser og har ingen referansepunkter. 2. Ord som «fakta» og «kunnskap» er selvinnlysende, ukontroversielle og omhandler sekulære fenomener. 3. Man kan være moralsk uten religion. 4. Religion er heteronomi – «instrukser» i Tunstads terminologi: religion handler om å blindt akseptere påstander fra en øvre autoritet.

Dette var selvsagt viktige diskusjoner. Men det er poenget: de var viktige diskusjoner. Det er klart at de fortsatt lever på Facebook og i skolegården. Men de bør ikke leve på forskning.no. Tunstad viser ingen tegn til at han er kjent med noe av de intellektuelle debattene de siste to hundre årene som problematiserer slike lette definisjoner av kunnskap, fornuft, vitenskap og enkle skiller mellom heteronomi og autonomi. Responderer Tunstad her at dette er postmoderne tøv, vil det være nok et tegn på at han er på dypt vann.

Et siste eksempel på at Tunstad står godt plassert i 17- og 1800-tallets traktatkritikk er at han, slik mange andre i den slekten vi kjenner som «de nye ateistene», strever med å godta at ikke alle kristne er amerikanske sørstatsbaptister. Det er nesten forbløffende hvor opptatt disse polemiske ateistene er av at den «rette» tolkningen av Bibelen er en ukritisk ferd gjennom bøkene på let etter historiske «fakta». Her har Tunstad noe til felles med amerikanske kristenfundamentalister. Og dét er kanskje ikke helt tilfeldig.

Referanser

William T. Cavanaugh: The Myth of Religious Violence, 2009.

Timothy Jenkins: Closer to Dan Brown than to Gregor Mendel: on Dawkins’ The God Delusion. Scottish Journal of Theology. Vol. 62, No. 3, 2009.